Christian Staalberg

Christian Staalberg (født 1759 i København, død 15. juli 1812 på Bragernes, Drammen) var arkitekt. I Norge virket han særlig i Drammen, trolig fra 1780-tallet.

Faren til Christian het Svend og var tømrer, i følge elevregisteret fra Kunstakademiet i København. Året før Christian ble tatt opp i byens tømrerlaug, ble også en annen Staalberg, Diderich, tatt opp.

Utdanning i København

I 1773 ble Staalberg, 14 år gammel, registrert blant de 60 nye elevene som begynte i første bygningsklasse på Kunstakademiet i København. Undervisningen foregikk på kveldstid, da elevene måtte arbeide i sine yrker på dagtid.

For å komme videre til arkitektundervisningen, måtte elevene prøvetegne, og i 1775 avanserte Christian til andre klasse, samtidig som han ble innskrevet i Københavns tømrerlaug. Høsten 1776 avla Staalberg eksamen til den lille sølvmedalje, og vinteren 1777 meldte han seg opp til den store sølvmedalje som markerte avsluttende eksamen. Prøven ble bestått og unge Staalberg ble utskrevet i lauget som utlært.

Samme år ble 18-årige Christian Staalberg funnet verdig til å delta i konkurransen om Kunstakademiets store gullmedalje. Deltakerne fikk to måneder på å tegne en "offentlig inseminasjons- eller vaksinasjonsanstalt for barn". For de utvalgte vinnerne ventet den store verden med statens store reisestipend, berømmelse, posisjon og formue. To elever oppnådde den lille gullmedalje – men ikke Staalberg.

Neste mulighet for å prøve seg kom i 1779. Nå skulle elevene prosjektere et urbant plassrom omgitt av en bank eller børs og "adskillige Thèatres hvoraf de 2de største maa være saaledes at derpaa kan spilles smaa Operetter". Staalberg nådde fortsatt ikke opp, men i 1781 prøvde han seg en tredje gang. Oppgaven var dette året å tegne en tredelt triumfportal med rytterstatue på toppen. Heller ikke denne gangen oppnådde Staalberg gullmedalje.

Et bevart sett tegninger fra konkurransen viser at nivået var skyhøyt. Når Staalberg ikke nådde opp var noe av årsaken utvilsomt hans arbeidsplikter på dagtid, som hindret ham i å følge spesialforelesninger på dagtid. Fem år etter avgangseksamen, 22 år gammel, måtte Staalberg innse at han ikke oppnådde noen topp-posisjon. Men hans erfaringer fra krevende tegneprosjekter gjorde ham velegnet som konduktør (assistent) under en byggmester eller arkitekt, og også mulighet for å livnære seg av egne oppdrag.

Liv og virke i Norge

Da den kjente tømmermester Andreas Kirkerup i København tegnet Sølvverkets store magasinbygg på Strømsø, er det sannsynlig at han sendte sin konduktør Staalberg til Norge som for å lede arbeidet. Tegningene fra 1783 viser et 38 meter langt, fem etasjer høyt, typisk københavnsk pakkhus med arker og høyt loft, utført i utmurt bindingsverk etter modell av Københavns nye store fem etasjers pakkhus i Christianshavn, som Kirkerup hadde tegnet året før.

Fra de første årene i Norge finnes det noen tegninger og oppmålinger signert Staalberg, som er bevart i det norske Riksarkivet. De er alle fra offentlige prosjekter. Etter brannen i Christiania i 1787 målte Staalberg opp den avbrente tollbodtomten og sjøbukvartalet for Kirkerup. I 1789 leverte han sitt eget forslag til forandring av en sjøbu tilhørende Sølvverket på Strømsø. Tegningen viser en typisk laftet norsk sjøbu. Mer interessant er utkastet samme år til et arresthus på Hokksund. Her viser Staalberg at han kunne prosjektere en laftebygning tilsvarende Gulskogen, når det var ønskelig.

Det kan se ut som om han alt nå hadde tilhold i Drammen og arbeidet på egen hånd. Arbeidet med Gulskogen ble igangsatt i 1793. I 1796 tegnet Staalberg en ny stor sjøbod for Sølvverket på Strømsø tvers overfor det eksisterende magasinet. Tegningen viser en bygning i utmurt bindingsverk helt tilsvarende Kirkerups. Magasinet ble ikke oppført.

