Alf Finanger
Alf Finanger (født i Stod 13. juli 1935, død i Verdal 29. november 2011) var folkemusiker og komponist. Han vokste opp på For prestegård, som ble forpaktet av faren. Der hadde Alf ei fin oppvekst, reint bortsett fra at han reagerte negativt på deler av bondens virke. Han var rett og slett allergiker og måtte derfor seinere se seg om etter helt andre yrker enn dem som involverte kontakt med dyr og grasvekster.
Tidlig krøkes
Allerede som helt ung gutt fikk Alf utløp for sin musikalitet. De forskjellige klangfarger som metallstykker og tørt trevirke ga, fascinerte gutten. Til For kirke hørte en formidabel kirkestall med plass til over 70 hester. Her fant han fem hestebjeller, en dombjellering og ei utrangert dombjelle. Alf brukte noen uker før han var fornøyd med tonespillet sitt. Han var på søk etter et spesielt signal han var blitt så hekta på i radioen. Da klangfargeinstrumentet endelig var ferdig en søndags formiddag og prøvespillingen tok til, kom det fram en ekstraklang, så å si som en bonus av hendinga. (Det skulle jo være stille på prestegården under søndagspreken.) Selv om episoden altså avstedkom en del ukontrollerte ulyder, kom det også et gode ut av de klingende toner fra For gård i Stod denne søndagen like etter krigen: Komponisten Alf Finanger var født. Litt seinere fikk han si første fele.
Ole Bull
Sogneprest Kaspar Flekstad i Stod var kulturinteressert, folkeopplysningsmann og kulturformidler av rang. Han var også formann i det lokale Folkeakademiet. Da fiolinisten Gunnar Knudsen kom til bygda, ble han innkvartert hos presten. Knudsen skulle øve litt ekstra på et par nummer til kveldens konsert med Ole Bull-program sammen med prestefrua. Da ble Alf budsendt; han skulle være som et slags prøvepublikum, og ble introdusert for Knudsen som musikerstuderende hos Strindmo på Steinkjer. Noe beskjemmet satte han seg og fikk blant annet overhøre både «Et sæterbesøk» (Sæterjentens Søndag) og «I ensomme stunde». Da prøven var over, ble han spurt om han ville prøve Knudsens fiolin som hadde tilhørt Ole Bull. Selvsagt grep han anledningen, men det ble i sterkeste laget for den unge Alf. Beveget til tårer fikk Alf attesten: «Du stryker vakkert gut!» – av selveste Gunnar Knudsen.
Kort læretid innen klassisk musikk
Alf gikk i lære hos den ett år eldre Olav Strindmo, men da Olav begynte studiene på musikkonservatoriet i Oslo, ble Alf en lang og tornefull klassisk musikerkarriere kortere! Man kan også si at han ble spart for den, enn skjønt det var han nok ikke oppsatt på, med den ekte musikalitet han var født med. Men Alf fikk ingen annen til å ta over som timelærer.
Dansemusikk
Imidlertid var det etter hvert mange som visste om den unge gutten med sans for gode fiolstrøk. Slik gikk det til, at han tok til med fiolin sammen med Ivar Øksnes på trekkspill og Harald Fornes som veksla mellom kontrabass og gitar i «Øksnes Trio». De starta opp da Alf var i 16-årsalderen i 1951, og holdt på i cirka fire år. Trioen hadde base på Binde i Stod og spilte til dans i en uhorvelig mengde bryllup på Innherred. Fra Røra til Beitstad og Øvre Kvam. Men oftest hørte man dem på «Husmorheimen», som lå strategisk plassert ovafor meieriet på Binde. Med «Sigurd’s sekstett» kom Alf i lag med Erling Augdal på gitar, Arne Gunnar Bakken med trombone, Arvid Heggli på slagverk, Erling Heggli med trompet og Sigurd Sørhøy, som spilte både trekkspill, saksofon og gitar samt at han tok et og annet vokalt innslag, alt etter behov. Etter som «Sigurd’s» mangla bassist, tok den altetende Alf Finanger seg av det beitet. Det ble mange glade år sammen med dette orkesteret, som spilte over hele Innherred.
Nye utfordringer
Da Sigurd Sørhøy begynte på lærerskolen i Levanger, fikk Alf bud, og ble med i et nytt orkester. Sammen med Bernt Harald og Henry Sivertsen på trekkspill, Sigurd Sørhøy og en lærerstudent med gitar, samt en syngende baker ved navn Haugskott, som spilte slagverk ble Alf Finanger fiolinist. Dette ensemblet fikk navnet «Bernt Haralds sekstett», og holdt koken i ca tre år. Det var selvsagt en utfordring å komme seg fra Stod til øvelsene med de andre, men Alf skaffa seg en varebil. Da gikk turen de 6-7 milene til Levanger som en leik. Etter hvert flytta han til Verdal, fikk jobb på papirfabrikken i Skogn, og da ble det jo bare ei lita mil å kjøre. Da sekstetten etter hvert gikk i oppløsning, slo Finanger seg sammen med Morten og Harald Fornes fra heimbygda, samt gitaristen Monrad Larsson. Denne gruppa holdt det og gående i tre års tid, fram til utpå 1974. Seinere slo Alf og Larsson seg sammen med brødrene Alf og Jan Vist i det som ble til «Haugens». Også dette ensemblet varte i ca tre års tid. Alf ble etter hvert et aktet medlem «Verdal spellmannslag». Her møtte han musikernavn som Larsen, Granås, Aksnes, Bjørken, Bakkan og Røstad. Flere ville ha med seg Alf, men det ble Bakkans som til slutt fikk fordelen av hans traktering av fela. De starta ut som «Bakkans kvintett m/Alf Finanger» og ble etter hvert til «Bakkans danseorkester». Her fikk Alf spille sammen med folk som Ketil Austad, Bjarne og Bjørn Bakkan, Dag Ståle og Øystein Larsen samt Frode Moe. Det var mens han var sammen med disse karene at det ble USA-tur på «Bakkans». Bakgrunnen for det var et tradisjonsmusikkstevne på Stiklestad. Der kom en kar fra «Sønner av Norge» og fikk høre dem spille. Dette resulterte i en tre ukers tur til tjukkeste NORGE i USA: Minneapolis og Fargo i 1984.
