Sigurd Røisli

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Sigurd Bernhard Røisli (født 25. august 1894 på Østre Toten, død 10. mai 1970) var fotograf.

Han var sønn av Johannes Evensen Røisli og Karine Larsen Røisli.

Han skal ifølge opplysninger fra Toten Museum ha virket på Toten fra ca. 1920. Da han i 1929 ble gift med Karine Pedersen, var han bosatt på Lena, og var fotograf av yrke.

Utbygging

Sigurd Bernhard Røisli (1894-1970) En bygdefotograf Hvorfor betegnelsen «Bygdefotograf»? Jeg har ingen annen begrunnelse enn at jeg en gang så den brukt av en faglært fotograf, og da i en omtale av Sigurd Bernhard Røisli som var min far. Hva som egentlig mentes framgikk imidlertid ikke, og selv har jeg kun min egen tolkning. For meg er en bygdefotograf en person som tar mange bilder, hovedsakelig i sitt nærmiljø, og som i utgangspunktet har foto som hobby, men som etter hvert som tida går får foto som en vesentlig del av sitt utkomme. Slik sett passer betegnelsen godt på han det her skal handle om. Da far døde i 1970 etterlot han seg et sted mellom 10000 og 15000 negativer som spenner over en periode på ca. 50 år, fra litt før 1915 til midt på 1960-tallet. Disse ble, etter at mor også gikk bort i 1971, oppbevart hos min søster Sigrun som etter hvert følte at egentlig var det et vel stort ansvar å sitte med denne samlingen som vi begge antok kunne ha en viss lokalhistorisk interesse. For 3-4 år siden ble vi derfor enige om å tilby Mjøsmuseet å overta hele samlingen, men på den betingelse at den ikke skulle stues bort i en krok. Med tanke på at museets ressurser kan være sparsomme, tilbød jeg meg å gjøre en jobb på frivillig basis med å behandle samlingen på den måten museet ønsket. Og ønsket det var digitalisering og registrering, noe jeg har holdt på med siden overleveringen. Pr. i dag er vel 9000 negativer behandlet. Denne artikkelen er lagt opp som en biografisk fortelling om far, noe om samlingen og arbeidet som nå pågår, og ispedd bildeeksempler fra samlingen. Av praktiske grunner dekker bildeutvalget i denne omgang perioden fra den spede begynnelse fram til krigsutbruddet i 1940. Noen vil kanskje stusse over at det i framstillingen er mye «kanskje» og «trolig». Grunnen er at det i Røisli-hjemmet ikke var så mye prat om fortida. Far var selv en fåmælt kar, og vi som barn og unge var vel ikke spesielt interesserte når ikke de voksne brakte det på bane. Og da vi selv var blitt vel etablerte, og ønsket om å vite oppsto, erfarte vi det samme som mange andre: Det var for sent.