I 1801 er i hvert fall den 42 år gamle Staalberg registrert i folketellingen. Da losjerte han hos husmor og enke Kari Jonsdatter Christensen "Bag Gaden Neden Kirken No 56" på Strømsø. Han var ugift, uten egen husstand og hadde ikke arbeidsfolk i sin tjeneste. Flere med tittel tømmermann ble registrert i byen og forstedene. De fleste hadde hustru og barneflokk til hjelp i arbeidet. Staalberg var tømmermann og enslig. Vi kan vi trygt kalle ham arkitekt, for hans profesjon krevde ingen omfattende infrastruktur. Men arkitekt var på denne tid ingen innarbeidet yrkestittel, i hvert fall ikke i norske byer.

Fra 1805 er det bevart en plantegning fra Staalbergs hånd med profiler for peling og nedsetting av steinkar til en bro over Drammenselva. Dette første broprosjektet ble tatt av flommen, noe som neppe talte til Staalbergs fordel, og det var ikke han som prosjekterte broen da den endelig ble bygget i 1811. Etter 1807 synes han sporløst forsvunnet. Da stanset byggevirksomheten i Drammen helt opp, og kom først i gang igjen etter 1820. I mellomtiden måtte mange arkitekter flytte for å få oppdrag.

Muligens arbeidet han de siste årene av sitt liv sammen med tømmermann Christen Olsen på Strømsø, som han bodde i huset hos. I så fall kan Staalberg, som kanskje allerede var svekket av sykdom, ha stått for prosjektering, tegning og beregninger, mens Olsen og hans nevenyttige sønner sto for tømmer- og snekkerarbeidet. I folketellingen for 1801 var Olsen 40 år og vel etablert i Smedestedet på Strømsø med kone og tre barn, samt en innlosjert enke.

15. juli 1812 døde Staalberg i hjemmet til arbeidsmann Hans Andersen, dit han var overført for pleie. Han var da 52 år gammel. Blant de få tingene han etterlot seg fant skifteforvalteren ingen opplysninger om arvinger eller slektninger.

Tømmermann Olsen fremla en regning på skyldig kost og losji på 110 riksdaler, som han aldri fikk dekket. Staalberg skyldte også penger andre steder i byen, men ingen fant bryet verd å kreve noe i boet som de visste var tomt. Da det ble holdt auksjon over Staalbergs etterlatte løsøre på Strømsø rådstue 10. november 1812, kom det kun inn 35 riksdaler og 6 skilling. Auksjonen lister opp en ”kavaj”, en lang frakk med skulderslag, og en grønn ”kjole” (livkjole) som magasinforvalter Schetlie sikret seg for 2 riksdaler. Det fantes 2 vester, et par blå bukser, to par støvler og en hatt. I reserve rådet han over to par gamle bukser og en gammel vest. Restene av hans embetsdrakt fant nye eiere. I skifteforhandlingsprotokoll nr. 5 kan vi lese på folio 175 og 178 at skiftet etter ham ble avsluttet 23. juni 1813.

Utover folketellinger, skifte og tegninger, er Staalbergs liv nesten usynlig i skriftlige kilder. Aldri henvendte han seg til Kunstakademiet i København eller til byen. Ingen skriftlige klager, søknader om stillinger eller attester er bevart.

Dokumenterte arbeider av Christian Staalberg

  • Arrestanthus i Hokksund (bygd?) 1789
  • Gyldenløves plass, ombygging av sjøbod for Sølvverket 1789
  • Gyldenløves plass, sjøbod for Kongsberg Sølvverk (ikke utført) 1796
  • Gulskogen, Nedre Eikervei 72 for Peter Nicolai Arbo, ombygging 1793-94
  • Sommerteater på Bragernes for Drammens private dramatiske Selskap 1804
  • Feghtgården, Havnegata 10 for Jacob Feght 1807

Sannsynlige og mulige prosjekter av Staalberg

  • Banggården, Tollbugata 62 for kjøpmann Hans Bang 1790-årene
  • Withegården, Havnegata 38 1790-årene.
  • Marienlyst, Konnerudgata 7, utvidelse for krigsråd Thomas Weyer ca. 1793
  • Berskaug gård (Bergh-B), Buskerudveien 142 for kjøpmann Hans Kirkegaard 1800
  • Teateret i Austadgata for Drammens private dramatiske Selskap 1801
  • Børneasylet, Tollbugata 48 for Ferdinand Rørby, ombygging 1802-03
  • Vivelstad i Lier, hovedbygning for Caspar von Cappelen 1802-06
  • Vivelstad i Lier, forvalterbolig for Caspar von Cappelen ca. 1805
  • Teateret på Grønland for Drammens private dramatiske Selskap 1805-06
  • Strømsø rådhus, Tollbugata 42, Strømsø 1808
  • Austad, Styrmoes vei 33 for Peder von Cappelen 1808-13

Mer om Staalbergs arbeider

Staalbergs må raskt ha etablert kontakter i kretsen av Drammens velstående borgere. Hans overlegne tegneferdigheter avsløres når hans tegninger sammenlignes med de ubehjelpelige skisser til ny tollbod som mestersnekkeren Brede Rantzau innsendte i 1750. Etter Rantzaus død 1778 fantes det ingen i byen eller nærheten som kunne by Staalberg konkurranse.

