Lars Albanus Vold (1845-1918)

Lars Albanus Vold, ca. 1871.

Foto: Digitalt fargelagt fra originalbilde hos Justismuseet

Lars Albanus Vold (født 15. mai 1845 i Trondheim, død 23. oktober 1918 i Bergen) var snekker, og fengslet flere ganger for tyverier på slutten av 1800-tallet.

Oppvekst

Lars Albanus ble født på Bakklandet i Trondheim, av foreldrene snekker Lars Halvorsen Vold og Petronella Eriksdatter. Lars var nest yngst i en søskenflokk på 5 hvor det var stor aldersforskjell på barna. Det kan virke som om familien ikke hadde stabile kår, siden faren Lars i 1853 satt fengslet i Trondheim i 2 måneder for "Drukkenskab og Ørkesløshed". Rundt samme tid ble barna sendt nordover til Fosnes prestegjeld, utenfor Namsos. Foreldrene ble igjen i Trondheim, hvor faren slet med arbeid, og ble holdt i livet av fattigkommisjonen. Han ble igjen, i 1860, fengslet 2 måneder for "Drukkenskab og Ørkesløshed", Faren ble til slutt funnet død 2. november 1863 ute på Steinberget i Trondheim. "Funden død i Stenbjerget og av Lægen obduceret. Ingen Mistanke om voldsom Død enten ved ham selv eller Andre", står det registrert om dødsfallet.

15. september 1861 konfirmerte Lars Albanus seg i Fosnes. Han dro deretter tilbake til Trondheim hvor han gikk i snekkerlære hos snekkermester Rønning fram til 1865. Han ble utlært som snekkersvend, og 19. april 1865 tok han dampskipet sørover til Kristiansand for å se etter annet arbeid. Han lykkedes ikke umiddelbart med dette, og returnerte nordover langs kysten. I juli 1865 ankom han til Bergen, hvor han først ble innlagt på sykehus for en venerisk sykdom, før han klarte å få arbeid, som han holdt i 1 års tid. Deretter reiste han til Kristiania hvor han fikk mer arbeid hos "Snedker Kolstand og andre Mæstere", og så videre til i Drammen hvor han jobbet 18 måneder hos "Snedkermæster Pedersen". Men Lars Albanus klarte ikke å holde på disse jobbene, og etterhvert måtte han ty til andre metoder for å overleve, og ble trukket inn i andre miljøer.

Forbryterkarriere

Den 1. desember 1868 må han sone 20 dager på vann og brød i Stavanger for å ha kommet i en slåsskamp hvor han skadet en annen. Året etter, 10. september 1869, fikk han 15 dager på vann og brød i Lillehammer for tyveri, og måneden etter, 4. oktober 1869 ble han dømt av sorenskriveren i Toten til 8 måneder straffearbeid for tyveri. Han ble da sendt til Botsfengselet i Kristiania for soning.

Dette holdt han på med det neste ti-året. Lars Albanus forsto at dette med gjentakende dommer som medførte økning i straffeutmåling, var noe han ville unngå. Løsningen hans var å oppgi falskt navn. Han begynte å bruke navn som Laurits Larsen, og Laurits Andersen, og da han ble dømt 2 ganger for tyveri i Tønsberg 9. januar og 12. april 1871, får han bare 15 og 25 dager på vann og brød, siden hans tidligere straff som "Lars Albanus" ikke ble registrert.

Senere i 1871 begynte en del hurlumhei rundt Lars Albanus. Han ble mistenkt for tyveri i Haugesund, og etterlyst landet over. Lars reiste til Kristiania, og på en gård i Ljabru utenfor byen gjorde han, og en kompis, innbrudd, og stjal en jakke og en hatt. For dette ble han arrestert, og 25. desember 1871 dømt i Kristiania til 1 års straffearbeid. Etter straffeutmålingen ble han transportert tilbake til Haugesund for dømming av tyveriet der. Der klarte han imidlertid å rømme fra varetektsfengslet, og var i det fri en stund, før han igjen ble fengslet der. Men Haugesund distriktsfengslet kunne ikke vært av de sikreste fengslene i Norge, da Lars Albanus 14. september 1872 igjen klarte å rømme derifra. Han ble umiddelbart mistenkt for nye innbrudd, og pånytt etterlyst nasjonalt. Han klarte ikke å holde seg skjult lenge, og 18. september 1872, ble han gjenkjent av noen konstabler i en "brennevinskneibe" i Kristiania. Lars Albanus hadde ikke lyst til å følge med betjentene, og fortalte dem at han var "Mand for at slaa Tænderne ind og rive Tarmene ud paa dem", slik at en "Vogn" ble hentet for å frakte ham i kasjotten. 3. mars 1873 dømmes Lars Albanus til 9 års straffearbeid, og soner 7 år ved Akershus straffeanstalt før han løslates tidlig 1881.