Livsløpet Sigurd Bernhard Johannesen, som var hans opprinnelige navn, var født 25. august 1894 i Øverskreien av foreldrene Johannes Evensen og Karine Larsdatter. Ifølge kirkeboka ved dåpen var bostedet Kløvstadengen, og farens status husmann. Hvorvidt Kløvstadengen er det samme som Engeli, som er det stedet min søster og jeg forbinder med hans bopel de første barneårene, er ikke klart. 19. mars 1900 dør faren Johannes. Vi veit lite om de første årene etter dette, men kanskje var også mor Karine allerede da syk eller sykelig. Men at det må ha vært trange og vanskelige kår vitner en sak fra kommunens fattigstyrelse i begynnelsen av 1905 om. Da var Karine Larsdatter og hennes sønn tiltenkt en plass «på gamlehjemmet» som det står. Imidlertid var det ikke enighet om hvor mye gamlehjemmet skulle ha betalt. Og mens graset gror dør kua heter det, og den 4. juni 1905 dør også Karine. Tilbake sitter en knapt 11 år gammel foreldreløs guttunge, og på denne tida var det nok ofte tilfeldigheter som avgjorde hvilken skjebne et barn i en slik situasjon ville få. Han var enebarn, men det manglet ikke på slektninger, da både faren og mora hadde flere søsken. Men trolig hadde slektningene nok med sitt. Saksgangen videre er ukjent, men enden på visa ble at Sigurd havnet på bruket Røisli hos Lauritz og Lina Røisli, øverst mot åskanten i Øverskreien. Om hans status skal ha betegnelsen fosterbarn, pleiebarn eller noe annet betyr ingenting her. Hovedsaken er at ingenting tyder på annet enn at han hadde det bra hos sine pleieforeldre, men det synes som om den han sto nærmest var Lauritz og Linas svigerdatter Gunda. Lauritz og Lina fikk en årlig godtgjørelse fra kommunen for å ha Sigurd som en del av husholdet, men dette varte bare fram til 14 års alder, og ved folketellinga 1910 er han som 16-åring registrert som tjenestegutt på Røisli. Dette kan vel tydes dithen at han var vel integrert og ikke følte noe voldsomt utflyttingsbehov. Kanskje ville det ikke vært unaturlig om han hadde fortsatt sitt livsløp i samme bane, men han var nok en kunnskapshungrig og nysgjerrig natur, og det ble andre interesser enn gårdsarbeid som opptok han. Foto sto tydeligvis langt oppe på lista, og det later til at han rundt 1912-13 skaffet seg sitt første fotoapparat. Hvordan han har klart å finansiere anskaffelsen står for meg som en gåte. Mye tyder på at han ble boende på Røisli fram til militærtjenesten som så vidt vites ble avtjent som kavalerist på Gardermoen, og at han etter endt verneplikt flyttet lengre fram i bygda. Hans nye bopel ble hos Nils Gunnerød på Krabysanda, der det fortsatte med gårdsarbeid. Dagens bruker, som er den gamle Nils’s barnebarn, har fortalt at besteforeldrene nok leide ut et rom på tredje høgda i våningshuset på gården, og det kan harmonere med noen bilder fra denne tida. Motivene er ofte folk på gården og i nabolaget, gjerne fotografert på vegen over Krabyskogen eller nærliggende områder. Men det er også fortsatt mange bilder fra Øverskreien, og ikke minst fra Totenåsen som hadde sterk tiltrekningskraft. I 1922 etablerte han seg sammen med Gustav Berg som kjøpmann på Strøm oppe ved Kraby stasjon. Det var Kværnum Bruk som hadde bygd det staselige huset i sweitzerstil, og som ikke minnet mye om dagens forretningsbygg. Her hadde, ifølge Totens Bygdebok, Johan Børresen handlet fram til 1920. Gustav Berg kom fra gården Berg (Rydningsberg) ovafor Stange, og de to var trolig kjenninger fra oppveksten. Strøm ble nå også fars nye bopel. I 1926 trakk han seg imidlertid ut av butikkvirksomheten, men ble fortsatt boende der en tid. Foto fikk tydeligvis en stadig