Kjeldearkiv:Veier til Norge - Kaveh

Kaveh fra Sagene
Kjeldeinformasjon
Tidsrom:	Våren 2008
Metode for nedtegning:	Intervju
Intervjua av:	Ida Tolgensbakk Vedeld
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Jeg og familien min flyttet fra Iran til Norge i 1987. Det var moren og faren min, meg og søsteren min. Det var krig, og vanskelig å leve i Iran.

Jeg tror ikke jeg hadde noen store forventninger og forestillinger egentlig. Jeg husker at i Iran så hadde vi kjøpt noen bøker om Norge. Så vidt jeg husker sto det veldig mye rart i dem. Det sto at det var veldig, veldig kaldt. Hele tiden. Det sto at om vinteren så var det vegger med snø! Det var liksom helt vilt, hvor kaldt og hvor mye snø det var. Vi kom til Norge om sommeren, midt i juli. Det var jo dritvarmt, ikke sant! Hehe. Og så husker jeg at det sto at det var verdens beste helsepolitikk i Norge. Det viste seg jo også å være en sannhet med modifikasjoner.

Men det var til en viss grad sant med kulda, da. For den første vinteren var vi på mottak i Elverum. Først kom vi til et sånt standard mottak, til Tanum utenfor Oslo. Det var dit alle kom på den tiden. Om sommeren var vi i Vestby, på folkehøyskolen der, som fungerte som mottak om sommeren. Der var vi i tre måneder. Og så dro vi til Elverum. Det var kaldt! Det var frost på begge sidene av vinduene. I Teheran var det jo også vinter og snø og slikt, men… Du vet at vi hadde jo en forventning om at det skulle være sinnssykt kaldt. Og det ble oi, grisekaldt! Og så var vi jo ute i skogen. Det var jo ikke i Elverum by, heller, eller den gata der som kalles by. Det var liksom utafor det igjen. Det var bare helt sært. Vi lekte masse i snøen. Jeg hadde en sånn hel dress og så finlandshette, det var jo så kaldt. Det var gøy!

I Vestby var det folk fra hele verden. Men så var det en som fant ut at hvis vi samler masse folk fra ett sted, på ett sted, så er det en lur ting. Jeg vet ikke helt prosessen rundt det. Men det var i hvert fall bare folk fra Iran på mottaket i Elverum. På en måte så var det litt hyggelig. Jeg tror det var en greiere start for folk.

En ting er å forholde seg til et helt nytt samfunn, en annen ting er å forholde seg til tusen kulturer samtidig. Så det var nok litt smart. Det var jo ganske lite også – et gammelt hotell som var gjort om til mottak.

Så var mottakstiden over. Alle ble plassert et sted. Det ble regnet som bra å komme til Oslo. Det er jo den eneste tilnærmet litt store byen som finnes i Norge. For… Man kommer fra en by hvor det er ti millioner mennesker, til Norge hvor det er fire millioner – hele! Vi fikk vite at vi skulle til Skien. Foreldrene mine trodde at det var Ski de snakket om. Så de tenkte jo at oi, det var jo fint, det er jo nærme Oslo. Men så viste det seg jo at oi, det var ikke Ski det var snakk om, det var Skien. Og oi, det var ikke Skien heller, det var Langesund! Som er tre kvarter unna Skien! Det er en bitte liten by. Jeg tror vi faktisk var de første utlendingene som var der, i hele den byen eller tettstedet.

Jeg husker at jeg syntes at de første dagene der, så var det rart å gå fra det fellesskapet som man var rundt hele tiden, til å være bare familien, i ett hus. Nå hadde sikkert foreldrene mine litt mer kontroll enn det jeg hadde. Men for meg så var det et sjokk. Jeg våkna dagen etter vi kom, og syntes det var ensomt, det var så stille der. Det var ingen ting som skjedde. Jeg gikk inn på badet. Og jeg husker at det badet opplevde jeg som så fint og så betryggende. For det minnet meg om badet til tanta til moren min, som var det siste stedet vi bodde i Teheran. Det var samme type bad. Det glemmer jeg aldri.

Det gikk greit etter hvert. Folk syntes det var rart, var nysgjerrige. Tittet litt og sånn. Barn kom og banket på. Det løste seg ganske raskt.

Enten så kan man jo tro at de kom fordi de var nysgjerrige: hva er det her for noe? Eller så var det at vi var nye barn. Vi fikk noen fantastisk gode venner. For eksempel så fikk jeg en venn som het Jon Arnold. Han var fra Nord-Norge noe sted. Jeg har ikke klart å finne ham siden. Jeg husker ikke hva han heter til etternavn. Jeg har prøvd å finne ham på facebook og alt mulig, men jeg vet ikke hvor han bor eller noen ting. Vi ble i alle fall veldig gode venner, og hang mye sammen.

