Kjeldearkiv:Sagbruksarbeidernes hverdag (Skedsmo)

Sagbruksarbeidernes hverdag (Skedsmo)
Kjeldeinformasjon
Navn:	Sagmester Adolf Amundsen
Født:	1875
Sted:	Lillestrøm
Tidsrom:	Slutten av 1800-tallet, første tredel av 1900-tallet.
Nedtegnet:	1934
Beskrivelse:	Sagbruksarbeidernes hverdag i Lillestrøm.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Sagmester Adolf Amundsen fra Lillestrøm holdt dette kåseriet i radioen 8/5 1934. Han var født i Lillestrøm i 1875, og tilhørte den første generasjon av ekte lillestrømlinger. Han gikk annenhver dag på Bruksskolen, og begynte på saga som 10-åring. Adolf Amundsen var ivrig med i fagforeningsarbeidet, Arbeiderpartiet, Losje Concordia og musikklaget. Det er imponerende at de klarte å være så aktive etter 12-timers arbeidsdag på sagbruket! Vi lar en typisk representant for den første arbeiderbefolkning i Lillestrøm få ordet, og vi skal huske på at alt det han beskriver, er selvopplevd. Vi gjengir dette med sønnens, Trygve Amundsens, tillatelse. Adolf Amundsen ville aldri selv ha tillatt at dette ble trykt, for han var en beskjeden mann. Desto mer hyggelig er det at dette fine kåseriet kan bli lest av oss som lever i dag! "Selv under høykonjunkturen var lønnen lav sammenlignet med hvad den var i andre fag. Dog var det en tid det var noenlunde trygt å være sagbruksarbeider. For selv om lønningene ikke lå på den høyde som nu, var der i almindelighet mer stadig arbeide.

Fra 80-årene og - man kan vel si - til nuværende krise, var iallfall høvleriene og kassefabrikkene, i almindelighet, i virksomhet hele året.

For de arbeidere, som har vært beskjeftiget med tømmerskuren, har det jo altid vært noe mere variabelt, fordi de store stedbundne, som fikk sit tømmer i vasdragene, for det meste kun var igang den tid på året, som elvene ikke var tilfrosset. Men det kunde dog hende, at forholdene på trelastmarkedet år om annet var sådanne, at selv disse bruk hadde så store kvantum av tømmer, at man kunde holde skuren igang hele året.

Dette var naturligvis ikke tilfelle i andre år enn når det var billig tømmer å få kjøpt, eller når det var utsikt til bra priser på markedet. For på annen måtte kunne det ikke lønne sig, fordi det blev en betraktelig merutgift for bruket, når tømmeret skulde skjæres om vinteren. Ikke av den grunn at arbeiderne fikk mere for å skjære det, - nei, de hadde den samme akkord; men fordi det tømmer, som skulde skjæres om vinteren, måtte kjøres opp av vandet og lagres i lunner på land, for så atter å kjøres til bruket når det skulde skjæres. Dette blev, som enhver kan forstå, en betraktelig merutgift, og det hendte, som sagt, ikke ofte, at man gikk til sådanne ekstra utgifter.

Men selv om der ikke var noen tømmerskur, om vinteren, på disse større bruk i fornevnte tidsrum, så var det dengang, av flere grunner, tryggere forhold for disse arbeidere enn det er nu, i denne store arbeidsledighetsperiode. For det første var det meget almindelig, at der på de steder, hvor sagbruket var kombinert med høvlerier og kassefabrikker, blev sistnevnte avdelinger satt igang med yderligere ett skift - altså natt og dag Og så blev det ledige sagmannskap beskjeftiget der, iallfall for de flestes vedkommende.

For det annet var det stor efterspørgsel efter øvede sagbruksarbeidere ved de såkaldte transportsager, som skogeierne satte opp om vinteren på de forskjellige og mest beleilige steder i skogene. Dette arbeide varte det meste av vinteren og var gjerne årvist. Det blev naturligvis mange ganger lite hyggelige forhold å arbeide under på sådanne steder. Man måtte jo reise fra hjemmet og være borte - som oftest - flere uker, ja måneder, i trekk. Alt eftersom arbeidsstedet lå kortere eller lengere borte fra hjemmet.

Men det var ikke bare det å være borte fra hjemmet, som gjorde at forholdene på disse steder var ubehagelige og utrivelige mange ganger. Man kan jo lett tenke sig til hvordan forholdene var, når man har set et sådant saghus, som i almindelighet stod på en myr, eller ved en bekk i svarte skogen. Ja, jeg kaldte det et hus; men det er vel ganske sikkert en feil betegnelse. For det var i almindelighet kun lagt ett bordtak over sagbenkene og man kan jo tenke sig til hvordan et slikt arbeidssted kunde være under sterk snø, snevær og kulde. Men selv om forholdene på arbeidsplassen var slike, som nevnt, så gikk nok det, for slikt arbeide er både tungt og anstrengende, så man holder nok varmen under arbeidet. Selv om der ikke er noen vegger til å holde kulden ute. Værre var det å skaffe sig et noenlunde ordentlig losji på sådanne steder.

