lokalhistoriewiki.no

Anders Behring Breivik

Anders Behring Breivik, som skiftet navn til Fjotolf Hansen i 2017 er født 13. februar 1979 i Oslo. Han er en norsk ekstrem høyre-terrorist og massemorder. Han utførte de to terrorangrepene i Norge 22. juli 2011: Først et bombeangrep på regjeringskvartalet i Oslo som drepte åtte personer, og skadet mange flere. Knapt to timer seinere utførte han en massakre med skytevåpen som kostet 69 mennesker livet på Arbeidernes ungdomsfylkings sommerleir på Utøya i Tyrifjorden. Tilsammen skadet handlingene flere hundre mennesker.

Brevik forklarte selv sine handlinger gjennom et over tusen sider langt manifest som samme dag som terrorhandlingene ble sendt ut til et stort antall mennesker på e-post. Dokumentet er dels et politisk manifest, i stor grad klippet sammen fra andre kilder, og dels en dagbok fra forberedelsene til terrorhandlingene. Han framhever det han kaller «kulturmarxismen »som en hovedfiende. Hans form for antikommunisme, som også omfatter dagens Arbeiderpartiet og AUF i fiendebildet, er drøfta lenger ned i artikkelen. Videre kombineres dette med islamofobi, basert på en oppfatning av at alle muslimer i praksis er politisk motiverte islamister og at det eksisterer en konspirasjon mellom vestlige «kulturmarxister» og islamister for å ta kontroll over vesten.Han framhever også feminismen som en del av fiendebildet, da han mener at feminisme og likestilling har ført til en avmaskulinisering av vestlige menn som gjør dem tilbøyelige til å underkaste seg. Han benytter seg også av raseteorier i sin argumentasjon, men i motsetning til mange høyreekstreme viste han i manifestet ikke antisemittiske holdninger. Senere har han endra noe på dette, og stilt seg mer på linje med nynazismen.

Barne- og ungdomsår

Han er sønn av siviløkonom Jens Breivik (f. 1935) og Wenche Behring Breivik (1947–2013), og ble født i Oslo. Sammen med ei seks år eldre halvsøster ble han et halvt år gammel tatt med til London, der faren fikk en jobb ved den norske ambassaden. Et års tid senere ble foreldrene skilt, og mora tok da med den halvannet år gamle Anders og halvsøstera til Oslo. I forbindelse med etterforskninga etter angrepene ble det offentliggjort at det i 1983 ble sendt en bekyrmringsmelding om omsorgssvikt, med anbefaling om at faren fikk omsorgen for den da rundt fire år gamle gutten. Faren forsøkte å få overtatt omsorgen, men det endte med et forlik der han ble boende hos mora på Oslos vestkant.

Han gikk på Smestad skole og deretter Ris ungdomsskole. I de første årene var det noe kontakt med faren, som etter hvert ble gift på nytt og bosatte seg i Paris. Men i de tidlige tenårene ble det verre. Anders Behring Breivik kom inn i graffitimiljøet i Oslo, og faren beskrev ham som vanskelig. Da han var femten år gammel, i 1995, ble kontakten mellom far og sønn brutt. Tida som tagger ble innleda i 1992. Han tagga signaturen Morg - eller som det het i miljøet, «han som skriver seg Morg». Han var med i et multikulturelt miljø, med ungdom fra ulike nasjonale bakgrunner. Fra enkle tagger gikk han videre til «piecer», større graffitiverk. Disse gir større rom for kunstnerisk utfoldelse, men siden de tar lenger tid å lage er det også større fare for å blir tatt. Dette foregikk i en periode hvor Oslo kommune, Oslo sporveier, NSB og andre nærmest erklærte krig mot graffiti. Flere ble dømt til å betale enorme erstatninger. Vinteren 1994 ble Breivik tatt sammen med noen av sine venner i miljøet. Siden han var så ung ble straffen bare å vaske noen busser i sommerferien, men det satte en støkk i dem. Breivik ble også plukka opp på vei hjem fra Danmark, en tur uten mors tillatelse. Han hadde en sekk full av spraybokser, og endte opp på barnevernsvakta. Det ble ikke noen videre oppfølging fra barnevernet, men saken fikk store konsekvenser for Breivik. Han ble nemlig beskyldt for å ha tysta på andre i miljøet, noe som førte til at han ble utstøtt. Det er høyst usikkert om han i det hele tatt hadde gjort det, men han var allerede i klammeri med flere fordi han slet med en del av de sosiale kodene i graffitimiljøet, så ryktene ble trodd. Trening ble den store besettelsen, og han begynte å bygge seg opp fra en nokså spinkel gutt til en bredskuldra og sterk ung mann.

