Idre og Serna
Idre og Særna var to annekssogn til Elverum prestegjeld. Navnene ble skrevet Idre og Shernne i 1602, Jrre og Zernne i 1649. De ble inntatt av svenske styrker i 1644 og har siden ligget til Sverige. Avståelsen ble først offisielt bekreftet ved Grensetraktaten av 1751, men hvor Norge som et kompromiss fikk en del av det gamle Idre sogn øst for Femunden.
Annekssognene rommet i 1602 18 skattegårder, hvorav 16 halvgårder og to ødegårder. I 1604 hadde den ene halvgården skattefrihet.[1]
Sognene ble under Hannibalsfeiden (1643-45) inntatt i 1644 av 200 morakarlar og älvdalingar ledet av kapellanen i Älvdalen, Daniel Buskovius.[2]
Grensekommisjonen av 1649
Christian IV inngikk, før sin død 28. februar 1648, en avtale med «Hendes Kjærlighed», dronning Kristina av Sverige om å sende kommissærer til Idre og Særna for å avklare tilhørigheten til sognene. Spørsmålet var om de skulle regnes til Herjedalen, og dermed var omfattet av fredsavtalen fra 1645, eller til Østerdalen, og tilbakeføres til Norge. I et brev fra Frederik III, datert København 5. mars 1649, ble Nils Lange og Jakob Ulfeldt utnevnt som kommissærer på norsk side, med ordre om å møte til besiktigelse av åstedene sammen med to svenske kommissærer 3. juni 1649.[3] I en nærmere instruks datert København 6. april var Jakob Ulfeldt erstattet av oberst Georg Reichwein.[4] Han hadde tjenestegjort ved grensen som fungerende leder for Akershus Regiment under oberst Henrik Bjelke fra 1644, og ble selv leder for regimentet i 1646.[5]
Fra svensk side var kommissærene trolig general-mönsterskrivare[6] Jürgen von Dallen og ammunitionsskrivare Jacob Matzønn. Disse to deltok sammen med Georg Reichwein da fogd Christen Jensen i Solør og Østerdalen fogderi tok opp vitneprov om grenseforholdene i forkant av møtet.[7]
Vitneprov ble tatt opp i Elverum hovedsogn 26. mai 1649 og i Trysil annekssogn 29. mai. Spørsmålet til allmuen var om de to anneksene Idre og Serna hadde ligget til Herjedalen nordenfjells eller til Østerdalen sønnenfjells. I Elverum hovedsogn vitnet åtte navngitte menn i alderen 60 til 100 år at verken de selv eller deres fedre noen gang hadde hørt annet enn at Idre og Særna hadde ligget til Østerdalen, og der utredet skatt og andre rettigheter til den norske krone. I Trysil annekssogn vitnet åtte navngitte menn i alderen 50 til 100 år det samme. Der kunne 80 år gamle Simen Nordby legge til at delet mellom Særna og Herjedalen hadde gått over Lapsfieldet. 30. juli 1649 tok fogden også opp vitnemål fra seks eldre menn i Rendalen som støttet de andre vitnesbyrdene.[8]
Vi kjenner ikke til konkrete resultater av møtet 3. juni 1649. Reichweins journal fra tiden skal i følge Dansk biografisk leksikon være bevart og planlagt trykt, og kan muligens inneholde ytterligere informasjon. Han nevnes også i tidsskriftet Levende Historie nr 3 2009. Kanskje kan videre svar finnes i Domböcker fra Dalarna eller Kopparbergs län, som er bevart tilbake til midten av 1500-tallet? Selv om vi ikke vet nærmere beskjed om kommisjonens konkrete resultater, er følgene på lengre sikt godt kjent. Kommisjonen av 1649 var ett av flere forsøk på å bringe områdene tilbake, men som Øystein Rian referer i sitt bind av Norges historie «ble [det] holdt møter og det ble reist krav, men stormakten Sverige lot seg ikke rokke.»[9]
Referanser
- ↑ Riksarkivet, Lensregnskap Akershus len, Hedmark og Østerdalen fogderi, Bygningsskatt påske 1602 og 1604, mikrofish 15.2 og 19.4
- ↑ Daniel Buskovius, Dansk biografisk leksikon[1]
- ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. 9 1648-49, s. 314[2]
- ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. 9 1648-49, s. 329f[3]
- ↑ Georg Reichwein, Dansk biografisk leksikon[4]
- ↑ Mönsterskrivare, svensk wikipedia[5]
- ↑ Tingbok Solør og Østerdalen bd. 3 1649-50, sak nr. 1[6]
- ↑ Tingbok Solør og Østerdalen bd. 3 1649-50, sak nr. 1, 2 og 32 [7]
- ↑ Øystein Rian, Den nye begynnelsen 1520-1660, bd 5 i Aschehougs Norgeshistorie 1995