Pass, ofte kalt passbord (franskpasseporte). Ved inngangen til nyere tid ble det vanlig å utstyre kongelige sendemenn på offentlig oppdrag i utlandet med pass. Pass skulle tjene som legitimasjonsbevis, dessuten ga det innehaveren krav på en viss rettsbeskyttelse under reisen. Fra slutten av 1500-tallet ble det innført passtvang for utlendinger som ville reise rundt i landet. Med utvidelsen av det offentliges oppgaver og myndighetenes skjerpede kontroll med sivilbefolkningen på 1600-tallet, ble passtvangen gjort gjeldende også for dobbeltmonarkiets egne innbyggere, for reiser innenlands så vel som utenlands.
Pass kunne utstedes av forskjellige sivile og militære myndigheter. Det fantes også pass utstedt under kongens egenhendige underskrift. Svært vanlig var presteattestene, en slags vandelsattest, som ble krevd om man hadde tenkt å slå seg ned på et fremmed sted. Ved lov av 1. november 1805 ble retten til å utstede pass innskrenket. For framtiden var det bare politimestrene i byene og fogdene på landet som kunne utstede pass. De myndighetspersoner som allerede besatt denne retten, skulle få
beholde den til de gikk av. Passtvangen for reisende innenlands og utenlands ble opphevet i 1860. (Se også sjøpass og skysspass.) S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