Etter ungdomsskolen begynte han på Hartvig Nissens skole i 1994 og i 1995 flytta han over til Oslo handelsgymnasium der han tok artium i 1998. Han var skoleflink, fysisk sterk og medelever har fortalt at han hadde omsorg for de som ble mobba på skolen. Dette står i kontrast til tidligere meldinger om at han selv hadde vært en av mobberne, om enn ikke blant de mest aktive, på lavere trinn.[1] Tidlig i 20-åra gjennomgikk han ifølge venner kosmetisk kirurgi i ansiktet, og var svært fornøyd med resultatet av dette. På det tidspunktet framsto nok dette som forfengelighet, men sett i sammenheng med det som skjedde senere er det grunn til å tro at det var uttrykk for at han var ukomfortabel med sitt eget utseende, og trenge å styrke sitt selvbilde.

Politikk og raske penger

Etter videregående ble han ved sesjon fritt for verneplikt, fordi han var omsorgsperson for mora. Hun var blitt pleietrengende etter en alvorlig infeksjon. Omtrent på samme tid begynte han å interessere seg mer for politikk. Han meldte seg som attenåring inn i Fremskrittspartiet, og ble styremedlem i Uranienborg-Majorstuen FrP. Da partiet ønska å styrke ungdomsorganisasjonen, gikk han rundt 2002 over i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU), og ble nestleder i Oslo Vest FpU. Det var i denne perioden at han begynte å interessere seg aktivt for våpen. Han hadde gode teoretiske kunnskaper, men ville melde seg inn i Oslo pistolklubb for å få praktisk trening også. Han begynte også å interessere seg mer for islam. I første omgang var han nokså forsonlig, og ville framheve at muslimer i allmenhet er gode mennesker, men at det var visse aspekter ved religionen man måtte være kritisk til. Han begynte å se på en teori om at det på gikk en hemmelig, muslimsk invasjon av Europa, en teori som senere skulle bli sentralt i hans verdenssyn. Men i 2002 mente han fortsatt at det ville være å risikere sin politiske karriere å ta opp dette offentlig.[2] Allerede i 2003 begynte tonen å bli hardere; da mente han at det kom til å bli borgerkrig i Norge når det ble et muslimsk flertall her. Samtidig forlot han FpU og FrP; den politiske karrieren hadde ikke vært så vellykka, og han følte seg nok forbigått av andre.

Mens han gikk på videregående begynte han å handle med aksjer, og gjorde det rimelig godt. I 2002 begynte han så å selge en annen form for verdipapir, nemlig vitnemål - falske sådanne. Han oppretta et firma som gjennom flere nettsider solgte falske vitnemål produsert i Indonesia. Dette ble svært innbringende for ham. I markedsføringa ble dokumentene omtalt som pyntediplomer - noe man kunne henge på veggen eller bruke i filmer, men ikke noe man skulle bruke for å dokumentere kvalifikasjoner. Dermed var det angivelig lovlig å gjøre dette. I 2005 viste det seg at ikke alle var enige i det, og saken ble omtalt i Aftenposten. Bruk av falske diplomer var blitt anmeldt i USA, og de var spora tilbake til Breiviks firma. Riksadvokaten fikk ordre om å vurdere lovligheten. Allikevel fortsatte Breivik å selge vitnemål og diplomer.

