Knud Fredrik Christian Simonsen
Knud Fredrik Christian Simonsen (født 1837 i Danmark, død 19. april 1864 på Etterstad utenfor Christiania) er, sammen med Friedrich Wilhelm Priess, knyttet til en del av Christianias mørkeste historie, nemlig hovedstadens siste offentlige henrettelse i fredstid.
Simonsen var skomaker av yrke, og hans hustru var norsk. De giftet seg i Danmark, men flyttet til Norge i 1859.[1] Paret hadde da to barn.
Simonsens skjebne var sannsynligvis låst den dagen familien bestemte seg å prøve et nytt liv i Norge.
Skjebnemøte
På danskebåten i 1862 gikk både Knud Fredrik Christian Simonsen og Friedrich Wilhelm Priess om bord.[2] På denne krysningen mellom Danmark og Norge møtte de hverandre for første gang og ble venner. Mens Priess en kriminell på flukt, søkte Simonsen lykken i Norge.
Priess var mannen som skulle sette ny kurs for Simonsens liv. Han som skulle blitt en venn, det som skulle bli et nytt vennskap, førte ham faktisk i døden i stedet. Simonsen og Priess ble de siste sivile som ble halshugget på offentlig sted i Christiania.
Vennskapet mellom de to ble sannsynligvis tettere, og det ble omtalt slik at "alt tyder på at Priess må ha hatt store økonomiske problemer". Dette førte til at Priess og Caroline Schmidt, som var høygravid, flyttet inn hos familien Simonsen i Gunnerus' gate.[2] Dette markerer sannsynligvis begynnelsen på slutten for de to. Mens de bodde sammen, ble det sikkert bedre rom for å planlegge. "De bestemte seg for å begå et rovmord- og så flykte fra landet".
Valg av offer falt på en bonde
Knut Nilsen Grøte var en bonde fra Lærdal, som hadde kommet til byen med et stort parti med røkelaks. Det meste hadde han solgt på torvet, og pengene bar han på seg, slik det ble omtalt.[2] De to leide en robåt og klarte å lure Grøte til å tro at de skulle kjøpe et parti laks. Deretter rodde alle tre mot Hovedøya. Det skal ha vært Simonsen som skjøt Grøte bak øret, men han døde ikke. Da grep Priess inn. Ved å bruke båtens ankertau, varp og en stein, sørget han for at Grøte gikk til bunns. Rovmorderne forsøkte etter dette å flykte til Danmark. Men så enkelt var det ikke, og de to ble pågrepet i København. "Tauet som liket var bundet med , så ut som det hadde tilhørt en båt. Nå var jo nettopp et slikt blitt stjålet fra en båt".[3] Eieren av båten kjente igjen tauet og sa at det var to utlendinger som hadde leid båten. Dermed ble de tatt av politiet.
Henrettelsen
Galgeberg var på denne tiden blitt såpass tett bebygd at stedet ikke lenger kunne brukes til sitt opprinnelig formål, nemlig som rettersted. Henrettelsen fant derfor sted på Etterstad. Der var det bedre plass for alle, også for de mange som møtte opp for å få med seg hendelsen den 19. april 1864. Det skal ha vært cirka 5000 mennesker til stede på Etterstadsletta på henrettelsesdagen. Hendelsen samlet alle slags folk, både voksne og barn fra alle sosiale klasser. "Etter hvert pakket det seg sammen om lag fem tusen der - barn og voksne. Folk både fra de fattigslige forstedene og den velstående borgerklassen".[2]
I denne perioden var det vanlig å samle et stort antall mennesker til henrettelsesstedet. En av årsakene til dette var at avisene lagde mye spenning ut av tragediene og omtalte dem som viktige begivenheter. På første side i Morgenbladet 5. mars 1864 står at "Den Tid nærmer sig mere og mere, da Beboerne of Chrstiania ville blive Vidne til et Skuespil som hører til de avskyeligste og skrækkeligste der endnu er tilbage fra den graa skumle Middelalder".[4]
Folk så altså på henrettelser som en slags underholdning på den tiden. En annen tanke som lå bak offentlige henrettelser, var at de ville skremme befolkningen og indirekte redusere mengden forbrytelser. Samtidig ble det sagt at henrettelsene på Etterstad berørte mange og ble et avgjørende vendepunkt, som bidro til å reise debatten rundt slik straff i denne perioden.
Priess var den første mannen til skafottet. Det fantes et slags rituale for henrettelser, som det ble fortalt at foregikk i ro og verdighet. Etter at fogd Peter Eger hadde lest opp dommen, holdt pastor Johan Heinrich Møhne en preken. Under denne prekenen vendte Priess blikket mot himmelen. Da begynte presten å lese Fader vår, og bøddelen hogg til ved «forlat oss skyld». Så var ritualet ferdig.
Deretter var det Simonsens tur, men først måtte de vaske skafottet, før det var klart for neste mann. Denne gangen var det presten Tandberg som bisto. Simonsen ble beskrevet som blek, og skal ha gått gråtende opp til skafottet, støttet av Jørgen Johan Tandberg.
Denne henrettelsen ble den siste for Samson Isberg, som det også ble sagt at var preget av henrettelsen. Han hadde vært rikets bøddel i 28 år til sammen. Den som overtok etter han, var Theodor Larsen, som var mannen bak de siste tre henrettelsene i Norge. Ifølge St. Hallvard var 25. februar 1876 "Siste gang denne lovens strengeste straff ble effektuert i Norge (...)."[4] I 1902 ble dødsstraffen for sivile forbrytelser opphevet.
Henrettelser var ofte knyttet til "en rekke fordommer og overtro som til dels gikk tilbake til hedensk tid. En hadde en forestilling om at "skyld" kunne overføres ved berøring eller gjennom blod".[5] Det ble også sagt at "henrettelsesmetoder ga sosiale utslag, idet en som var halshugget med sverd kunne begraves inne i kirkegården (men uten seremonier), en som var halshugget med øks, skulle begraves på rettsstedet i galgebakken".[6]
Slike hendelser kan gi oss et godt innblikk i hvordan tankegangen i samfunnet har utviklet seg til en helt annen enn hva den var før. Det finnes sikkert flere grunner til det. Selv om mange andre land fortsatt har slik straff, er det helt utenkelig i Norge i dag.
Tankegangen om at man skulle avskrekke, gjelder for så vidt i dag også i de land som fortsatt har slik straff. Til tross for at for eksempel USA har slik straff i flere av sine stater, er kriminalstatistikken skyhøy. Samtidig vet man ikke om den hadde vært høyere uten dødsstraff.
Dette med underholdningsaspektet er også interessant å reflektere over. Det er helt utenkelig i dag at man skulle fått en mengde mennesker til å samle seg for å se henrettelser i Norge. Det ble fremhevet at også familier var til stede på Etterstad og til om med barn.
Referanser
Litteratur og kilder
- «Av skarpretterens historie i Oslo» i St. Hallvard. Utg. Oslo Byes Vel. Oslo. 1945. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Melvold, Erik Oluf: «Ståplass ved skafottet» i St. Hallvard. Utg. Oslo Byes Vel. Oslo. 1986. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Moberg, Harald: «Dømt til øks eller galge» i St. Hallvard. Utg. Oslo Byes Vel. Oslo. 1986. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Sørnes, Torgrim: Ondskap. Utg. Schibsted. 2009. Digital versjon på Nettbiblioteket.