Christian Frederik
Christian Frederik (født 18. september 1786, død 20. januar 1848) var en dansk prins av Huset Oldenburg som ble valgt til konge av Norge den 17. mai 1814. Han måtte gå av den 10. oktober 1814, da Norge gikk inn i personalunion med Sverige. Da Frederik VI av Danmark døde barnløs, ble Christian Frederik som nærmeste arving konge av Danmark i 1839.
| Christian Frederik | |
|---|---|
| |
| Maleri av L. Aumont, 1831 | |
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge og av Danmark (som Christian VIII) |
| Regjeringstid: | Norge: 17. mai 1814–10. oktober 1814 Danmark: 13. desember 1839–20. januar 1848 |
| Valgspråk: | Gud og Fædrelandet |
| Fødselsdato: | 18. september 1786 |
| Fødested: | Christiansborg i København |
| Bortgang: | 20. januar 1848 |
| Dødssted: | København |
| Foreldre: | Prins Frederik og prinsesse Sophia |
| Ektefelle(r): | Charlotte Frederikke Caroline Amalie av Augustenborg |
| Barn: | Frederik VII av Danmark |
Bakgrunn
Han var sønn av arveprins Frederik, en halvbror til Christian VII. I 1806 giftet han seg med sin kusine Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin (1784-1840). Hun fødte i 1808 en sønn, den senere Frederik VII av Danmark. Ekteskapet var ulykkelig, og da Christian Frederik fikk vite at hans kone hadde et forhold til sin franske sanglærer Edouard du Puy ble ekteskapet oppløst. Hun ble forvist til Horsens med forbud mot å treffe sønnen, mens du Puy ble landsforvist.
Til Norge
I mai 1813 ble Christian Frederik sendt til Norge som stattholder. Målet var at han skulle styrke lojaliteten til den danske kronen, som hadde blitt svekket av Danmarks allianse med Napoleon. Hans mål for Norge skulle endre seg dramatisk etter at Danmark i Kielfreden av 14. januar 1814 ble tvunget til å avstå Norge til Sverige. Prinsen valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse, og foretok i februar 1814 en rundreise opp til Trondheim for å lodde stemningen. Han sammenkalte så til Stormannsmøtet på Eidsvoll, der landets ledende menn ble enige om å gjennomføre valg til Riksforsamlingen. Den 17. mai 1814 endte Riksforsamlingens arbeid opp i undertegnelsen av Norges Grunnlov og valget av Christian Frederik til Norges konge.
Sverige aksepterte ikke Norges uavhengighetserklæring, og en kortvarig krig kjent som det norske felttoget fulgte. Den 14. august ble krigen avsluttet gjennom Mossekonvensjonen. Christian Frederik abdiserte og reiste den 10. oktober tilbake til Danmark etter å ha overlatt makten til et overordentlig Storting. Konvensjonen slo fast at Norge skulle beholde sin grunnlov med noen endringer som var nødvendige for å inngå en personalunion. 4. november ble Grunnloven revidert, og Karl II ble Norges konge.
Tilbake til Danmark
I 1815 giftet Christian Frederik seg med Caroline Amalie av Augustenborg (hvis forfedre i utvalg kan finnes avslutningsvis i Rosenkrantz (utdypende artikkel)). Han ble samme år guvernør for Fyn og Langeland. I 1831 ble han medlem av statsrådet, der han viste stor forståelse for de nasjonalliberales standpunkter, og for den gryende danske nasjonalfølelsen i hertugdømmene. Da Frederik VII døde 13. desember 1839 arvet Christian Frederik tronen, 53 år gammel. Han satte selv kronen på sitt hode i Danmarks siste kroning, og tok navnet Christian VIII. Danmark hadde fortsatt eneveldig monarki, men mange ventet en fri forfatning. Dette håpet ble ikke innfridd, og de liberales kamp mot eneveldet fortsatte gjennom hans regjeringstid. Den 20. januar 1848 døde kongen av blodforgiftning etter en årelating. Han ble stedt til hvile i Roskilde domkirke.
I Norge var det blandede følelser for Christian Frederik. Han hadde vært helt sentral i arbeidet med å vedta en grunnlov og erklære uavhengighet, men mange følte han hadde vært ettergivende og svak i forhandlingene om Mossekonvensjonen. Da hendelsene kom mer på avstand skulle dette synet endre seg, og etter unionsoppløsningen i 1905 ble det tydelig at Christian Frederik hadde forhandlet frem en avtale som hadde ført til at Norge hadde bevart mye av sin selvstendighet i unionstiden, og hadde en grunnlov og et storting på plass da tiden var inne for å oppløse unionen. Således kan det sies at Christian Frederik ikke én, men to ganger la grunnlaget for norsk selvstendighet.
I 1914 ble Christian Frederiks plass i Bjørvika oppkalt etter ham, og tre år seinere fikk Christian Frederiks vei på Bygdøy sitt navn. Også Kristian Fredriks vei i Larvik er oppkalt etter denne kongen. I Moss er det reist en statue av ham ved siden av Konventionsgården.
Litteratur
- «Christian Frederik» på no.wikipedia.org
Galleri
Minnesmerket over Christian Frederik ved Eidsvolls plass ble avduket i 2014.Foto: Stig Rune Pedersen
Motiv fra Christian Frederiks vei på Bygdøy i Oslo.Foto: Stig Rune Pedersen
Motiv fra Christian Frederiks plass i Oslo sentrum.Foto: Stig Rune Pedersen
Tegning av Christian Frederik fra Voyages de la Commission scientifique du Nord, en Scandinavie, en Laponie, au Spitzberg et aux Feröe, 1852.
Christian Frederiks tronstol i Eidsvollsbygningen. Fra Eidsvold Værks og Eidsvoldsbygningens historie gjennem tiderne, 1902.
| Forgjenger: Frederik VI |
Konge av Norge |
Etterfølger: Karl II |