Tuneskipet

Tuneskipet, også kalt Haugenskipet, ble funnet på Nedre Haugen gård på Rolvsøy i daværende Tune, nå Fredrikstad kommune, ca. 1,5 km nordvest for Rolvsøy kirke. Det lå i en meget stor gravhaug, kalt Båthaugen som var ca. 80 meter i diameter og fire meter høy. Skipet er utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo.

Tuneskipet, også kalt Haugenskipet, i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo.

Foto: Olve Utne (2008).

Man har kjent til skipet i båthaugen ved Nedre Haugen i mange hundre år, muligens 1000 år. Gården Haugen har trolig navn etter gravhaugen med skipet, og i 2000-åra ble det tatt initiativ til å endre navnet til Haugenskipet i tråd med navngivingen av andre skipsfunn. Vikingskipet er datert til et sted fra og med år 905 til og med år 910.

Total lengde på skipet antas å ha vært ca 22 m, største bredde ca. 4,4 m.

Tuneskipet omtales for å ha vært en god seiler, kanskje til og med bedre enn Gokstadskipet.

Flere skipsfunn i Rolvsøy

I tillegg til Tuneskipet er det gjort ytterlige to vikingskipsfunn i Rolvsøy. Disse kalles Rostadskipet og Vallebåten.

Rostadskipet ble funnet i år 1751 på Rostad, som er nabogården til Haugen. Skipet som ble funnet på Rostad, i hellingene vest for Visterflo på nordre Rolvsøy, ble avdekket i en tid daarkeologien og konserveringsteknikkene var for dårlige. Skipet ble sannsynlig blottlagt og råtnet. Man regner med at dette skipet var ca like langt som Tuneskipet. Funnet skal ha vært spektakulært, men ble ikke formelt dokumentert. Gjenstandene fra dette skipet skal ha blitt borte.

Vallebåten ble funnet i 1894 ved Valle, men dette funnet skal muligens ha blitt ødelagt for å slippe alt bryderiet som slike funn kunne medføre. Funnet regnes som båt og ikke skip da det var kortere enn 15 meter. Det skal være hevdet at Vallebåten var ca 9 meter lang. Det sies at Vallebåten skal ha vært rik på gjenstander.

Det bør også nevnes at ca 200 meter fra funnstedet til Tuneskipet, i retning Visterflo, fant man også en kammergrav som kalles Haugen kammergrav.

Avdøde arkeolog Erling Johansen skal ha uttalt at enn i dag finnes det uoppdagede vikingskatter på Rolvsøya, og at de funn man til nå har gjort har man nærmest snublet over.

Ikke noe annet sted i Norge er det funnet tre store skipsgraver konsentrert på et så lite område. En årsak kan være at Østfold tilhørte danekongenes interesseområde, og spesielt nordre Rolvsøy omtales som et datidens sentrum. Denne tidlige urbaniseringen der førte videre til andre senere sentrumsdannelser, som Borg.

Sagatradisjonene ble ikke bevart i Østfold. Sagaene bevarte det vestnorske og islandske for ettertiden, men ikke det østnorske i like stor grad. Men man vet at østfoldinger sør for raet rundt år 700–800 var under dansk herredømme, og sterkt påvirket av sørskandinavisk kultur innen gravritualer og religion.

Navnediskusjonen

Det har lenge vært en diskusjon rundt navnet på skipet. I utstillinga på Vikingskipshuset og i praktisk talt all arkeologisk faglitteratur omtales det som Tuneskipet, men lokalt er det en gammel tradisjon for å kalle det Haugenskipet. I senere år har denne debatten tiltatt i styrke. Bryggeriet Nøisom lager «Haugenskip-øl», «Haugenskip-prisen» deles ut til lokale ildsjeler og det skrives i lokalaviser om saken. Vi skal her se nærmere på hva denne navnediskusjonen går ut på.