Vi gikk på skole der. I Elverum begynte jeg i første klasse. Men så viste det seg jo at jeg kunne at en pluss en er to, og litt mer enn det. Jeg hadde hatt privatlærer i Iran. Så hoppet jeg over en klasse. Men det var litt sært, for da var det ikke noe opplegg for meg og de andre barna. Vi ble bare satt inn i en klasse, uten å kunne språket. Jeg husker ikke hvordan jeg lærte norsk. Jeg skjønner ikke hvordan jeg gjorde meg forstått i de timene. Jeg husker at jeg ikke skjønte hva som skjedde, at jeg ikke fikk det med meg. Men språket bare snek seg inn i hodet mitt. I Langesund hadde jeg en lærer en time i uka omtrent, som skulle lære meg norsk. Og så lærte jeg vel bare ting ved å henge meg på.

Det eneste ordet jeg vet hvordan jeg lærte meg, er ordet BH! Det var en fyr i klassen min som jeg tror het Espen. En som lagde liv og røre. Han hadde fått med seg at jeg ikke kunne alt. Vi gikk i andre eller tredje klasse. Jentene som gikk i sjetteklasse, de var store og tøffe. Og så fikk han meg til å gå bort og spørre en av dem: ”Kan jeg få se BHen din?” eller noe sånt noe. Da kom det en ørefik! Jeg skjønte ikke hvor det kom fra! Haha. Så sånn lærte jeg meg hva BH betydde.

Altså, i Langesund, der var vi helt nye, så det var kjempesært. Vi handlet på en FM Mat-butikk. Og når vi handlet der så handlet vi frukt på den måten at vi handlet et par kilo av det, og en kilo av det. Det var sånn man handlet frukt i Iran. Og nå handler jo nordmenn på den måten også. Men på den tiden handlet folk liksom én appelsin, ett eple, og to pærer. I kassa syntes folk vi var rare. Det var en fyr som het Bjørn. Høy fyr, med rødt hår og hele pakka. Og han fulgte litt med på oss. Jeg husker at når vi gikk rundt eller var i butikken og sånn, så var han alltid litt bak oss, bak hyller og titta liksom. Så faren min lurte på om den mannen hadde et problem, og ble litt bekymra. Så en dag tok han og konfronterte han: hva er det for noe du driver med? Han drev og titta hele tiden. Så viste det seg at han var jo verdens søteste person. Som bare var nysgjerrig på det her, men turte ikke helt å ta kontakt. Så ble han bedt på middag, og hang hos oss masse. En kjernekar. Så sånn sett så var det en grei måte å bli kjent på.

Hvorfor flyttet vi fra Langesund til Oslo? Det spørsmålet sier vel seg selv. I Langesund bor det fem innbyggere. Og i Oslo bor det flere enn fem. Det virket bare helt naturlig å flytte til en by, hehe. Det var i alle fall litt mer som skjedde der. Det var enklere for foreldra mine å jobbe. Faren min begynte å studere igjen, og ble etter hvert lærer. Og moren min jobbet som lærer. Og ting var litt mer vanlig. Vi bodde først på Kjelsås, og så på Torshov og så på Sagene. Jeg har gått på veldig mange forskjellig skoler. Men sånne endringer har jeg aldri syntes at har vært noe særlig vanskelig.

Jeg har egentlig et generelt positivt inntrykk av det hele. Det er mange som snakker om at de har møtt på så mye dritt, og at det har vært så vanskelig å vokse opp som innvandrerbarn i Norge, og alt det der. Men jeg må si at jeg ikke har merket noe til det. Jeg må si at jeg ikke har merket noe særlig til… rasisme, eller hva det er. Jeg sier ikke at det ikke fins, men jeg har ikke merket noe til det. Det er et veldig enkelt samfunn å orientere seg i. Det er oversiktlig, og sammenliknet med andre steder, så fungerer jo ting. Det er så få folk, tross alt. Jeg tror det hadde vært vanskeligere å orientere seg om man flyttet fra Oslo til Teheran, eller til Mexico City eller New York, for den saks skyld. Det blir liksom mer voldsomt.

Jeg tror min familie har vært blant de heldige. Historien vår er ganske snill. Jeg tror mange har støtt på mange større utfordringer, og hatt det vanskeligere.

Det har alltid vært viktig for oss å ta del i samfunnet, gjøre noe aktivt, ikke bare sitte der og vente på at andre skal banke på… Og det har vært veldig enkelt. En ting som jeg synes er bra med Norge, er at det er lett å komme seg inn i systemet. Uavhengig av det Marsdal skriver om i Frp-koden om at alle med makt er i familie, til en viss grad stemmer, så er det enkelt å komme seg inn i alle fall. Og så er det mer opp til deg hva du gjør. Det er jeg veldig glad for i alle fall. Du må ikke ha mange millioner for å komme deg inn i politikken. Du må bare stå på.