større plass i hans tilværelse, og i tillegg kom radio inn som en ny interesse. I 1928 flyttet han sin virksomhet til Lena der han etablerte seg i andre etasje over Lena Papirhandel, i Olav Tømmerstigens nyoppførte butikklokale på eiendommen Valle Søndre Østre, rett vis-á-vis Lena stasjon. Tømmerstigen hadde sitt virke i Totens Sparebank, men hadde tidligere drevet forretningsvirksomhet i egen bolig. Hvordan kontakten med Tømmerstigen oppsto vet jeg ingenting om, men det ble i hvert fall et relativt nært personlig og familiært forhold gjennom resten av livet. Rundt 1920 dukker det på noen bilder opp ei ung jente som skulle få en livslang betydning. Utover på 1920-tallet dukker hun opp igjen med (u)jevne mellomrom. Dette litt til og fra kan skyldes at hun ikke hele tida befant seg på disse kanter, men noe er på gang. Hennes navn er Karine Pedersen Gaarderhagen, født og oppvokst i Krabyskog-/Kloppen-området. Faren var husmann under Rogneby. Forholdet utviklet seg, og på høstparten i oktober 1929 giftet de seg. De bosatte seg på Lena, og bodde de første årene på forskjellige steder: Hos Solem (lærer på Hovsvangen, senere Valle) i nedre del av Evangsgutua, hos skredder Lae øverst i Lenagata, og på Hovde der dattera Sigrun blir født i 1933. Vi må ta et skritt tilbake i tid, til 1929. Da brant Strøm. Om dette skjedde før eller etter at far flyttet ut vet jeg ikke, men mor sa i hvert fall at han i denne brannen mistet nesten alle sine eiendeler, så flyttingen var uansett ikke fullført. Filmene sine hadde han nok imidlertid fått flyttet, ellers hadde ikke så mye fra tida før brannen eksistert i dag. En av tingene som gikk tapt var en staselig stjernekikkert han hadde skaffet seg. Astronomi var nemlig også en interesse han dyrket. Forsikring var det dårlig med, så det ble som å starte fra begynnelsen. I begynnelsen av februar 1934 ble Odberg på Kraby kjøpt, og her ble Karine og Sigurd boende livet ut. Det var en eiendom på 3 mål, og her fikk de utløp for en av sine store lidenskaper, hagebruk. I tillegg var det plass til både høner og gris. Og selvsagt kaniner under krigen. Her ble det også innredet et «mørkerom» i andre etasje, og nå ble også Karine involvert i fotoarbeidet. Det var fremkalling av bilder som ble hennes spesialområde, og her ble hun en skikkelig kløpper. Far sa bestandig at hun var mye flinkere enn han. Det var utrolig hva hun kunne få ut av et middelmådig negativ. Midt på 1930-tallet ble far angrepet av leddgikt. Kanskje var det blitt for mange kalde kvelder og netter med stjernekikking nede på Strøm. Det var i hvert fall en teori en bekjent hadde. Nøyaktig når plagene startet veit jeg ikke, men det første bildet der følgene virkelig vises er fra 1936. Der er han avbildet sammen med Sigrun, og med stokken innen rekkevidde. På beina har han filttøfler. Det var beina gikta herjet verst med, og han kunne aldri senere bruke vanlig skotøy. Løsningen ble filttøfler og den type gummisokker noen kanskje husker ble brukt utapå vanlige sko. Dermed ble det også slutt på friluftsliv i den form han hadde dyrket det, med lange turer på Totenåsen. Men etter hvert som smertene avtok og leddene var ødelagt, fortsatte han å gå. Det er ikke få turer han har gått mellom Kraby og Lena, uten vanlig skotøy. For uten førerkort eller sykkel var det apostlenes hester og offentlig kommunikasjon som gjaldt. Tilværelsen i Lena Papirhandel varte til 1950 da firmaet Lena Foto & Radio ble etablert, med butikk i ganske kummerlig lokaler i «Raubua» vis-á-vis Esso-stasjonen på Lena. Her hadde han sitt virke fram til utgangen av 1967, da datter og svigersønn overtok.