Han var også interessert i å komme inn i Frimurerordenen. Et forsøk på å finne en slektning som kunne anbefale ham lyktes ikke, men han kom inn til samtale hos ordensmesteren i 2006. På denne tida begynte det å bli vanskeligere med økonomien. Mye av aksjekapitalen sank i verdi, og en del aksjer ble suspendert fra handel. Salget av falske vitnemål måtte han også slutte med. Han leide en dyr leilighet, men kunne ikke lenger opprettholde livsstilen. Sommeren 2006 måtte han derfor flytte hjem til mora igjen. På denne tida begynte han å isolere seg mer og mer på det gamle gutterommet, og han ble oppslukt av dataspill. Der kunne han skape seg en vellykka identitet, og han kunne forholde seg til nye venner over nettet. Han ble god, og fikk en lederrolle i et av spillene han likte.

I februar 2007 fikk han melding om at han var opptatt i St. Johanneslogen i Frimurerordenen, og at en tremenning av mora ville være hans fadder. Da han ble opptatt i frimureriets første grad var han ambivalent, spillverdenen hadde tatt over og kom i konflikt med den virkelige verden. I løpet av våren var han bare med på ett møte i losjen, og da gjorde han seg upopulær ved å hovere. Etter hvert slutta fadderen å mase på ham, og han forsvant ut av ordenen. Forretningene gikk det også dårlig med. Revisoren fikk ikke tak i ham, og trakk seg. Dermed ble firmaet hans, E-Commerce Group, tvangsoppløst i 2008.

Inn i konspirasjonsteorienes verden

Breiviks liv var sentrert omkring gutterommet og spillverdenen. Men i 2008 begynte han å logge av spillene, og lete etter andre ting på internett. Han tok også kontakt med gamle venner, og begynte å gå ut mer. De la raskt merke til at han nå hadde blitt enspora på en ny måte. Der det før hadde vært enten penger eller spill, var det nå politikk. Fiendebildet ble raskt tydelig, det var islam og Arbeiderpartiet. Partiet hadde feminisert Norge og gjort oss svake, og de hadde latt muslimer begynne å okkupere landet. Han tilegna seg mye kunnskap, men også en del særegenheter. Han brukte mange nyord, som kulturmarxisme, multikulturalisme, kulturkonservatisme og så videre. Han begynte å oppsøke nettsteder som fokuserte på islam som trussel mot vesten, og da ofte den kospirasjonsteorien han tidligere hadde advart mot å snakke høyt om, at kulturmarxistene i vesten la verdensdelen åpen for en muslimsk overtakelse, kjent som Eurabia-teorien. Mange av nettsidene var tydelige på at det kom til å ende i borgerkrig.

I oktober 2008 forsøkte han å komme i kontakt med en annen nordmann som var aktiv i dette miljøet, kjent under pseudonymet Fjordman. Han forklarte at han arbeida med ei bok, og han ville gjerne ha kontakt. Da han ble oversett klagde han over at Fjordman ikke gikk langt nok i sin islamkritikk. Han begynte også å følge document.no, der han første gang kommenterte i september 2009. Han la også ut en melding om at han var ferdig med boka, men at det måtte en del redigering til før den kunne sendes ut som elektronisk bok. I forbindelse med stortingsvalget 2009 skrev han en del innlegg for å forsøke å bidra til borgerlig seier. Skuffelsen var stor da de rød-grønne vant igjen. Han jobba på denne tida med å prøve å bygge opp et nettverk, og samla omkring åtte tusen e-postadresser til personer han mente var aktuelle. Men et forsøk på å få et formelt samarbeid med Fremskrittspartiet lyktes ikke, de ønska ham lykke til, men ville ikke være med på prosjektet. Også på document.no falt han etter hvert ut av favør, han ble for ekstrem og sær.

