Austmarkakonflikten
Austmarkakonflikten var en arbeidskonflikt i 1927 til 1928. Dette var som den samtidige Julussakonflikten en arbeidskonflikt som dreide seg om prinsipper i forbindelse med organiseringen av skogsarbeiderne, da det nystartede Norsk Skog- og Landarbeiderforbund forlangte å få opprettet en tariffavtale for sine medlemmer i Austmarka i Vinger kommune, noe som ble avvist av skogeieren, firmaet Anders H. Kiær & co som også avviste forhandlinger. Arbeidsgiversiden var i denne konflikten representert av skogbestyrer Terje Braaten i skogeierselskapet A/S Lier, Varald & Bogen, som var et datterselskap av Anders H. Kiær & co.
Dette avslaget førte til at arbeidet ble blokkert, men inspirert av det svenske Centralförbundet för Arbetets Frihet forsøkte Braaten å skvise ut skogsarbeidere som hadde sluttet seg til Austmarka skog- og landarbeiderforening gjennom å mobilisere folk som de fagorganiserte oppfattet som streikebrytere. Braaten lyktes å stifte organisasjonen Arbeidets frihet som drev organisert streikebryteri, inspirert av sine svenske kolleger og denne fikk tilslutning fra andre arbeidsgivere i området.
Utover vinteren 1927/1928 kom det til store demonstrasjoner og streikebryterne fikk politibeskyttelse, og det kom til noen mindre sammenstøt. Retorikken mellom partene var skarp og skogsarbeiderne ble beskyldt for sabotasje og å true med våpen, men under den etterfølgende rettssak ble det bare gitt to mindre bøter.
De harde virkemidlene fra arbeidsgiversiden gjorde at tilslutningen til Arbeidets frihet snart gikk tregt, og Braaten måtte bøye av å akseptere at det ble tarifforhandlinger. Konflikten endte i april 1928 da arbeidsgiversiden prinsipielt anerkjente arbeidernes organisasjonsrett.
Konflikten gikk hovedsakelig fredelig for seg, selv om det var noen ampre utfall mot streikebrytere, men den var første for hvor ble satt i fascistiske kampgrupper, først Arbeidets frihet som ble oppløst etter at kravet om tariffavtale ble akseptert, og deretter sto Den Nasjonale Legion klar som et ordensvern for arbeidsgiversiden, og dette bidro til å eskalere konkliktnivået selv om Braaten unnlot å gi Den Nasjonale Legion et klarsignal om å rykke inn og heller ga etter for arbeidernes krav.