Norske Kvinners Nasjonalråd
Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) ble grunnlagt i 1904 som paraplyorganisasjon for norske kvinneorganisasjoner. Hovedinitiativtakeren var Gina Krog, som var inspirert av The International Council of Women. Hun ble første leder i organisasjonen, og satt i vervet til sin død i 1916. NKN eksisterte, med varierende aktivitetsnivå, fram til 1990 da den ble lagt ned på bakgrunn av et nedleggelsesvedtak på landsmåtet året før.
Historie
Det første styret i NKN besto av Gina Krog som leder, Fredrikke Marie Qvam som nestleder og styremedlemmene Betzy Kjelsberg, Katti Anker Møller og Karen Grude Koht.
Organisasjonen ble bygd opp som en paraply for både landsomfattende og lokale kvinneforeninger og -råd. Dermed fikk man samla forskjellige grupper med ulike tilnærminger til kvinnesaken, og man fikk et nettverk som omfatta hele landet. En viktig grunn til at Krog sørga for å få etablert NKN var ønsket om å få en norsk avdeling av The International Council of Women. Der hadde man ulike former for organisasjoner i de enkelte land. Krog mente at en slik paraplyorganisasjon vil være representativ for norsk kvinnesak. I tillegg gjorde NKN det mulig å organisere kampen for kvinners rettigheter på en bedre måte, selv om de enkelte organisasjonene under paraplyen kunne ha forskjellige meninger.
De største organisasjonene som ble med var Hjemmenes Vel (senere Norges Husmorforbund), Norske Kvinners Sanitetsforening og Centralstyret for de norske sedelighetsforeninger. Man forsøkte også å få med Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, men de definerte fra starten av NKN som en borgerlig bevegelse, og ønska ikke å være med. Da Norges Bondekvinnelag ble grunnlagt i 1918 valgte også de å stå utafor, og først i 1948 kom bondekvinnene med i NKN.
Blant de tidlige kampsakene var kvinnelig stemmerett, rett for kvinner til å være verge, rett til fritt valg av utdanning og kamp mot hvit slavehandel, det vi i dag gjerne kaller trafficking. I 1920 starta NKN det første av sine sosiale kurs. Dette ble kimen til NKNs sosialskole, og kursene og senere skolen var lenge det eneste stedet i Norge hvor man kunne få en utdanning innen sosialarbeid.
NKN ble en viktig arena for diskusjon om kvinnekampen, og landmøtene som ble holdt hvert annet år ble ofte omtalt som «Kvinnenes Storting». Organisasjonen ble etter hvert en viktig høringsinstans. De fleste saker som berørte kvinner direkte eller indirekte ble diskutert og kommentert i høringsuttalelser.
I 1970-åra begynte NKN å produsere utredninger på eget initiativ, og organisasjonen tok dermed en mer offensiv rolle igjen. Blant temaer som ble gjenstand for slike utredninger kan nevnes skattepolitikk, kvinner i Forsvaret og kvinneretta bistand. Fra 1968 hadde NKN også kampanjer for å få valgt inn flere kvinner i kommunestyrene, noe som førte til merkbar økning i kvinneandelen i lokaldemokratiet. Samtidig var dette en tid der det ble klart at man hadde to separate deler av kvinnebevegelsen. De feministiske organisasjonen som ble grunnlagt i 1970-åra gikk ikke inn i NKN. En viktig årsak til dette var abortspørsmålet, som var sentralt i kvinnekampen i dette tiåret. Her var organisasjoner som Norges Husmorforbund og Centralstyret for sedelighetsforeningene uenige med de nye organisasjonene, og NKN som helhet var dels reservert, dels klart imot abort. Norsk Kvinnesaksforening, som hadde vært med fra starten, meldte seg i 1972 ut av NKN med abortspørsmålet som hovedbegrunnelse.
I 1971 ble NKN gitt observatørstatus i Norges FN-delegasjon, og de fikk statsstøtte til en egen pressetjeneste. På samme tid ble organisasjonen også representert i Likestillingsrådet og andre utvalg.
I 1987 gikk så Norges Husmorforbund ut av NKN, med den begrunnelse av organisasjonen var blitt for radikal. For Husmorforbundet var det viktig å få en oppvurdering av hjemmearbeidende kvinner, mens NKN prioriterte tiltak som fikk kvinner ut i arbeid. 1980-åra var i det hele tatt en vanskelig tid for kvinneorganisasjoner. Interessen sank, mye på grunn av at den positive utviklinga førte til at færre så behovet for å engasjere seg så sterkt. Det offentlige tok også over en del oppgaver ved at det ble oppretta organer som skulle ivareta kvinners rettigheter.
Da Norske Kvinners Sanitetsforening, som var den klart største medlemsorganisasjonen, trakk seg ut i 1988 ble det umulig å fortsette å drive NKN. Økonomien hadde allerede en tid vært dårlig, og uten NKS klarte man ikke å opprettholde drifta. Dette førte til at det i 1989 ble vedtatt å nedlegge NKN med virkning fra 1. januar 1990.
NKNs arkiv ble deponert i Nasjonalbiblioteket avd. Oslo.
Ledere
- Gina Krog (1904-1916)
- Nico Hambro (1916-1922)
- Betzy Kjelsberg (1916-1938?)
- Sigrid Stray (1938-46)
- Claudia Olsen (1946-1953)
- Julla Sæthern (1953-1959)
- Astri Rynning (1959-1968)
- Birgit Wiig (1968-1973)
- Anna Louise Beer (1973-1979)
- Grethe Værnø (1979-1981)
- Kjellaug Skogen (1981-1985)
- Ingjerd Johnson (1985-1989)
Litteratur
- Norske Kvinners Nasjonalråd i Store norske leksikon.