Som sin far var Staalberg bytømrer. Det var et fag som baserte seg på tegninger og beregninger: Nøyaktige mål var nødvendig for å kunne forhåndsberegne tømmerkonstruksjonenes skjøter og bindinger som ble tilpasset på forhånd. I tradisjonelt norsk laftehåndverk ble stokkene tilpasset hverandre på byggeplassen. Dette innebar en annen måte å tenke og arbeide på, som særlig viser seg i takkonstruksjoner.

Gulskogen og Havnegata

Det var gode år for trelasteksporten, og ambisjonene hos byens velstående steg raskt. Antagtelig sto oppdragene i kø. I 1793 fremla Staalberg planer for ombygging av Søndre Skogen til lystgården Gulskogen. Byggherre var den rike Peter Nicolai Arbo. Gulskogens hovedbygning ligner arresthusprosjektet på Hokksund, men fikk i motsetning til fengslet et klassisistisk paneleksteriør med imiterte klassisistiske ornamenter. Huset fikk dessuten moderne engelske skyvevinduer. Gulskogen og Feghts gård i Havnegata 10 viser kundekretsen. Også den nærliggende Havnegata 38 har han etter alt å dømme tegnet.

Teatret på Grønland

Mens Staalberg gikk i lære i København ble hovedstadens kommediehus utvidet og ombygd etter Harsdorffs tegninger; Det kongelige Theater oppsto med mansardtak og mektig jonisk søylefront mot Kongens Nytorv. Bygget ble publisert i kobberstikk. Her er det sterke indisier for at Staalberg tegnet Drammens nye komediehus i Austadstredet nær Gyldenløves plass, bygd 1801. Det var Arbo, Gulskogens byggherre, som donerte tomt til formålet. Vi vet ikke hvordan dette huset så ut.

I 1805 ble teatret revet (på grunn av brannfaren) og nytt teaterbygg ble oppsatt på Grønland. Bygget var i utmurt bindingsverk og i to etasjer. Bygningen med søyler i frontens første etasje skimtes på Dahms prospekter, som viser en forenklet utgave av Harsdoffs kommediehus. Den joniske tempelgavlen var stilt foran en kubisk fasadevegg der sokkelen imiterte rustika (som på Gulskogen og Feghts gård). Teatret var utvilsomt Staalbergs verk. Staalberg var den eneste i Drammen som kunne utføre et slikt teaterbygg. For egen regning reiste han et provisorisk kommediehus på Bragernes etter samme løsning.

Feghts gård

Tegningen av Feghts gård (1807) er Staalbergs yngste dokumenterte prosjekt. Bygningen ble ombygd på 1800-tallet og revet så sent som i 1973. Dens form og dekorative utstyr viser til samtidige danske offentlige og militær hus. I den bevarte bebyggelse på Srømsø fins flere hus som ligner sterkt på det vi vet Staalberg har tegnet. Her er flere signaturer, som utformingen av dobbeltdørene. Blant gårder med eksteriør fra omkring 1800 er det lett å påvise staalbergske trekk.

Strømsø rådhus

Strømsø rådhus (1808) er en del forandret, men har glattpanel og fugede imiterte siderisalitter samt klassisk tannsnittprofil i gesimsen. Bygningen assosierer til det kirurgiske Akademi i Bredegade (1787), København, tegnet av en annen Harsdorff-elev, Peter Meyn.

Strømsø Børneasyl

Børneasylet har mansardtak og bred tofløyet dør. Bygningen ble ombygd til nåværende utseende 1802-03. Også den har tannsnittgesims.

Banggården

Banggården i Tollbugata 62 har dobbeltdør helt identisk med Gulskogens. Fasadene har hatt glattpanel med doriske kolossalpilastre. I sin opprinnelige form viser bygningens klassisisme til C. F. Hansens arkitektur og glatte murmasser og forkjærlighet for gresk dorisk orden.

Marienlyst løkke

Man kunne dessuten våge å sette en hundrelapp på at Staalberg også sto for utbyggingen av Marienlyst løkke ca. 1793 med to nye symmetriske fløyer forbundet med den eldre toetasjes bygningen med klassisistiske porter.

