Elvira Bjørnstad

Elvira Bjørnstad (født 1878, dødsår usikkert) var en av våre få kvinnelige krigsseilere under første verdenskrig. Hun overlevde to torpederinger, men kom ikke uskadd fra det.

Krigseileren

I mai 1917 dro hun ut med D/S “Norway” som kokke. Skipet gikk i konvoi fra Lerwick med stykkgods og sju passasjerer, og skulle til Kristiania. Konvoien besto av seks handelsskip og hadde tre britiske torpedojagere som eksporte. Helt uten forvarsel ble “Norway” torpedert av den tyske ubåten U19, ført av kaptein Johannes Spieß. Alle kom seg i livbåtene, og etter en halvtimes tid kunne en av torpedojagerne plukke dem opp og overføre dem til et av de andre skipene i konvoien. To av mannskapet ble lettere såra, men ingen fikk varige men. Fred. Olsen & Co betalte ut 500 kroner til hver av mannskapet i tillegg til den lovpålagte erstatninga.

Elvira Bjørnstad fortsatte å seile for Fred. Olsen & Co. Allerede kort tid etter torpederinga gikk hun om bord i D/S “Bolette”. Men mindre enn en måned etter at “Norway” gikk ned, ble også “Bolette” senka av U19 under Johannes Spieß’ kommando. Skipet var på vei fra Arendal til Rouen, og senkninga skjedde vest for Holmengrå den 22. juni 1917. Begge livbåter ble skadd av eksplosjonen, og flere måtte hoppe i sjøen. Bjørnstad var en av dem, og hun var uheldig og kom i klem mellom gjenstander fra lasta som fløt i sjøen. Fem av mannskapet mista livet, mens de andre kom seg opp i den ene livbåten. De, og Bjørnstad, ble redda av et av eskortefartøyene og frakta til Lerwick.

Bjørnstad hadde pådratt seg skader i mage, høyre skulder og en arm. I tillegg hadde hun en psykisk reaksjon etter den traumatiske opplevelsen. Hun ble erklært midlertidig ufør, og gjennom sjømannsforsikringa fikk hun utbetalt 60 prosent av lønna før forliset.

Hun klarte ikke å komme seg i jobb igjen. De fysiske skadene forårsaka smerter, men det var de psykiske skadene som var verst. Hun fikk diagnosen traumatisk nevrose, men selv med en diagnose var det ikke lett å få varig uførhet. Som sjøfolk skulle oppleve også etter andre verdenskrig – og for den saks skyld også nordsjødykkere og utlandsveteraner – var det ingen automatikk i at psykiske skader ble godkjent som grunnlag for uføretrygd.

I 1922 var hun fortsatt midlertidig ufør, og uførhetsgraden ble satt ned til ⅔. Betalinga ble justert deretter. Men hun var ikke i stand til å jobbe, og fikk hjelp fra Fred. Olsens lege Per Giertsen med å skrive en anke. Han mente at hennes tilfelle av traumatisk nevrose helt klart måtte kvalifisere til full, varig uførhet. Legen ble tatt på alvor, og hun ble igjen klassifisert som midlertidig helt arbeidsufør.

I mellomkrigstida var det sosiale sikkerhetsnettet dårlig – velferdsstaten lå langt inn i framtida. Så selv om hun fikk pensjon, og et lite tillegg fra rederiet, slet hun med å klare seg. Hun fikk litt hjelp fra Sjømannsfondet av 17. mai 1917, et bidrag på 100 kroner i året. Det er usikkert om hun søkte om midler fra den tyske krigserstatninga, men dersom hun gjorde det ville hun sannsynligvis ha fått noe derfra.

