Einar Høigård
Einar Musæus Høigård (født 18. oktober 1907 i Stavanger, død 25. november 1943 i Oslo) var lektor, historiker og motstandsmann. Han var fra våren 1942 en av lederne i lærerstriden, protesten mot nazifisering av skoleverket. Da han høsten 1943 ble arrestert valgte han å ta sitt eget liv framfor å risikere å avsløre andre i motstandsarbeidet.
Han var sønn av folkeskolelærer Jonas Bernhard Høigård (1869–1926) og Caroline Hansine Høigård f. Musæus (1880–1939). Faren var i flere år misjonær for Frikirken på Madagaskar, og kom hjem til Norge og etablerte seg som lærer i 1901. Ved folketellinga 1910 var familien bosatt I Rosenkrantzgate 6 i Stavanger. I tillegg til Einar hadde de ei to år yngre datter, Gunnvor. Broren Finn kom til verden i 1918.
Høigård tok examen artium ved Kongsgård skole i fødebyen Stavanger i 1927. I skoletida utmerka han seg i friidrett, og han ble tidlig medlem av skolekorpset. I 1934 ble han cand.philol. ved Universitetet i Oslo. Hovedfaget var i norsk, med tysk og historie som bifag, og i tillegg avla han pedagogisk eksamen. Han gifta seg samme år med Elfrida Gomnes (1906–1984). De fikk fire barn: Berit (f. 1935), Tore (f. 1937), Ellen (f. 1942) og Inger Cecilie (f. 1943).
Ekteparet Høigård reiste i 1935 til Tyskland, der han et års tid arbeida som lektor i norsk ved universitetet i Hamburg. Dette var etter nazistenes maktovertagelse i Tyskland, og de observasjoner paret gjorde mens de var i Tyskland var med på å forme deres innstilling da krigen kom. Da han kom hjem til Norge ble han ansatt som lektor og bibliotekar ved Oslo katedralskole. Ved siden av arbeidet der underviste han også ved andre skoler, og han engasjerte seg sterkt i praktisk pedagogikk. Han regnes som en hovedinspirator for opprettelsen av Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo, som ble opprettet under professor Helga Engs ledelse i 1937. Han fikk en stilling som universitetssipendiat der i 1938, og det ble regna som sikkert at han skulle etterfølge Eng når hun etter planen skulle gå av i 1940.
Krigsutbruddet i 1940 endret på alles planer. Høigård, som hadde sett nazismen på nært hold under sitt Tysklandsopphold, var fra starten av negativ til okkupasjonsmakten og NS-myndighetene. Da lærerstriden etter hvert brøt ut, ble han raskt en lederskikkelse i lærerfronten. Nazimyndighetene krevde en nazifisering av skolen, og at alle lærere måtte gå inn i det NS-styrte Norges Lærersamband. Høigård formulerte lærernes paroler mot dette gjennom fire punkter som totalt avviste enhver form for nazifisering.
Som en sentral person i motstandskampen måtte Høigård være forsiktig, og sommeren 1943 valgte han å sende sin familie i dekning. Kona Elfrida var gravid med det fjerde barnet, som ble født etter Einar Høigårds død. Da universitetslærerne ble arrestert i oktober 1943 ble Høigård samtidig etterlyst av statspolitiet. En arrestasjon ville være svært farlig, ikke bare for ham selv, men også for de mange han satt med opplysninger om. Han forsøkte å flykte til Sverige, men på toget mellom Sarpsborg og Halden ble han tatt av grensepolitiet. Han ble ført til Bredtveit fengsel, hvor han var fra 25. oktober 1943. Han tilbrakte så en måned i varetekt der. Brev og notater som er bevart fra dette fengselsoppholdet forteller blant annet at han som kristen la sitt liv i Guds hender. 25. november ble han overført til Victoria terrasse for å avhøres. I frykt for å sprekke under avhør og dermed røpe andre motstandsfolk valgte han å kaste seg i døden fra et vindu ut mot Kronprinsens gate. Hans siste valg ble forklart i et brev til hans barn som ble funnet i den ene sokken etter hans død, og det går der fram at det var en planlagt handling å ta sitt liv dersom det gikk mot forhør og tortur.
Han skrev flere bøker, og er særlig kjent for hovedverket Oslo katedralskoles historie fra 1942. I 1945 ble han kreert dr.philos. post mortem av Universitetet i Oslo, med denne boka som grunnlag. Einar Høigårds vei på Tåsen i Oslo og Lektor Einar Høigårds gate i Stavanger er oppkalt etter ham. Det samme er landområdet Høigårdbrekka i Antarktis.
Einar Høigård er gravlagt i familiegrav på Vestre Aker kirkegård i Oslo. Gravminnet har påskriften Følg kaldet. Hans navn er oppført på krigsminnesmerket ved Tåsen skole.
Kilder
- Einar Høigård i Norsk biografisk leksikon
- Lærernes motstandskamp på Arkivverkets hjemmeside
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Frafjord, Reidar: «Einar Høigård - et 60-årsminne» i Før og nå. Utg. Sogn Kultur- og Historielag. 2007.
- Våre falne. Utg. Grøndahl. 1950. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Einar Høigaard i folketelling 1910 for Stavanger kjøpstad fra Digitalarkivet