Withegården

Withegården kan også nevnes. Staalberg kan ha hatt mange slike oppdrag, porter, lysthus og panelstaffasje, som ga byggherrene mye moderne klassisisme for pengene. Selv om Staalberg var tømmermann, så besto hans mest synlige bidrag i snekkerdetaljer som han enten produserte selv eller fikk levert av andre snekkere.

Austad gård

Den nye hovedbygningen på Austad gård, byens mest ambisiøse anlegg, ble påbegynt etter at det eldre anlegget brente i 1807. Heller ikke her har vi noen dokumentert forbindelse verken til Staalberg eller noen annen arkitekt, men byggherren Peder von Cappelen tilhørte kretsen som bar oppe byens dramatiske teaterselskap. Austad kan, med sitt sterke preg av engelsk palladiansk villatradisjon og de obligatoriske fire joniske søylene i fronten, utmerket godt ha vært tegnet av Staalberg. Løsningen med jonisk tempelfront benyttet C. F. Hansen i Råds- og Domhuset på Nytorv, København (1803-15). Dersom det fantes en slik forbindelse til C. F. Hansen strenge klassisisme, indikerer det at Staalberg holdt kontakt med hva som ble bygd i hovedstaden, vel og merke dersom han virkelig var Austads arkitekt.

Bygningen var fortsatt under innredning da Staalberg døde. Bekreftelsen på at Staalberg virket i Drammen på denne tiden gjør det et hakk mer sannsynlig at det var han som fikk oppdraget av Cappelen. Hans begredelige sosiale situasjon på denne tiden kan imidlertid tyde på at han ikke lenger fikk slike lukrative oppdrag. Det er mulig at han lenge var svekket av sykdom, og at han av den grunn ikke fikk ansvaret for byggingen av bybrua, som han hadde vært med å prosjektere og som ble bygget 1811-1813 under ledelse av byggmester Holm Halvorsen.

Ættermæle

To begivenheter - uten sammenheng - brakte den helt ukjente Christian Staalbergs navn frem fra glemselen og etablerte ham som Drammens og en av landets få utdannede arkitekter i tiårene rundt 1800: En liten arkitekturtegning i Drammens Museum viser fasaden til kjøpmann Feghts gård på Tangen (Drammen). Tegningen er signert ”C. Staalberg 1807” og viser til at huset ble bygget året før. Den stramme klassisistiske bygningsfasaden er strikt symmetrisk med anvendelse av dekorativ bordkledning, horisontalt liggende – som innen tidens franske militærarkitektur ble kalt ”refend”-fuget, og variert glatt panel. Det høye valmtaket med store takarker er påfallende likt lystgården Gulskogen (s.d.). Lenge var tegningen det eneste man visste om Staalberg. Men da de skriftlige kildene til Gulskogens utbygging ble gjennomgått, dukket Staalbergs navn opp på ny, nå som ”tømmermanden” som ledet utbyggingen.

Auksjonsoversikten over Staalbergs eiendeler inneholdt ingen boktitler om arkitektur, plansjeverker og tegninger eller redskaper en arkitekt på Staalbergs nivå må ha eid. Formodentlig hadde tømmermann Christian Olsen alt sikret seg disse effekter til eget bruk, som erstatning for utestående husleie som han ellers ikke fikk dekket. Men mannens klær kunne han jo ikke godt bemektige seg; skifteforvalteren ville da spørre om mannen hadde gått omkring naken. Det knappe referatet fra skiftet etter Christian Staalberg skildrer ytterkanten av en historie som i sin grå tristesse kunne vært hentet ut av en roman av den engelske forfatter Charles Dickens. Datidens norske virkelighet skildres på en måte som punkterer alle drømmer om at ting var bedre før. Når inntektene sviktet av forskjellige årsaker, og man manglet familie, da kom nøden raskt og ubarmhjertig. Intet offentlig system av velferd sto klar til å fange opp de uheldige.

Kilder og litteratur

  • Christian Staalberg i Historisk befolkningsregister
  • Sørensen, Einar: Christian Staalberg. Fra det nedlagte nettstedet historieboka.no.
  • Sørensen, Einar (red.), Gulskogen og landlivets gullalder, Drammen 2004, s. 47-65.
  • Sellæg, Jo. (red.), Drammen by i utvikling gjennom 400 år, Drammen 2010, s. 120-127


  Christian Staalberg er basert på en artikkel fra historieboka.no, et nedlagt nettsted som formidla Buskeruds historie. Teksten er lagt ut under lisensen cc-by-sa. Overføringa av historieboka.no til Lokalhistoriewiki er et samarbeid mellom wikien og Viken fylkeskommune. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.