Reisepass
Reisepass ble utstedt til alle som skulle reise innen- og utenlands i/fra Norge, og gjaldt for en enkelt reise. For innenlandsreiser varte dette fram til 1860, da passtvangen ble avskaffa. For reiser ut av landet måtte man fortsatt ha reisepass for hver enkelt reise, som etter hvert ble erstatta av dagens passordning.
Krav om pass ble innført for utlendinger som skulle reise i Norge på 1500-tallet. På 1600-tallet ble det også innført passtvang for landets egne borgere. Grensene for hvilke reiser man måtte ha pass for å gjennomføre kunne variere noe, men som hovedregel måtte man ha det dersom man forlot området man var kjent i. Det kunne altså være nødvendig med pass for å flytte seg fra et prestegjeld til et annet.
Fra starten av var det en rekke myndighetspersoner som kunne utstede pass. En av de vanligste løsningene var å gå til presten, som utstedte en presteattest. Denne ga mulighet til å reise til et annet sted og bosette seg der, idet den fungerte både som identifikasjonspapir og som en slags vandelsattest. Lensmennene utstedet også ofte reisepapirer. I 1805 ble retten til å utstede pass kraftig innskrenka. Fra da av var det bare politimestrene i kjøpstedene og fogdene på landet som kunne utstede dem. Det ble gjort ett unntak: Myndighetspersoner som allerede hadde rett til å skrive ut pass beholdt denne retten til de gikk av.
Et reisepass var svært annerledes enn dagens pass. En ting er at de gjaldt for en enkelt reise; forsåvidt ikke ulikt dagens nødpass. Det som var svært ulikt er at de gamle passene i liten grad var egna som identifikasjonspapir. De hadde ikke noe bilde, og bare en svært enkel beskrivelse. Når passet anga at innehaveren skulle være av middels vekst og ha blå øyne og blondt hår er det mange som kunne passe til den beskrivelsen.
Eksempel på reisepass
Øverst i artikkelen ligger et bilde av et reisepass utstedt til handelsbetjent Peter Rusnes i 1817. Som nevnt i bildeteksten er det en interessant teknisk detalj der: Det er brukt to typer blekk, og det er to forskjellige håndskrifter. Passet er ikke trykt, men det meste var skrevet på forhånd slik at man raskt kunne fylle det inn når noen trengte pass.
I venstre marg finner vi passhaverens underskrift; her har Peter Rusnes egenhendig signert.
For å gjøre det lettere å se hva et slikt pass inneholder – dette er forøvrig et eksempel på et pass til utenlandsreise – følger en transkripsjon. For å tydeliggjøre hva det er som var skrevet på forhånd og hva som ble fylt inn, er de innfylte ordene satt i kursiv.
- Johan Roland Nilson, Kongens Foged i Senjens og Tromsø Fogderi under
- Finmarkens Amt i Norge, gjør vitterligt at Foreviseren heraf Handelsbetjent
- Peter Rusnes
- 23 Aar gammel, fød i Trondhjem taler Norsk er middel av Væxt og proport. af Bygning
- har brunt Haar, ligesaa Øjne, agter nu at rejse herfra, hvor ingen Smitsom Syge er, til
- Bremen og Hamborg; thi anmodes herved alle Forekommende ærbødigen og tjenstligen at de
- bemeldte Handelsbetjent Peter Rusnes fri og ubehindret paa denne hans lovlige
- Rejse lader passere, til hvilken Ende dette Rejsepas, ifølge mit Embeds Medfør, under min
- Haand og mit Segl meddeles.
- Senjens og Tromsø Fogedkontor, d. 17. Septemb. 1817.
- [segl og signatur]
- NB: Dette Pas gjelder for allene
- Denne Rejse, og ikke for
- flere eller andre Rejser.
Pass og passprotokoller som kilde
Passene skulle leveres inn etter hver reise. Størstedelen av disse er destruert, men noen steder har de blitt tatt vare på. Den viktigste kilden er imidlertid passprotokollene. Disse viser ikke bare når, til hvem og for hvilket reisemål de ble utstedet; de har også med visiteringer av passet underveis. Dermed kan man ofte følge en persons reiser. For eksempel er passprotokollene brukt som kilde til å skrive om August Henrik Junge.
Mye passmateriale er avlevert til Riksarkivet, og en del av dette er gjort tilgjengelig på Digitalarkivet.
Eksterne lenker
- Passprotokoller på Digitalarkivet.