Boka han skrev var det som ble kjent som manifestet. Store deler av teksten var ikke hans eget verk. Blant annet var Fjordmans tekster mye brukt, uten kreditering. Etter en gjennomgang av Europas og Midt-Østens historie, sett fra hans konspirasjonsorienterte ståsted, la han fram sin plan for framtida. Det skulle slås tilbake, og det viktigste var ikke å gå til krig mot muslimer. Det var kulturmarxistene, i Norge først og fremst representert ved Arbeiderpartiet, som var den største fienden. I Breiviks verdensbilde var de tilretteleggerne som gjorde det mulig for muslimer å ta over Norge og Europa. Han delte inn meningsmotstandere i kategorier, forrædere av klasse A, B og C. De i klasse A skulle henrettes uten unntak. De i klasse B kunne få benåding fra dødsstraff, mens de i klasse C skulle få bøter og fengselsstraff. En organisasjon han kalte Knights Templar, tempelridderne, skulle gjennomføre dette. Han så for seg en langvarig krig, som i forskjellige former ville vare helt til 2083 - fire hundre år etter at ottomanerne hadde blitt stoppa i et avgjørende slag nær Wien. Han konstruerte uniformer, titler og dekorasjoner. Mye var henta fra historiske ordener og frimurerne, men også en del fra dataspill.

Den siste delen av boka hans er dels en dagbok over hans egne forberedelser til terror, og dels en oppskrift til meningsfeller. Han ga tips om våpen, falske uniformer, selvdisiplin og annet som han mente var nyttig. Spillinteressen ble nå uttrykk for kamuflasje, folk ville tro at man var en ufarlig datanerd. Han begynte en tid å spille en del igjen, og mente dette var god forberedelse for det han skulle gjøre. Breivik var også klar over at han kunne bli arrestert, og la opp strategi både for rettssaken og et eventuelt fengselsopphold.

Forberedelsene

I mai 2009 etablerte han enkeltmannsforetaket Breivik Geofarm. Det ble registrert som et firma som handa med verdipapirer og eiendom, men planen var å skaffe et gårdsbruk og bruke dette firmaet for å få tak i kunstgjødsel. Dette er en sentral ingrediens i hjemmelagde bomber. Det var den gang en del restriksjoner på kjøp, men dersom man hadde et lite bruk fikk man tak i det uten for mye kontroll. Andre ingredienser til eksplosiver var det mulig å skaffe seg på nettet, med forholdsvis liten risiko for å bli tatt. Høsten 2010 begynte han å bestille en del av ingrediensene.

Et forsøk på å finne et småbruk i Sverige lyktes ikke. Men på våren 2011 fikk han leid et småbruk i Åmot kommune. Vålstua var en gammel husmannsplass. Eieren hadde dyrka cannabis der, og skulle inn for å sone for dette. Breivik sa at han skulle dyrke sukkerroet. Han innkasserte det han kunne av penger, og tok kredittkort som han nokså raskt tømte for å kjøpe inn alt han trengte. Han trente også hos Oslo pistolklubb, og skaffa seg våpen. Verktøy ble kjøpt inn, og han begynte å modifisere ammunisjon slik at den skulle gjøre mer skade. I april flytta han inn på Vålstua, og omregistrerte firmaet slik at han kunne kjøpe kunstgjødsel. Bombeoppskriftene fant han på internett, og det var ikke alltid de var enkle å følge. Det viste seg også at det tok lenger tid enn planlagt å produsere sprengstoffet.

Terrorangrepene

På ettermiddagen 22. juli 2011 utførte Breivik de to terrorangrepene. De er omtalt i en felles artikkel, og det er også egne artikler som går mer i dybden omkring angrepet mot Regjeringskvartalet og massakren på Utøya.

Breivik ble pågrepet av Beredskapstroppen på Utøya på kvelden 22. juli. Han overga seg, og ble etter et kort avhør satt i arrest. Han ble varetektsfengsla, og forberedelsene til en av Norgeshistorias mest omfattende rettssaker gikk i gang. Denne er et så stort tema at det er naturlig å beskrive den i en egen artikkel, rettssaken etter terrorangrepene 22. juli 2011. Her skal bare nevnes at han ble dømt for 77 drap, et antall drapsforsøk og andre lovbrudd, og fikk lovens strengeste straff, 21 års forvaring.