Lå for eksempel saga avsides og langt fra bygden og folk, og der ikke i nærheten var noen ledig tømmerkoie efter tømmerhuggerne, så måtte man selv sørge for å spikre sammen en hytte av bord. og det blev i almindelighet ikke noe godt vinterhus. Ja det er mig fortalt, at en sagmester, som var velsignet med et nokså langt skjegg og som hadde et slikt losji, om natten mens han sov hadde fått skjegget fastfrosset til brisken som han lå på. - Ja, dette får man vel tro er en overdrivelse men at en slik hytte ikke var noe godt og varmt soveværelse, det kan man vel med sikkerhet gå ut fra. Og når dertil kommer, at når man er ferdig med det ganske tunge og slitsomme arbeid for dagen også er henvist til selv å lave sin mat og holde hytten ren, så kan man nok førstå, at der ikke blev så lang fritiden, eller noen ideelle forhold å leve under.

Men tross alt var det, som jeg for har nevnt, tryggere forhold sagbruksarbeiderne levde under før i tiden enn nu. Og det var da også meget almindelig og jeg kan vel nesten si at det var gjengs skikk og bruk - at en mesterplass eller annet arbeid som var noenlunde betalt, gikk i arv fra far til søn. Disse gutter blev jo også med årene meget godt øvet og oplært til sådant arbeid, sådan som forholdene dengang var. Det var nemlig almindelig før arbeiderbeskyttelsesloven i 1892 trådte ikraft, at sagbruksarbeidernes sønner måtte begynde å arbeide på bruket i 10-11 års alderen.

Guttene opnådde da i den alder en lønn av 50-60 øre dagen. Det blev jo ikke så mange penger å få utbetalt på lønningsdagen, for man må huske på, at guttene i den alder også da hadde sin skolegang, så mer arbeid enn annenhver dag kunne man i almindelighet ikke regne med. Det er et gammelt ord som sier, at penger kan også kjøpes for dyrt. Og i dette tilfelle har jeg erfart, at ordspråket taler sandt. For det kan vel ethvert menneske tenke sig til, at disse gutters skolegang ikke kunne få det ønskede utbytte. Det blev jo ingen rimelig tid, ja man kan vel nesten si ingen tid til å lese lekser eller gjøre noe annet skolearbeide hjemme. For den gang var jo arbeidstiden fra 6 morgen til 6 aften i ordinær tid, og det var dessuten svært ofte at høvlerier og kassefabrikker - nettop de steder på bruket som guttene arbeidet på - gikk overtid til kl. 20.30 eller 24.

Det har mange ganger siden forundret mig, at foreldre og andre foresatte kunde tillate sådanne tilstande. Men det var vel naturligvis tiderne og de vanskelige økonomiske forhold, som arbeiderne også da levde under, som bevirket at denne ordning eller rettere sagt uorden, blev tålt så lenge som den gjorde. Forholdet ophørte jo ikke før det ved lov blev forbudt barn å arbeide i industrien.

Man er jo vant til at lover i det hele tatt møter motstann, og denne lov var i så måte ingen undtagelse. Den møtte både mismot og harme, henholdsvis fra arbeider og arbeidsgiver. Men det gikk jo heldigvis ikke så lang tid for man måtte innse dens berettigelse.

En sagbruksarbeiders daglige gjerning er både vanskelig og i almindelighet meget anstrengende og slitsom. Utviklingen og maskinteknikken har nemlig ført det derhen, at produksjonen er øket ganske betraktelig.

En høvelmaskin for eksempel, kan i dag høvle en 100 - 120.000 løpende fot bord på 8 timer, mot for en 30 å 35 år siden 20 - 22.000 fot på 10 timer.

Når man så får høre, at det omtrent er det samme antall arbeidere nu som da til å betjene maskinen, så antar jeg at lytterne førstår at arbeidspresset har øket meget voldsomt. og det er for de fleste arbeideres vedkommende ganske slitsomt og anstrengende å arbeide ved en sådan maskin.

Den samme utvikling og det samme arbeidspress som her er nevnt om høvelmaskinen, er også tilstede ved de øvrige maskiner og arbeidsplasser i denne industri.

En sagbruksarbeider må også være meget aktpågivende og påpasselig i sit arbeide. Selv om han er sliten og trett, så det verker både i armer og rygg, kan han ikke forlate sin plass før en stedfortreder er skaffet. Gjør han det, så må i almindelighet også de øvrige arbeidere i avdelingen holde opp. Fordi et moderne høvleri eller sagbruk er ordnet på den måte at materialerne går fra den ene til den annen og enhver har sitt specielle å gjøre.

