lokalhistoriewiki.no

Beret Johanna Paulsdatter Dypvand (1794–1868)

Sideversjon per 30. mar. 2023 kl. 10:42 av Marthe Glad (samtale | bidrag) ({{Avskrift}} (skal ta vekk etterpå))
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Denne artikkelen er sterkt preget av direkte avskrift av andre framstillinger av emnet. Se evt. diskusjonssiden for merknader.

Beret Johanna Paulsdatter Dypvand (født 12. mars 1794 på Eide i Gullesfjord, Kvæfjord, død 29. august 1868 på plassen Djupvatn (Dybvand) i Ballangen) levde og virket i Ballangsmark i Ofoten i Nordland, på gården Djupvatn (Vassli) og rodde Lofotfiske som en kar i tiden fra 1820- til 1860-tallet. Tilnavnet "Buks-Berret" fikk hun fordi hun skulle ha vært den første kvinna som tok i bruk mannfolkklær når hun utførte sitt arbeid som fisker. "Lappernes Stolthed" ble hun kalt i førsteutgaven av Aschehougs Konversasjonsleksikon som kom ut i 1906.

Buks-Berret er omtalt i bok allerede i 1882. Nielsen, Yngvar: Rundt Norge : fra Tistedalen til Jakobselven. Malling, 1882, s. 98.

Familie

Foreldrene var Paul Amundsen, f. ca. 1740 i Gombogdalen, Sortland, og Åsel Nilsdatter, f. ca. 1755 i Bømark i Kvæfjord. Om disse står det nevnt i Kvæfjordboka at de gikk over fra nomadeliv til å bli fastboende jordbrukere: "… stoppet vandringen mellem fjord og fjell og slo seg ned som fastboende…" [1]

Hun fikk datteren Ane Pedersdatter med "Peder af Juckasjærvi" i 1824 på Ballangsmark. Hun ble kort etter gift med samme Peder, som het Thomassen, født ca. 1800 i Gällivare sokn. De neste seks barna deres ble alle født på gården Djupvatn, der Peder nevnes som rydningsmann, gårdbruker og leilending.

Om Beret er det blitt sagt

"Ho var bedre enn mainnfolk. Dæ skuill vær en utvald mainn, som kunde stå i breidd med henner." "Ho var i spissen for sin tid i alle ting og der stod respekt utav hennes korpus, for ho var et jern. Ho var punkt og prikk" [2]

"Lappernes Stolthed" ble hun kalt i førsteutgaven av Aschehougs Konversasjonsleksikon som kom ut i 1906.

Gleditsch-prosjektet skriver i luke 16, 2022 om henne:

Luke 16

Beret Johanna Paulsdatter Dypvand (1794–1868) – Skipsfører og kaptein på egen fiskebåt – fra Kvæfjord

Med eget mannskap og eget fiskebruk var Beret Johanna Dypvand en av 1800-tallest fremste Lofotfiskere. Det het seg at Beret Johanna Dypvand var den dyktigste av alle fiskerne i fjorden – så flink var hun at det gikk rykter om at hun kunne kontrollere havet. Ikledd fullt skinnhyre – som en mann - hadde hun kommando på sitt eget fartøy. Herreklærne ga henne navnet «Buks-Berret», og navnet hennes blir i dag brukt som et uttrykk for å beskrive tøffe jenter.

I Yngvar Nielsens bok Rundt Norge: fra Tistedalen til Jakobselven, forekommer ordet «kvinde» én gang, kvinnen det er snakk om er Beret Johanna Dypvand. «Til dem hørte ogsaa en ganske mærkelig kvinde», skriver han om befolkningen rundt Tysfjorden, før han fortsetter «Hun var den dyktigste af alle ved Tysfjorden til at færdes på søen og havde af den grund oppnåed den betydelige tillitspost at være Høvedsmann. Som sådan styrede hun sin baad lige så godt som nogen mand».

Det som gjør Nielsens betraktning interessant, er at han beskriver Beret Johanna Dypvand som merkelig. Yngvar Nielsen var norsk mens Beret Johanna Dypvand var samisk, og det har nok påvirket blikket han hadde på Dypvand.

I det samiske miljøene var ikke Beret Johanna Dypvand merkelig i det hele tatt. Det helt vanlig at kvinner deltok i jakt og fiske og samiske kvinner hadde fått utdelt egne fiksekvoter siden 1600-tallet - mens de første norske kvinnene ikke deltok i Lofotfiske før i 1970-årene. Så sett med norske øyne var hun kanskje litt merkelig, men Buks-Berrets legendestatus blant Lofotfiskerne kom ikke av at hun var kvinne, alle visste hvem hun var fordi hun var den dyktigste fiskeren på havet – i tillegg var hun tøff som stein.

En morgen i 1831, mens Beret Johanna Dypvand var ute på Lofotfiske med mannskapet sitt, ba hun om at de skulle gjøre båten klar til hjemreise. Mannskapet protesterte, det var fortsatt en måned igjen til det var «utfeska» og været fortsatt godt. Men Beret Johanna Dypvand stod på sitt, «Nu fær vi heim!», sa hun, og sånn ble det.

Da de kom i land tok hun sekken på ryggen og gikk den flere kilometer lange veien opp til Djupvatn. Vel hjemme i stua satte hun på kaffekjelen og stoppet pipa, før hun gikk inn på kammerset og lukket døra. Ikke lenge etter hørtes det barnegråt fra soverommet. Da hadde Beret Johanna Dypvand satt familiens femte barn til verden.

De lokale kirkebøkene bekrefter historien. 10. mars 1831, nøyaktig en måned før Lofotfisket er «utfiska» fødte Beret Dypvand en datter hjemme på gården sin i Djupvatn.

Det finnes ingen bilder av Beret Johanna Paulsdatter Dypvand.

[3]

Ettermæle

2022: Forsknings- og undervisningsfartøyet til UiT Norges arktiske universitet "Beret Paulsdatter" er oppkalt etter henne. [4]

Kilder og litteratur

Referanser

  1. ↑ * Linde, Erling og Jac. Norman: Kvæfjordboka. 1. Kvæfjord kommune, Bygdeboknemda, 1960. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ * Bjørnson, Inga: Dundor-Heikka og flere lappers historier fortalt av dem selv : optegnelser fra Ofoten. Cammermeyer, 1916. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ * Gleditsch-prosjektet. Feministisk julekalender.
  4. ↑ * Betten, Henning: Forskningsfartøy bygges på Nordmøre. Fikk utradisjonelt navn. Tidens krav, onsdag 19. januar 2022, s. 12. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Beret_Johanna_Paulsdatter_Dypvand_(1794–1868)&oldid=1852671»