Fotosamlingen I et materiale som spenner over så mange år, og langs hele fotografens lærekurve, vil ikke alt være av like stor interesse, det være seg i motivvalg eller kvalitet. Det gjøres imidlertid ingen utsiling når samlingen nå digitaliseres og registreres. Kvalitetsmessig gjenspeiles fotografens selvlæring, og også det jeg husker mor nevnte som fars store svakhet, overeksponering. Men en må også ha i mente at her skriver de fleste bildene seg fra tida før lysmåleren eksisterte, enn si ble vanlig. For å gardere seg måtte en ta flere bilder med varierende eksponeringstid og/eller blenderåpning, men det skjedde helst ved betalte oppdrag. Film var jo kostbart. En del er også merket av tidens tann, og på 1950-tallet var det nære på at hele samlingen skulle blitt flammenes rov. Det var en brann på Odberg, og det er tydelig at det for en del av negativene har vært i varmeste laget. Noen delvis svarte negativmapper vitner om mye røyk, men heldigvis gikk det altså stort sett bra, både med filmene og huset. I samlingen er det hundrevis portretter av den typen som ble brukt til førerkort eller pass. Det er haugevis av utsiktsbilder tatt fra boligen på Kraby, bilder som stort sett er like bortsett fra at de kanskje skulle fange spesielle lysforhold, skyformasjoner, at noe forandret seg over tid og så videre. Og det er mange bilder som tydelig er eksperimentering med lys og bakgrunn. Av størst interesse er nok de bildene som viser steder, og de som gjenspeiler hverdagslivet og store og små begivenheter, fra de tidligste fra Øverskreien, og senere framover i bygda. Portretter av enkeltpersoner, grupper og familier ble det også mange av. Disse er av en litt annen type enn de man ellers ofte ser. Her er det ikke bilder tatt i et atelier, men heller folk oppstilt i en hage, foran en vegg, på landevegen, eller i stua hjemme på Odberg. Men uansett ser en at selv om det oftest dreide seg om «folk flest» så staset mange seg litt opp når de skulle fotograferes. Og at bakgrunnen i kantene kunne inkludere både det ene og det andre spilte ingen stor rolle. Mye kunne fikses når papirkopier ble produsert. I registreringsarbeidet er det ønskelig å kunne gi så utførlig informasjon som mulig om motivet og når bildet er tatt, og her møter en den største utfordringen. Bortsett fra en periode på noen år fra siste halvdel av 1930-tallet og et stykke ut i andre verdenskrig, er svært lite dokumentert. Blant de eldste negativene, før 135 formatet ble tatt i bruk, er det på noen få påført en dato og noen tall som viser eksponeringstid og tid på døgnet, men dette har nok vært mest med tanke på egen læring. Imidlertid er alle disse eldste negativene nummererte, og dette synes å være gjort fortløpende. På den måten får man, sammen med at noen av motivene med et visst slingringsmonn kan tidfestes, en brukbar kronologi. Og da han midt på 1930-tallet klarte å skaffe seg en Leica, og i det alt vesentlige gikk over til 135 formatet, blir kronologien sikrere. Nå ble alle negativene satt inn i mapper, og alle mappene er påført år og måned. Når det gjelder å identifisere motiver kan det være verre, og selv om min søster og jeg kan gjenkjenne en del, så må det søkes støtte i andre kilder. Totens Blads «Øyeblikk som var» er én slik kilde, og gledelig er det at vi så langt faktisk har fått tilbakemelding på bortimot en tredel av de bildene som er presentert. Jeg har også skaffet meg noen faste personlige kilder blant bygdas eldre befolkning, og i noen tilfelle gir motivet en pekepinn som gjør at en kan gå direkte på etterkommere eller andre. Mjøsmuseets eget fotoarkiv er en annen kilde. Det er mange som i årenes løp har levert inn bilder der det er kjent at far var fotografen. I andre tilfeller kan det være at fotografens navn er ukjent, men så treffer jeg på negativet. Men her er det tilfeldighetene som råder. En systematisk gjennomgang av det enorme arkivet ved museet passer ikke helt inn i tidsrammen akkurat nå. Det aller beste ved denne kilden er at bildene kan være innlevert for mange år siden, og motivene beskrevet av personer man veldig gjerne skulle hatt tilgang til også i dag. Mine kanskje aller beste hjelpere er imidlertid mine to nevøer, Geir og Kjetil. Spesielt å identifisere steder er blitt deres spesialitet. Dette er ikke enkelt når bygninger i verste fall kan være borte, eller i beste fall har gjennomgått store forandringer. Men ved hjelp av landskapsformasjoner og ved å snakke med folk er det utrolig hva som kan løses. La meg ta et konkret eksempel med et av de aller eldste bildene, trolig fra rundt 1912. Det viser en samling av folk på et tun, og det er tydelig at det er en spesiell anledning, for folk har helgeklærne på. Men avstanden er såpass stor at å identifisere personer er ganske håpløst. Horisontformasjoner peker imidlertid i retning Rossgutua, men å finne tilsvarende bygning var ikke mulig. Men det gjelder å ikke gi opp, og til slutt ble det blink. Geir oppsøkte eieren av stedet Nordrum, og han var særdeles samarbeidsvillig. Huset hadde gjennomgått store forandringer og var slik sett ugjenkjennelig, men ved nærmere inspeksjon av kjeller og loft åpenbarte det seg blant annet utsparinger i den gamle tømmerveggen som harmonerte med bildet. Bygningen hadde gjennomgått større endringer enn nåværende eier visste om! Trolig vil vi aldri finne ut ved hvilken anledningen bildet var tatt, om det var begravelse, auksjon, eller noe helt annet, men det har heller ikke høyeste prioritet akkurat nå. Det er nok av andre ting å ta tak i. Riktignok har vi folketellinga fra 1910 som sier noe om beboere, og kirkebøker kan også indikere noe, men å komme videre derfra krever dypere graving. Men alle slike uløste gåter vekker jo nysgjerrigheten. Noen ganger leder identifisering av et sted også til gjenkjenning av personer, eller det kan være omvendt. Det krever litt graving og spørring rundt omkring, og da er det morsomt at de aller fleste av de som blir utfordret viser ekte engasjement. Gamle bilder er tydelig noe som fenger hos svært mange. Samlingen omfatter ikke hele fars produksjon. Noe er kommet på avveie, og i noen ganger kom det eksterne oppdrag der negativene forble oppdragsgivers eiendom. Som eksempler på dette kan nevnes pasientfotografering ved sykehuset på Prestesæter, fotografering for bokverket Norske Gårdsbruk rundt 1950, og noen oppdrag for lensmannsetaten. En sak jeg selv husker godt var da oppdragsgiver var Raufoss Ammunisjonsfabrikker der det skulle tas enkeltportretter av alle ansatte. Det var vel for personalarkivet. Da var jeg selv med, som en meget ung assistent. Far hadde lånt et ekstra kamera, og min oppgave var å skifte film i det ene mens far knipset med det andre. Det gikk unna i et forrykende tempo. Det var så vidt en rakk å huke seg nedpå før den neste skulle ha plassen. Det som tok mest tid var når det av praktiske grunner for «fabrikken» var nødvendig å flytte til et annet bygg.