I perioden 1881-1884 endte han så opp i Saude, Telemark, hvor han fikk arbeid hos en snekker, og da denne døde flyttet han like godt inn hos enken. Lars sa han "trodde han var forlovet" med henne, og anså at dette var hans "hjem". Dessverre falt han tilbake på gamle synder, og ble igjen arrestert for tyveri i 1884.

Sak for Høyesterett

Han ble siktet for å ha stjålet et ur og en ring av en person på en passasjerbåt, som Lars hadde skjenket full. Pga hans mange tidligere dommer, ble han senere samme år, av byfogden i Skien, dømt til 7 års straffearbeid, for dette. Lars mente at han ble uskyldig dømt, og anket dommen, da han mente at han kun tok vare på uret og ringen fra personen, siden personen var for beruset til å passe på disse selv. Anken ledet ikke fram, så Lars krevde at saken måtte ankes til Høyesterett, og at han selv måtte få framlegge sitt forsvar.

Dette ble akseptert, og Lars ble i januar 1885 transportert til Kristiania distriktsfengsel for å vente på at Høyesterett var klar til å høre ham.

"Det er formodentlig første Gang, en Mand med Lars Albanus Volds Fortid fremstiller sig i Høiesteret for selv at føre sin Sag. Han er ellers en Mand med et godt Snakketøi, og der fattes ham ingenlunde paa bevægelige Ord, om det end staar til at formode, at hans gode Gaver denne Gang ikke vil hjælpe ham stort",

kan man lese i avisene fra den gang. 12. februar 1885 ble saken framlagt for Høyesterett. Lars fikk muntlig forklare sin sak, og fikk Høyesterett til å utsette saken i påvente av vitner som Lars påstod ikke var blitt hørt. Avisenes referenter gav Lars' opptreden godt skussmål:

"Til almindelig Forundring for alle Tilstedeværende holdt Angjældende, der har tilbragt mange Aar i Strafanstalt og er af tarvelig Herkomst, et længere Foredrag for Retten, hvori han med mærkeligt Maadehold og Klarhed søgte at godtgjøre, at Dommene i de foregaaende Instanser imod ham umulig kunde være rigtige, naar de gik ud paa at skildre ham som den, der havde berøvet en Medpassager paa Dampskibet "Hitterdal" i tyvagtig Hensigt et Uhr med Kjæde af Værdi 20 Kroner og en Guldring af Værdt 15 Kroner, efterat han først havde drukket Manden fuld, saa han blev aldeles bevidstløs. Han søgte at godtgjøre, at han alene havde berøvet Manden disse Værdisager i den Hensigt at gjemme dem for ham, saa at han ikke skulde blive bestjaalet og altsaa var i god Tro."

Et par uker senere kom det fram et vitne som bekreftet Lars sin historie, og kunne si at Lars hadde spurt ham om navnet på passasjeren dagen etter siden han ville returnere hans verdisaker til ham. Høyesterett var skeptisk til argumentasjonen til Lars, men reduserte hans straffeutmåling, og 4. juni 1885 fikk han endelig dom på 4 års straffearbeid. Han ble sendt til Akershus straffeanstalt 7. juni 1885, og satt der til han ble løslatt 15. februar 1889. Hans fengselsopphold på Akershus festning illustrerte at Lars nok ikke var en som gikk stille i gangene. Fengselsinspektøren skriver:

"En meget flink Snedker, men klagede under Opholdet her stedre over Sygelighed (Fordøielse besværligheder) og udrettede lidet. Han var i det Hele taget en vrang og ubehagelig Fange at have Befatning med."

og

"Han er en vrang, klog Herre, som lydter kun til sin egen Røst. Han har et godt Hoved, men er grenseløs urigtig."