Vi skal nu se litt på tømmerstokkens vandring fra maskin til maskin og fra mann til mann til den som ferdig høvellast eller kassebord blir lastet på jernbanevogn eller skib.

For i få mest mulig brukelige materialer ut av tømmeret, må tømmersortererne nede på elva dele tømmeret i forskjellige dimensjoner efter stokkenes størrelse. Forskjellen på disse dimensjoner er for det meste bare en 1/2 tomme i diameter. Man måler stokken et stykke inne på toppen. Men sortereren kan ikke nøye sig med bare å måle stokkens diameter, han må også nøye legge merke til dens beskaffenhet forøvrig. For eksempel, er stokken svært rottykk, kan han kanskje ved å kappe den på midten eller på et mere lønnsomt sted, få en større dimension av rotenden. Og man vil på denne måte få et større kubikkinnhold av stokken enn ved å la den skjæres i sin hele lengde efter det mål toppen har.

Det er selvsagt også meget annet en tømmerdeler må gi akt på, men det vil ta for lang tid å snakke om alle detaljer.

Når tømmeret er sortert, blir det fløtet inn i hver sine lenser - eller magasiner, som mange kaller dem. Når så en sådan lense inneholder et passende antall stokker, som da er av samme størrelse, blir den åpnet og stokkene fort inn til kjerraten, som førte dem videre opp til sagrammen. Sagrammen er en maskin som består av et opreist stativ, som innvendig er forsynt med stillbare geider, hvori så den egentlige sagramme er plassert. Inne i rammen plasserer så sagmesteren sagbladene - færre eller flere - alt eftersom hvor mange deler stokken skal skjæres op til. Dette arbeide må gjøres på en meget forsiktig og nøyaktig måte. Han må foruten å gjøre bladene godt fast, også rette dem godt inn og innstille dem efter den tykkelse som stokkens dimension tilsier ham at planker og bord skal ha.

Dette arbeidet med å innstille sagen tar sin tid og må selvfølgelig gjøres når den står stille, hvorfor man for å undgå å få for megen stopp i arbeidstiden, må sørge for å ha mest mulig av et slags tømmer om gangen.

En sagmester må også sørge for å legge stokken riktig i saga. Er for eksempel stokken kroket eller større på den ene side enn på den andre, må han ta hensyn hertil for å få mest mulig materialer ut av den.

Når så stokken har gått gjennom sagrammen og er blitt til planker og bord, blir disse av sagmesteren og hans hjelpegutt løftet over til kantsaga. Kantsaga er en maskin som består av et stativ med 2 stk. undervalser og 2 stk. overvalser og en fast og en løs spindel. Enhver av disse spindler er forskynt med hver sit cirkelsagblad, og den løse spindel kan av sagmesteren ved en ganske enkelt innretning, som kaldes skala, flyttes ut og inn til forskjellige bredder. Sagmesteren ved en sådan kantsag må ved sit øiemål bestemme hvor stor bredde han kan få ut av planken og instiller så saga derefter. Som man forstår er dette også et meget vanskelig og ansvarsfuldt arbeide, som krever lang øvelse.

Det avhenger meget av hvilken øvelse han har til å holde saga iorden og til kunne bedømme materialene. Han kan jo, i tilfelle han er uøvet eller slusket til å utføre sit arbeide, skjære bort en masse materialer på dagen. Foruten at han må ha et skarpt øie, må han også være rask. Han kan ikke stå og studere lenge på f.eks. hvilken bredde han skal gi en planke. Han må nemlig holde unna sagrammene efter hvert som materialene kommer derfra; for hvis han ikke makter det, så stopper jo det hele opp, og produksjonen når ikke den høiden som den er utregnet til, og det at produksjonen går ned, er til skade både for eier og hele arbeidsstokken. Arbeiderne har nemlig akord og lønningene er overalt utregnet efter maskinenes fulle ydeevne.

Fra kantsaga går sa materialene ut på et sorteringsplan hvor de forskjellige dimensjoner legges på hver sine trailer eller vogner, på hvilke materialene videre fraktes op i tomten for så å stables på sine respektive hauger for å tørkes.

De arbeidere som stabler plankene kaldes råsjauere eller dragere og har et usedvanlig hardt og farlig arbeid. De må på de fleste steder endnu bære disse rå og tunge materialer på aksla, ofte på både lange og bratte kloppeganger. Disse kloppeganger består av to ved siden av hverandre sammenspikrede planker, som lengde efter lengde blir lagt på trebukker - den ene høiere enn den annen, inntil man kommer i den høide plankestablen skal ha. Det skal en ikke liten øvelse til å utføre dette arbeidet, likesom man må være i besittelse av særlig store krefter og en god helse. På de mer moderne sagbruk og tomter har man heldigvis ophørt med å bære sådanne materialer. De har isteden anskaffet heisekraner til å utføre dette arbeidet. Og sjelden er vel noen maskin med mere rett satt i menneskets sted.