Avrunding I dag henger fars gamle og velbrukte Leica på veggen hjemme hos meg. Som årene gikk fikk den noen tekniske defekter, og de siste årene måtte han supplere med nyere utstyr. Det må vel ha vært mot slutten av 1950-tallet at han skaffet seg en Rolleiflex, noe som betydde et skifte i så vel filmformat som teknologi. I mange år var nok Hasselblad den store drømmen, men det var hinsides det som var økonomisk oppnåelig. Men han ga aldri helt opp Leica’n, selv om den fusket både i lukker og filmframtrekk. At det aldri ble Hasselblad er forståelig, men like uforståelig er det for meg at en gutt som vokste opp hos fosterforeldre på at småbruk i Øverskreien allerede før fylte 20 år fikk den interessen han fikk, og at han økonomisk klarte å realisere dette som ble starten på en leveveg. Det tenker jeg på med undring og beundring hver gang øynene mine streifer Leica’n.

Se også

• Bilder av Sigurd Røisli

Kilder

• Første versjon av artikkelen er henta fra Preus museums register over norske fotografer.
• Sigurd Røisli på Digitalt museum.
• Sigurd Røisli på KulturNav
• DIS-Norge: Gravminner i Norge (id. 1893727)
• Toten Museum skriv i fylkesmappe Oppland
• Sigurd Røisli i Historisk befolkningsregister

Denne siden er en spire. Du kan hjelpe den til å vokse seg stor og sterk! Denne sida er ei spire. Du kan hjelpe henne til å vekse seg stor og sterk!