Ellef Dammyr og hans etterkommere

Ellef Dammyr og hans etterkommere

Ungdom på skitur til Dammyr, ca 1950-60. Foto fra Eiker Arkiv.

I 1830-åra kom en telemarking til Mjøndalsskauen i Nedre Eiker i Buskerud for å drive skogsarbeid. Ellef Vestmann ble han kalt, siden han kom vestfra, fra Ryen i Hitterdal i Telemark. I 1836 laga han seg ei jordhytte og bygsla jord på den plassen som i dag kalles Dammyr, om lag en mils vei fra Mjøndalen. Etter hvert bygde han et tømmerhus, og i tur og orden kom barna til verden der inne på skauen - den første, ei datter, ble forresten født i jordhytta. Ellef Larsen var hans opprinnelige navn, han ble født i 1801, og hans foreldre var Lars Ellefsen og Gunhild Olsdatter. Ellef gifta seg med Anne Ellefsdatter, født i 1807, også hun fra Hitterdal. De fikk barna Gunhild Ellefsdatter (1839-1913), Anne Ellefsdatter, født i 1842, Lars Ellefsen, født i 1845 og Ellef Ellefsen, født i 1850. Ellef Vestmann døde i 1883 av koldbrann.

Kongen av Mjøndalsskauen

Ellef var overtroisk, og kjente godt til alle vesenene som levde i skogen; huldrer, tusser og troll. Han var nokså spesiell, og var nok en slags konge i skogsriket. Da Ellef ble gammel, overtok en av sønnene - som også het Ellef og var født i 1850 - både plassen inne på skauen og tilnavnet Vestmann. Han gifta seg med Ingeborg [mer info.] og fikk 12 barn, og det er nesten utrolig at de klarte å brødfø seg så mange der inne. Det fortelles om Ingeborg at hun kun gikk til bygda hvert tiende år, og en gang hun gikk en slik tur bar hun syv pund mel hjem igjen. Dagen etter fødte hun, og var sjøl jordmor.

Gårdsliv, tro og overtro, skolegang

Dammyrfolket hadde vedrett og gjerdefang i skauen rundt gården, samt beiterett som gjaldt så langt som ei ku kunne gå på ei natt. Om sommeren hadde de kyr fra bygda gående på beite, og ellers hadde de sauer, griser, ungkalver, hest, hund og mange geiter. Til føda ellers sanka de bær, og drev med jakt og fiske. Forøvrig var Ellef skogsarbeider og jobba med hogst helt til fylte 80 år. En god venn av Ellef var dikteren Herman Wildenvey, og han skrev i 1924 en hyllest til vennen og Dammyrplassen i diktsamlingen Streiftog i hjembygden. Wildenvey kalte for øvrig Ellefs rike og hus for Dammyrgubbens Dovrehall.

Ellef var en troende mann som hadde studert Bibelen grundig, men likevel mente han også at det var troll, huldre og annet skrømt i fjella på Mjøndalsskauen. En gang, på ei hytte sammen med en annen kar, så han hunden sin bli dratt opp og ut gjennom døråpningen etter bakbeina. Kara for opp, men så ingen. Ellef var ikke i tvil om at det var Huldra som hadde vært på ferde. En annen gang Ellef lå på ei hytte, kom det et kvinnfolk inn og spurte etter kuene sine. Ellef visste ikke hvor de var. Da hun snudde seg for å gå, så han kurumpa hennes under stakken. Ellers hadde han hørt barnegråt og felespell både på Kyrfjell og Sirikjerke, og opplevd at trollpakket slang store steiner utover eiendommen hans da jorda skulle pløyes opp. Ellef var for øvrig en mester i å ta varsel og tegn i naturen - i sola, månen og stjernene, samtidig som han var en vidkjent spåmann når det gjaldt været. I 1927 smelta snøen tidlig i mai-måned, og de fleste trodde på en tidlig sommer. Da sa Ellef til barna sine: "Te søttendes mai kan je kjøre dere tel kjerka på slean", - og Ellef fikk rett. Ellef døde på Dammyr to år etter, i 1929.