Når en plankestabel har nådd sin fulle høide, blir den tekket med bord og står da urørt inntil den blir tør og inntil den skal høvles. Taket blir da tatt av stablen og plankene atter lagt på traller, på hvilke de blir transportert inn til kappsaga.

Kappsaga er boltet fast til gulvet under en lang trebenk og består av et jernstativ med ramme og spindel. På sistnevnte er anbragt et cirkelsagblad. Rammen er anbragt på en mittakse, hvilket gjør at saga så og si balanserer og derfor er lett å løfte opp når planken skal kappes. Denne sag kaldes en balansekappsag og betjenes i almindelighet av to mann. Den ene måler og merker planken der hvor den skal kappes, den andre kapper. Her må også utføres et både hurtig og nøiaktig arbeide, skal lengdene bli riktige og ikke noe for meget kappes bort.

Fra kappsaga går så planken videre til kløvsaga. I denne sag benyttes også cirkelsagblade, men disse sagblade er av en annen type enn de tidligere nevnte. De er nokså tykke ved centrum og tynner av utover, så de er meget tynne i tennene. Dette er forat sagsnittet skal bli så lite som mulig, så at man skjærer så lite som mulig av planken bort i flis.

Når planken ved denne sag er kløvet op til bord, legges disse til høvelmaskinen hvor de blir høvlet til de forskjellige fasonger efter bestemt eksportmaler. Disse maler er like i alle land, hvor der eksporteres høvellast. Dette er naturligvis en stor fordel, især for kjøperne av lasten, for man kan jo av den grunn uten risiko komplettere sit lager fra hvilket som helst høvleri og land man ønsker. For materialene vil, uansett hvor de er levert fra, passe sammen med det som tidligere er på lager.

Når så materialene er høvlet, blir de av sortererene sortert efter bestemte regler i flere sortemang. Derefter blir hver sort lengdesatt i sine respektive rum i bordhuset, eller om man vil lagerhuset. De tynnere materialer fra 3/8 - 3/4 blir i almindelighet bundet. Så blir materialene merket i den ene ende med en for hver sort bestemt farve og merke. Så er høvellasten ferdig til å lastes på jernbane eller skib.

Det som jeg tidligere har uttalt om sagmestere og øvrige arbeidere ved sagbruket, kan også - i særlig grad - sies om arbeiderne ved høvleriene og kassefabrikkene. Man må være både påpasselig og nøiaktig for ikke å ødelegge maskiner og materialer, liksom man må være ytterst forsiktig for ikke å forvolde ulykke over sig eller sine arbeidskamerater. Det har dessverre i årenes løp forekommet mange og tildels store - ja til og med ikke sa få dødsulykker ved denne industri. Men takket være Fabrikktilsynsloven er ulykkene minsket i betraktelig grad.

Forholdene i sagbruksindustrien har nu i lengere tid vært meget vanskelige for arbeiderne. De fleste og delvis største sagbruk og høvlerier her i landet har nu i flere år ikke vært i drift. Og de få som er holdt gående, har i større eller mindre grad gått med innskrenket drift. Som følge herav har tusindvis av sagbruksarbeidere gått ledig år efter år, og den økonomiske stifling er blitt vanskelig for dem. Av de som ved hjelp av lån, f.eks. i Boligbanken, eller ved årelangt slit og sparsomhet har skaffet sig eget hus, har mange måttet se sine kjære hjem solgt ved tvangsauksjon. Andre, som på det nærmeste hadde betalt pantegjelden på sine hus, har nu pånytt måttet pantsette dem, for å få noe å leve av, og har på denne måte fått en større gjeldsbyrde enn de noen gang tidligere har hatt. Det er ca. 7000 sagbruksarbeidere her i landet. Den forutsatte akkordfortjeneste pr. time er i almindelighet for arbeidere over 19 år følgende:

• Tomtearbeidere kr. 1.13 pr. time
• Sagmestere kr. 1.10 pr. time
• Høvelmestere kr. 1.07 pr. time
• Hjelpegutter kr. 0.99 pr. time
• Gutter under 19 år mindre.

Den gjennomsnittlige ukelønn ligger således under kr. 50.-.

Som lytterne nu antagelig har fått inntrykk av, har den nuværende krise rammet sagbruksarbeiderne ganske hardt. Det har dog nu i den siste tid vært antydninger til oppgang på det utenlandske trelastmarked, og vi har derfor fått et nytt håp på bedre tider for denne industri. Måtte dette håp nu bare ikke briste."

Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.