Navnet Tuneskipet kommer av at skipet ble funnet i Tune kommune, som nå er en del av Sarpsborg kommune. I 1911 ble Tune delt da Rolvsøy kommune – hvor funnstedet befinner seg – ble utskilt. I 1994 ble så Rolvsøy innlemma i storkommunen Fredrikstad. Knivinga mellom Sarpsborg og Fredrikstad er kjent for mange, men det som oppfattes som særlig vanskelig for mange på Rolvsøy er det at Tune i dag nesten utelukkende forbindes med den delen av Tune kommune som nå ligger i Sarpsborg. Tunesteinen ble funnet ved Tune kirke, og det er lett å tenke seg at skipet ble funnet i samme område. Dermed føler en del at Rolvsøy mister kontakten med sitt mest kjente kulturminne, og her ligger vel kjernen i diskusjonen. Det kan forøvrig sies å være en noe asymmetrisk diskusjon, i den forstand at tilhengerne av navnet Haugenskipet bruker mye krefter på å fremme sitt standpunkt, mens navnet Tuneskipet er så innarbeida i manges bevissthet at det i liten grad føles nødvendig for tilhengere av dette navnet å gå inn i noen debatt. Navnet Haugenskipet er også ukjent for mange utafor Østfold, ettersom det først og fremst er i aviser og lokalhistorisk litteratur derfra man finner det brukt.

Hovedargumentene

Hovedargumentet for navnet Tuneskipet er at det er innarbeida i faglitteratur og allmennkunnskap gjennom mer enn hundre år. Å endre navn fører til at man mister kontakten mellom det som er skrevet om skipet og det faktiske skipet. Det finnes svært få eksempler, om noen, på at man har endra navn på et så kjent kulturminne.

Hovedargumentene for navnet Haugenskipet omfatter gammel, lokal navnetradisjon og navnekonvensjoner for arkeologiske funn. Sett fra tilhengerne av dette navnet sin side er det ikke en navneendring, men det opprinnelige navnet som tas tilbake. Argumentene kan oppsummeres slik:

• Gården Haugen har sannsynligvis navn etter gravhaugen hvor skipet lå. Skipet var kjent før utgravninga, og gravhaugen var lokalt kjent som Båthaugen. Lokalt skal det derfor navnet Haugenskipet ha vært i bruk allerede før funnet. Det var Oluf Rygh som først publiserte om utgravninga, og han gir der ikke skipet noe navn. Han nevner flere stedsnavn i tilknytning til funnet: Rolvsøy, Haugen, Tune, Fredrikstad og Visterflo.
• Navnekonvensjonen for større arkeologiske funn er at de får navn etter gården eller et mindre område de ble funnet på. Det finnes mange eksempler, hvor noen av de mest kjente er Gokstadskipet, Osebergskipet, Hoen-skatten, Tunesteinen, Barcode 6 og så videre. Dette tilsier at Haugenskipet ville være rett navn. Funnstedet er delvis inne på Rostads grunn, men ettersom man allerede i 1751 hadde funnet et skip der, kjent som Rostadskipet, er Haugen det naturlige valg dersom man følger denne konvensjonen - ikke minst fordi det er Haugen som har navn etter gravhaugen skipet ble funnet i. At man gjerne velger gårdsnavnet skyldes dels at det er praktisk å bruke et så lite område som mulig dersom det kommer flere funn fra området, og dels at gårdsnavn er noen av våre mest standhaftige stedsnavn. De har en tendens til å overleve det meste, mens kommunegrenser endres jevnlig.

Navnestridens historie

I forordet til 1999-utgaven av Tuneskipet av Sverre Marstrander skriver Sven G. Eliassen og Roger Prang: «Mange har gjennom årene stusset ved betegnelsen "Tuneskipet", og med rette. Funnstedet Haugen ligger i Rolvsøy, et par hundre meter opp fra Visterflo. Men Rolvsøy var i 1867 en del av Tune prestegjeld, og dermed ble navnet på fornminnet fra første stund Tuneskipet». Vi ser to ting som er viktige i forbindelse med navnestriden her: For det første har man «gjennom årene», altså i god tid før 1999, snakket om temaet. Det viser at dette ikke er en diskusjon som har oppstått i senere tid, men en eldre diskusjon som har blusset opp, og som har blitt trukket tydeligere fram i forbindelse med 150-årsjubileet for utgravninga. For det andre sier de at navnet fra første stund var Tuneskipet, hvilket skulle motsi den lokale tradisjonen om at Haugenskipet er det eldste navnet.

