Smakebiter fra artikler
Urbanisering (av latin urbs: by) betyr bydannelse, og primært betegner ordet i dag den prosess eller de prosesser som fører til at byer og tettsteder oppstår og vokser. Men som Norsk riksmålsordbok påpeker, har substantivet «urbanisering» og det tilhørende verbet «urbanisere» to grunnbetydninger: På den ene siden betyr ordet: «[å] gjøre(område, strøk ell. samfund) bymessig.» På den andre side betegner urbanisering og urbanisere «[å] gjøre (mer) urban (i seder og skikker, opptreden, kultur).»Den første definisjonen ligger helt på linje med det vi har kalt den primære betydningen og retter søkelyset mot årsakene til at byer oppstår. Den andre derimot setter fokus på byens virkning på menneskers mentalitet og atferd. Disse to språklige grunnbetydningene avspeiler også viktige sider ved den vitenskapelige debatten om urbanisering innenfor
byhistorie og samfunnsvitenskap.Ut fra det første perspektivet dreier urbaniseringsprosessen seg primært om å analysere årsakene til at byen oppstår og vokser. Byen blir dermed den avhengige variabel, det som skal forklares, mens det som forklarer urbaniseringen ligger i samfunnet utenfor byen.
Les mer…
Når ein granskar og framstiller historia til ein utvald del eller eit enkeltaspekt av lokalsamfunnet, kan vi kalle det sektorhistorie. Det kan vere ei bestemt næring, ei sosialt eller kulturelt distinkt gruppe, eit kulturfenomen eller noko anna.
Nokre døme på utgjevne bøker i sjangeren lokal sektorhistorie kan vise spennvidda:
- Balvoll, Gudmund: Jordbruket i Vik fram til 1950. Utg. av Vik lokalhistoriske arkiv, 2001.
- Fossen, Asbjørn: Småkårsfolk i ei Romeriksbygd [Aurskog]. Eget forlag, 1991).
- Hove, Peter: Haram kyrkjesoge. Haram skulesoge. Haram bygdebok, 1975. Les mer…
Lokalhistoriske årbøker. Denne sjangeren inkluderer både dei eigentlege årbøkene og andre lokalhistoriske publikasjonar som kjem ut med jamne mellomrom. Dei fleste blir utgjevne av lokale eller regionale historielag, somme av bygde- og regionsmuseum osv.
Talet på slike skrifter har auka kraftig i den seinare tid, og i dag kjem det årleg ut om lag 300 årbøker og andre lokalhistoriske periodika. Mykje av bakgrunnen for det er nok at det har vorte lettare og billegare å produsere og gje ut slike skrifter. Årbøker er veleigna for samarbeid i historielag og gjev synlege og publikumsretta resultat av aktiviteten der. Dei gjer det også mogleg å publisere verdifullt stoff, gjerne frå amatørhand, som elles ikkje ville ha funne rom i bygdebøker eller gjennom andre.
Les mer… Sjanger kan bety to ting i tilknytning til
lokalhistorie. På den ene side er lokalhistorie i seg selv en sjanger (disiplin) innen historiefaget, akkurat som globalhistorie, sosialhistorie, forsvarshistorie eller kvinnehistorie. På den annen side kommer lokalhistorien til uttrykk gjennom ulike sjangre som
gards- og slektshistorie,
årbøker og andre. Det er denne betydningen av sjanger-begrepet som skal drøftes her.
Feltet deles gjerne i eldre sjangere, typisk
topografisk-historiske beskrivelser og
beskrivelser fra nasjonalhistorien, og beskrivelser som oppstod med det lokalhistoriske gjennombruddet som skjedde på 1900-tallet.
Les mer… 
Fotoalbum fra Møre og Romsdal.
Foto: Halvar Hatlen
(2009)
er et redskap for å avgjøre hvordan man skal tolke kilder. Innen nordisk og tysk historieskrivning regnes den kildekritiske metode som et helt sentralt element i historikerens arbeid. Kildekritikken bidrar til at man kan avgjøre hvordan man skal vektlegge ulike kilder, hvordan man avgjør konflikter mellom ulike kilder og hvordan man tolker kilden.
Les mer…