Braarud-saken

Etter at Lars ble løslatt fra Akershus i februar 1889, dro han rett tilbake til Saude i Telemark, da det var stedet han anså som sitt bosted. Nå han kom dit, hørte han rykter i bygda om at konen han hadde bodd hos 5 år tidligere, var gift på nytt. Uklart av hvilken grunn, om han ikke hadde alternative bosteder, om han hadde et annet håp, så dro Lars til hennes hus. Ingen var hjemme, så Lars brøt seg inn, tok av sine våte sko, tok et par strømper han fant, og litt mat. Kort etter kom kona og den nye mannen hjem. Lars gjemte seg, og da paret la seg til å sove litt senere, forsøkte Lars å komme seg ut. Dette var lettere sagt enn gjort, da lysene var slukket, så han fant ikke skoene sine, og han måtte gjennom parets soverom som var låst, for å komme ut. Enden på visa var at paret våknet, og ble skremt av at Lars forsøkte å sparke inn soveromsdøren. Hjelp ble tilkalt, og Lars ble arrestert, og siktet for innbrudd og tyveri av: en tollekniv, 1 par strømper, en brødkake, 2 flasker øl, 2 flasker saft raffinade og melis, samt en nøkkel. 5 dager etter løslatelse fra Akershus, den 20. februar 1889 ble han varetektsfengslet i Saude.

Signalementet hans den gang lød:

"1.73, mørkebrunt noget tyndt haar, mørkebrune øienbryn, graa øine, noget fremstaaende kindben, høi hvælvet pande, bredskuldret"

Nedre Telemark Sorenskriveri dømte Lars 4. april 1889 til 9 års straffearbeid for innbruddet. Saken ble anket til Høyesterett, som reduserte straffen til 3 år, da de mente Lars ikke brøt seg inn hos konen med hensikt til å begå tyveri. Men det var ingen vei utenom et nytt fengselsopphold, og 5. august 1889 ble han igjen innsatt på Botsfengselet i Kristiania, og et par måneder senere overført til Akershus straffeanstalt.

På eldre dager

Når Lars ble løslatt 5. august 1892 fra Akershus, så var han 47 år, og klarte deretter noen år å holde seg på matta, og unngikk lovbrudd. Den 13. oktober 1896 blir han likevel igjen arrestert i Kristiania for tyveri og bedrageri.

Signalementet hans er nå:

"1.70, brunt haar og mustacher, blaa øine, et ar paa høire kind, bruger briller"

Han ble dømt til et par måneder fengsel, og innsatt i Akershus distriktsfengsel 25. november 1896. Han løslates 18. desember 1896, men arresteres igjen umiddelbart den 23. desember for tyveri, og sitter deretter i varetekt til 4. februar 1897, hvorpå han blir løslatt uten dom.

Et par måneder senere, 29. mai 1897 arresteres han for å ha oppgitt falskt navn ifm. at han ble bøtelagt, som gav ham 10 dager i fengsel

I 1898 satt han noen måneder i varetekt for tyver, før han igjen ble frifunnet, hvilket gjentok seg i Bergen i begynnelsen av 1899. 3. august 1899 ble han derimot både arrestert, og deretter dømt til 3,5 års fengsel i Bergen for tyveri. Han forsøkte å stjele en "kogemaskin" fra et overnattingshus hvor han hadde sittet og drukket, og da han ble oppdaget av eierne forsøkte han å betale seg ut av en anmeldelse. Han argumenterte i retten "på et dyktig sett" at det faktum at han tilbød 4 kroner for at de skulle trekke anmeldelsen, ikke betød at han var skyldig, men kun for å unngå "ergelser" med politiet siden han var tidligere dømt. Argumentasjonen holdt ikke, og han sonet straffen i Trondheim straffeanstalt til løslatelse 23. mai 1902.

Etter denne soningen skjer det ikke så mye med Lars Albanus og lovmyndighetene. Han bosatte seg i Bergen, og levde der resten av livet. Han fikk en fengselsstraff på 45 dager for skadeverk i 1916, men det var siste hendelse for ham.

Lars døde av lungebetennelse 23. oktober 1918, på et pleiehjem i Bergen, hvor han var forsørget av fattigvesenet i byen, og registreringen av hans dødsfall ble avsluttet tørt med "Ingen slekt kjent. Ingenting etterlatt".

Litteratur og kilder

• Lars Albanius Vold i Historisk befolkningsregister
• Botsfengslet, Karakter-/fangebøker, nr. 12, 1868-1870 i Digitalarkivet
• Botsfengslet, Karakter-/fangebøker, nr. 25, 1888-1889 i Digitalarkivet