Breiviks antikommunisme

Regi Th. Enerstvedt var ekspertkommentator for NRK under rettssaken mot Anders Behring Breivik i 2012. I ei bok fra 2015 er han retorisk: Hva står Anders Behring Breivik for politisk? Hva har skjedd i Breivik-saken? Hvilke forklaringer gis på det som skjedde? Hvor går vi så? Dette er spørsmål sosiolog, statsviter og filosof Regi Th. Enerstvedt drøfter i skriftet Massemorderen som kom inn – fra hva? på knappe 95 sider. Hans kritikk av det politiske Norges oppgjør med massemorderen er både massiv og konkret.

Kontroversiell

Allerede i innledningen får vi et godt hint om at dette skriftet ikke er hverdagskost: Olje og energiminister Ola Borten Moe hevdet i 2012 at «… det er ingen av oss som forbinder noe av det Breivik gjorde med det å værer norsk». Enerstvedt kaller dette er uttrykk for en «kollektiv realitetsvegring», idet han viser til at dommen over Breivik gjør at påstanden må modifiseres, uten at den dermed skal forkastes. Videre viser han til at selv om ingen av aktørene i rettssaken ønsket å gjøre den til en politisk rettssak, ga dommen klar beskjed; handlingene 22. juli 2011 var et politisk attentat.

Hovedfiende(r)

I Breiviks manifest oppgir han kulturmarxismen som hovedfienden. «Politisk korrekthet» er en annen betegnelse på denne kulturmarxismen som også går under betegnelsen kulturkommunisme. Røttene til disse «filosofiske» betraktninger fant han ved inngangen til 1920-åra og den italienske kommunisten Antonio Gramsci, via Frankfurterskolen og Georg Lukacs. I det samme manifestet karakteriserer han seg selv som en avart av kulturell konservatisme i en mer nasjonalistisk retning som han kaller «Tenkningens Wienskole». Denne Wienskolen er en hybrid – der de vesentlige ingrediensene er Pro-nasjonalisme, Anti-marxisme og Anti-totalitarisme. Her må vi ha klart for oss at Breivik setter likhetstegn mellom kommunisme og fascisme, slik også Anti-totalitarismen gjør – og at dette er den mest dominerende ideologi i dagens Norge.

Denne tenkningen leder ham så over i å se forskjellige kategorier av forrædere, som til sammen skaper grunnlag for nødvendigheten av å gjennomføre en «europeisk borgerkrig», der ett av poengene er «… å rette søkelyset mot og henrette multikulturalistene hvor vi finner dem …». Forræderne deles inn i kategoriene A, B og C. Dette systemet skulle igjen danne grunnlag for framtidige «Nürnberg-retterganger». Forrædere av kategoriene A, B og C er individer som med hensikt har brukt sin innflytelse på en måte som gjør ham direkte eller indirekte skyldig i anklagene som Breivik spesifiserte dem i sitt manifest 1-8:

    • Forræder A: Politiske ledere (inkludert ledere for frivillige organisasjoner)
  • Medialedere (hovedredaktører)
  • Kulturledere
  • Industriledere

Dette er altså de mest innflytelsesrike og profilerte forræderne, estimert til å være 10 per 1 million innbyggere. Straffen for deres forræderi: dødsstraff og ekspropriasjon av eiendom/fond.

    • Forræder B: Kulturmarxistiske / multikulturalistiske politikere
  • Journalister, redaktører, lærere, universitetsprofessorer, kunstnere, kirkeledere og teknikere, men også «tidligere Forrædere kl. A»
  • Antifascistiske ledere og organisatorer.