Den første Ellef lærte seg aldri å lese og skrive, han kunne bare til nød stave seg gjennom enkle ord. To av barna hans var også analfabeter. Men hans sønn Ellef var altså lesekyndig. Skoleveien var lang for Dammyrfolket, for Dammyr sogna til Mjøndalen skole sjøl om plassen lå nærmere Vestfossen i Øvre Eiker - kommunegrensa var altså årsaken til strabasene ungene på Dammyr fikk med å komme seg til og fra skolen. Emma Dammyr, datter av Ellef jr., fortalte en gang i et intervju med journalisten Bengt Arne Røine at om vinteren, med snø i svære fonner, sto hun opp midt på natta for å rekke skolen i tide. Hun kunne vasse i snø til livet i 25-30 kuldegrader. Klærne var fulle av istapper som smelta når hun kom inn, og hun sto gjerne i løs- eller blautsnøen i friminuttene slik at det ikke syntes at støvlene hennes var sprukne. Læreren, Løgslie, syntes nok synd på ungene fra Dammyr, og når han mente det blei for ille, sendte han dem hjem igjen. Dette godtok imidlertid ikke Ellef Dammyr, som mente barna måtte få all den lærdom de trengte. Dermed jaget han dem tilbake til skolen. Ofte måtte barna bære med seg tunge varer på hjemveien fra skolen, og de måtte også delta i arbeidet på gården. Da ble det vel ikke tid til så mye lekser. Emma fortalte også at hun grudde for å gå på skolen fordi hun hadde dårligere klær enn de andre - hennes klær var lappa og stoppa etter alle kunstens regler. "Det var leit å måtte vise sin elendighet på utstilling i skolegården. Jeg kjente meg mer frynset enn de andre fillefransene som tilhørte blåstellsfolket".

Fra før 2. verdenskrig og inn på 1960-tallet hadde Edvard Ellefsen, sønn av Ellef, servering på Dammyr, slik at tørste skiturister kunne få seg en tår for tørsten underveis på turen. Varene blei frakta opp fra Mjøndalen med hest. Fremdeles bor det folk fast på Dammyr, og nåværende eier (2004) er Ellefs tippoldebarn Ole Horne.

Kolhytta og traurenna

Andreas "Kol" Dammyr under traurennet i 1927, flankert av t.v. Karl Nilsen og t.h. Håkon Amundsen. Foto: Magnus Ingebretsen (Bull)/Eiker Arkiv

Ved Øvre Fisketretjern finner man like ved den blåmerka stien mot Vestknabben rester etter ei hytte. Grunnmuren og noe redskap er synlige i skogbunnen. Her bodde en av sønnene til Ellef - Andreas Ellefsen Dammyr - med oppnavnet Kol. Han var en dyktig treskjærer, og solgte blant annet treskjeer, fat og populære trau lagd av ospetrær rundt på bygdene.

Traua var også premier i traurenna på ski som Kol arrangerte der inne på skauen. Dette var skikonkurranser som blei gjennomført fra 1920 og til midt på 1950-tallet. 26 ganger blei renna avholdt i Trollheimbakken på Skjærtorsdag, dette blei en tradisjon. Grenene var kombinert, spesiell hoppklasse og "koffertklasse". Renna blei svært populære, og det var deltakere helt fra Oslo. I 1926 var det visstnok over 100 deltakere med i Traurennet. Det var tradisjon at Andreas åpnet hoppkonkurransen med det første hoppet, men han var nok ingen stor hopper. Han grudde seg for å sette utfor med flere hundre tilskuere til stede. En gang nølte han lenge, og folk blei utålmodige. "Er så slapp midt på dan, ve gett", kom det rapt fra Andreas. Ved en annen anledning savna Andreas flere deltakere som vanligvis pleide å stille og sette farge på rennet. Da tok han en rask beslutning: "Tænker setter ut ein time, ser flere (h)er som itte er kommen enda!" Det fortelles at Kol var en helt spesiell type, han var svært tungerapp og brukte mange forkortelser når han snakka - han hadde nærmest sitt eget "språk". Han fikk for øvrig all inntekta fra rennet og fra "svartkopper" som blei solgt for 50 øre koppen fra hyttevinduet. Ertesuppa blei solgt fra et annet vindu. Selve premieutdelinga blei holdt på Folkets Hus i Mjøndalen ei stund etter rennet. I 1929 starta Andreas en ny type konkurranse - sommerløp med selvlagde spann som premier - dermed fikk dette løpet navnet spannløp.

Kol var også meget flink til å lafte tømmerhus, samt til å lage hesteseletøy og utføre skomakerarbeid. Han oppførte minst tre laftehytter på oppdrag der inne på skauen, og han utførte alt arbeid sjøl, fra tømmerstokkene til ferdig hytte. Han spikka til og med verandastolpene ferdig med kniv. Disse kunstverka står fremdeles. Det ble også sagt at Kol hadde en egen evne til å helbrede syke dyr.

Kilder

• Artikkel av Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv Eikerarkiv.no
• Boka "Skogene mellom Drammenselva og Eikern", DNT Drammen og Omegn(DNTD) 1996.
• Artikkel i "Magasinet for alle" nr. 50, 11. desember 1968.
• Slektsgransker Jonn Harry Eriksen, Nedre Eiker.
• Artikkel av Bent Ek på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org