Intermesso
Høsten 1989 var Alf med i orkesteret «Tjukke slekta» på folkemusikkstevne i Surnadal. Sammensetningen her var tre Larsen-brødre og tre Larsen-søskenbarn pluss Alf. I Surnadal traff man størrelser som «Surnadalingene» og «Trekkspillklubben fra Fron» i tillegg til Annbjørg Lien. Hun valgte seg «Tjukke slekta» som sine favoritter. Dette fikk Alf seinere fin tilbakemelding om via et av barnebarna som også spiller tradisjonsmusikk. Gutten deltok på et Stiklestad-stevne hvor også Annbjørg Lien deltok. Hun mintes Stod-byggen med det gode anstrøket, og sendte ham en hjertelig hilsen med 12-åringen som stolt hadde forkynt «han morfar har spælt med dæ, han».
N` Hilmar
Alf har vært levende opptatt av tradisjonsmusikk i hele sitt voksne liv. Han har spilt for og sammen med de fleste store. En av hans beste venner var Hilmar Alexandersen. De to har dratt opp til litt av hvert i den koselige heimen der Hilmar bodde;«bak Vammen» på Steinkjer. Det finnes en del malerier etter Hilmar som nok er blitt mer verdsatt etter kunstnerens død, enn da de ble laget. Ett av dem henger på veggen hans Alf i Verdal.
Veteranen
Fra 1986 til 1999 spilte Alf også i «Levanger veteranorkester». Men etter ryggoperasjonen som skulle gi ham et bedre liv, ble han lenket til spesialstolen sin. Den siste spillejobben gjorde han i heimbygda; på Binde samfunnshus. Ringen var sluttet, her hadde han også starta, nå var det ugjenkallelig, for han måtte ha hjelp til å komme på og av scenen. Det ble for strabasiøst. Alf kan se tilbake på er et rikt liv blant gode musikervenner, hvorav 22 år i «Bakkans». Det var et eget strøk over tonen i fela hans Alf. Mange har merket seg det. Da «Tjukke slekta» spilte inn CD`en «Trad og arr» sammen med Henning Sommerro, ble Surnadalingen glødd av fiolinistens intro: «Der let det fel, ja!». Hvor mange innspillinger det er blitt med Alf, vet han knapt sjøl. Det var 72, men etter at fingrene også begynte å krølle seg er det kommet til et titalls nye! Valsen «Blikkenslagerfruen» er etter Alfs mening hans beste. Den skal framføres med trollstemt fele. Både den og reinlenderen «Blikkenslageren» og polkaen «Sjuskrættingen» står seg som gode danselåter, mener han. Disse er selvsagt bare eksempler blant mange flere låter som holder.
Anekdote
Til ungdomshuset Ognheim i øvre Ogndal ankom Sigurds sekstett til normal tid, ca kl åtte en fin februarkveld, men ikke et menneske var å se. Ikke var det tent lys, og det var heller ikke tent fyr i ovnen. Sjåfør Arne Kne fra Følling, satte av musikerne, som lossa utstyret fra taket på den ni-seters drosjebussen hans. Etter ei stund hørtes gnissinga fra en sparkstøtting som nærma seg. Det var festkomiteen som ankom! Hun låste opp og fyrte i ovnen. Imidlertid gikk det lang tid før gitaristen fikk såpass varme i fingrene at han klarte å klimpre – i rein frykt for å skade fingrene. Frostbitt og neglesprett er ikke å spøke med! Alf, den humørfylte, fortalte seinere at; «Jo – det var et artig og luftig lokale, ja: Æ såg stjernån som skein gjennom takje, æ! – De va ein klår kveill!».[1]
Galleri
Alf Finanger med fela.
Sigurds sekstett, 1962.
Bakkans danseorkester 1997: Bjørn Bakkan; Alf Finanger; Ketil Austad; Frode Moe;og Dag Ståle Larsen.
Bakkans danseorkester 1997: Ketil Austad, Dag Ståle Larsen, Bjørn Bakkan, Alf Finanger, Bjarne Bakkan og Øystein Larsen.
Fra Sigurds sekstetts reunion i 2008.Foto: Jan-Erik Moe / Steinkjer-Avisa
Alf Finanger i 2009.Foto: Jan-Erik Moe / Steinkjer-Avisa
Litteratur
- Kristiansen, Gunnar E.: «Musikk på Innherred. Alf Finanger». i Verdal Historielags skrifter 35 Årbok 2007
- Kristiansen, Gunnar E.: «Steinkjer i 100 i 1957». i Steinkjer Saga nr 1 2007
- Kristiansen, Gunnar E.: Livet i småbyen Steinkjer på 1950-tallet. Eget skrift i Steinkjer Saga. Steinkjer 2008