Disse er estimert til å være 1000 per 1 million innbyggere. Straffen for deres forræderi: dødsstraff og ekspropriasjon av eiendom/fond.

Totalt vil det da være om lag 400 000 kategori A og B forrædere i Vest-Europa; ca. 1 promille. Det antall som da skulle henrettes i f. eks. Frankrike ville bli 65 650, Tyskland 82 820 og Norge 4 848. I et noe seinere estimat sier Breivik at det dreier som om «bare» 200 000.

Anti-kommunist

Breiviks primære mål var altså å ta knekken på alle som er en slags skjulte marxister og kommunister. Det var hans antikommunisme som dannet hans politiske grunnlag. AUFerne på Utøya ble ikke bare drept fordi de skulle bli Arbeiderpartiets nye elite! Han ga dem merkelappen ekstreme marxister. Når så det nye militærstyret var etablert skulle man starte deporteringen av alle muslimer i Vest-Europa.

Rettssaken

Statsadvokatens strategi var å få erkjent massemorderen som utilregnelig. Domstolen har en lang drøfting av dette, og her kommer det små politiske poeng:

«(…) Retten legger likevel til grunn at tiltaltes evne til å gjennomføre de påtalte handlinger delvis kan forklares ut fra en kombinasjon av fanatisk høyreekstrem ideologi, inntak av prestasjonsfremmende stoffer og mulig selvsuggesjon i kombinasjon med patologiske eller avvikende trekk ved hans personlighet(…)».

Selv om ordet marx forekommer sju ganger i domsslutningen så refereres det ikke til hva massemorderen sier han skal gjøre med dem. Med andre ord: Heller ikke i dommen gis det en adekvat framstilling av tiltaltes ideologi. Likevel, med dommen trakk «hele Norge» et lettelsens sukk; Massemorderen skulle ikke behandles, han skulle straffes.

«Gjørv-kommisjonen» kom med sin rapport 13. august 2012. Den var svært teknisk i sin karakter. Ord som kommunisme og marxisme forekommer ikke. Den oppnevnte terrorekspert var selvsagt ekspert på høyreekstrem terror? Nei, på islamsk terror! Da Stortinget var ferdig med saken, vedtok de at det var kritikkverdig at myndighetene før og under terrorhandlingene ikke iverksatte flere sikrings- og beredskapstiltak som kunne forhindret terrorhandlingene og beskyttet menneskene i regjeringskvartalet og på Utøya. Statsministeren beklaget dette i Stortinget.

Enerstvedt er forferdet over vedtaket som jo kritiserer Ap og AUF, som var terrorens viktigste mål! Han påpeker at det politiske maktspillet som lå bak vedtaket er direkte farlig og at det er umulig å være forberedt på det som skjedde 22. juli 2011: «Den dagen Norge kan det, er det et diktatur».

Hvorfor?

Bildet som Enerstvedt tegner av Gerhardsen, som ble fanget og skremt inn i «kaldkrig-tenkning» i 1948 og slik dannet starten på det som seinere manifesterte seg som den antikommunistiske slangen som til slutt bet 22. juli 2011, er sterk kost. Men; kunne det bli annerledes? Både SV og Frp, samt alle mellomliggende partier, var vel ikke interessert i å gå nærmere inn på hva den illegale retten de ga seg selv til å bruke vold overfor Jugoslavia, Afghanistan, har betydd for den retten massemorderen ga seg selv til å bruke vold.

Det at stortingspartiene og regjeringen viser manglende vilje til å ta opp de politiske og ideologiske implikasjoner for Breiviks handlinger er en ting. Enerstvedt hevder at media har like stor skyld i fortielsen av hvilke krefter som truer demokratiet i Norge og Europa, som massemorderen bare er det voldelige uttrykk for. Det var media som bestemte dagsorden; de psykologiserte og dramatiserte hendelsene 22. juli 2011.

Referanser

  1. ↑ Seierstad 2013: 31.
  2. ↑ Seierstad 2014: 116.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Anders_Behring_Breivik&oldid=1819059»