I samme bok skriver Marstrander at «navnet "Tuneskipet" har liten hjemmel i dagens forhold, men har sin årsak i at Rolvsøy den gang funnet ble gjort hørte med til Tune prestegjeld.». Han forteller også at «folkene på gården hadde den tro at det lå et skip i storhaugen. Dette ble bekreftet da de sommeren 1867 støtte på stavnen av et fartøy.». her bekrefter han den lokale tradisjonen om at man også før funnet mente at det var et skip der, uten at han nevner hva dette ble kalt; han bruker kun navnet Båthaugen.

Da Haakon Shetelig i 1917 ga ut Tuneskibet omtaler han det som «Skibsfundet paa Nedre Haugen paa Rolvsøy 1867». I 1917 var Rolvsøy kommune utskilt fra Tune. Han forteller av funnstedet var kjent som «Baathaugen». I 1917 synes det klart at Tuneskipet har blitt arkeologenes og museets navn på funnet.

Den første gangen vi kan finne «Tuneskibet», som var datidas skrivemåte, på trykk er i Nicolay Nicolaysens Langskibet fra Gokstad ved Sandefjord, utgitt 1882. Året etter finner vi det i Bergens Adressecontoirs Efterretninger den 16. april 1883. I årene som følger finner vi også andre publikasjoner som bruker navnet Tuneskibet. Før dette omtales funnet gjerne som «den i Tune fundne Baad», en betegnelse som inngikk i tittelen på den første publikasjonen, og som må sies å ha ført naturlig fram til betegnelsen Tuneskipet.

Navnet Haugenskipet dukker første gang opp på trykk langt senere, og dette er en av utfordringene for tilhengerne av dette navnet. Her står altså en lokal tradisjon om at dette er det første navnet mot fraværet av tidlige kilder som bruker navnet. I 1933 finner vi en artikkel av Sigurd Grieg, der han bruker to navn: «Tuneskibet» og «Haugenfundet».

I sin bok om vikingskip fra 1950 omtalte A.W. Brøgger det som Tuneskipet, men skrev også: «Egentlig er navnet Tuneskipet galt. Det er ikke funnet i nåv. Tune prestegjeld ved Sarpsborg. Men dengang det ble gravd ut omfattet prestegjeldet også den store Rolvsøy...».

I de siste årene, fram mot 150-årsjubileet i 2017, har striden som nevnt blussa opp. Blant de som har uttalt seg er Sven G. Eliassen, tidligere direktør ved Borgarsyssel Museum, som jo nevnte saken i forordet til nyutgivelsen av Marstranders bok i 1999. Han har tidligere brukt betegnelsen Tuneskipet,, men i 2011 uttalte han at «Haugenskipet er mest korrekt i historisk forstand». Lokalhistoriker Svein Skahjem er tydelig på at han mener det bør hete Haugenskipet. Da biskop Atle Sommerfeldt var på visitas i Rolvsøy sokn i desember 2016 nevnte han «funnet av Haugenskipet – mest kjent som Tuneskipet...».

Litteratur og kilder

• Brøgger, A.W.: Vikingeskipene : deres forgjengere og etterfølgere. Utg. Dreyer. Oslo. 1950. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Eliassen, Sven G.: Rolvsøy 1500–1994. Utg. Rolvsøy kommune. 1994.
• Marstrander, Sverre: Tuneskipet. [Sarpsborg]. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Shetelig, Haakon: Tuneskibet. Utg. Universitetets oldsaksamling. Kristiania. 1917. Digital versjon på Nettbiblioteket.