I 1929 fikk hun endelig et vedtak om at hun var varig ufør. Riksforsikringsanstalten satte uførhetsgraden til 85 prosent. Dermed fikk hun beholde pensjonen, selv om den ble noe avkorta. Hun fikk også endelig utbetalt en erstatning som ble gitt til de som ble varig uføre. Den var på 10 000 kroner, og som 85 prosent ufør fikk hun 8500 kroner. Det høres lite ut i dag, men i 1929 lå gjennomsnittshyra for en skipskokk som seilte fra Oslo i Europafart på 425 kroner - så det var omkring 20 måneders lønn som kom i én utbetaling i tillegg til pensjonen.

Gåten Elvira Bjørnstad

Med to torpederinger bak seg skulle Elvira Bjørnstad vært kjent som en av våre sjøhelter fra første verdenskrig. Men hun er bemerkelsesverdig vanskelig å finne. Enn så lenge må vi nøye oss med å føre opp noen mulige observasjoner i kildene:

I folketellinga 1910 finner vi ei Elvira Bjørnstad som skal være født i 1876 i Danmark. Hun drev kafé og bodde på Olaf Ryes plass 1. Fødselsåret er feil, men slikt forekommer ofte i folketellinger. Det er ikke oppgitt noen dato, hvilket kan tyde på at hun ikke selv var til stede da tellinga ble ført. At hun drev kafé kan også stemme med at vi leter etter ei kokke.

I den kommunale tellinga for Kristiania i 1923 finner vi ei Elvira Bjørnstad, som skal være født 3. juni 1878 i Son. Her er året riktig ut fra det vi forventer, men fødestedet er et annet enn det vi fant i 1910. Det utelukker ikke at det er samme person; hvis vi har rett i at hun ikke var til stede i 1910, kan både fødselsår og fødested være feil. Hun er oppført som enslig husmor, og bodde i Magnus’ gate 5 på Kampen. Sammen med henne bodde Trygve Dagfinn Lindquist, født 7. oktober 1903 i Kristiania. Han er oppført som hennes sønn.

Sporer vi Trygve Dagfinn Lindquist litt videre finner vi ham også i folketellinga 1910. Da bodde han ikke sammen med Elvira Bjørnstad. Han var pleiesønn hos Kristian og Marie Fuglerud, og bodde i Sverdrups gate 18.

Sverdrups gate plasserer ham i Petrus menighet, nå Sofienberg menighet. Litt leting i kirkeboka avslører at han ble døpt i Sofienberg kirke den 21. februar 1904. Han var født utafor ekteskap, og mora var Elvira Juelsen, født 1876. Hun er oppført som “Pige (Dampskib.)”. Det kan ikke være tvil om at Elvira Juelsen må være den samme Elvira Bjørnstad som vi finner sammen med Trygve Dagfinn i 1923, og at hun dermed faktisk må være hans mor. Faren er skipstømmermann Karl Lindquist, født 1876, fra Sverige. To av fadderne heter Fuglerud, et navn vi kjenner igjen fra pleieforeldrene i 1910.

Vi finner igjen Elvira Bjørnstad i flere årganger av ‘’Oslo adressebok’’, på forskjellige adresser, og ved de tidligste tilfellene sammen med Trygve Dagfinn Lindquist.

Den Elvira Bjørnstad som var Trygve Dagfinn Lindquists mor døde den 19. mai 1947, og ble gravlagt på Østre gravlund.

Har vi funnet riktig Elvira Bjørnstad? Det finnes ikke noe ugjendrivelig bevis for det. Mangelen på andre ved samme navn kan tyde på det - men hun kan også ha forsvunnet for oss - emigrert eller gifta seg og fått nytt etternavn. Det vi vet om den Elvira Bjørnstad vi har fulgt er at hun jobba på dampskip i 1903 og drev kafe i 1910. Sønnen var satt bort, så det var ikke noe hinder for at hun kunne dra til sjøs noen år senere - og så gjenforenes med sønnen senere. Inntil videre må dette få stå som uavklart - med tanke på hvor spesiell historia er, føles det ekstra viktig å ikke forhaste seg her.

Et annet spørsmål gjenstår også: Er to bilder tatt av Gustav Borgen av vår Elvira?

Litteratur og kilder

• Koren, Elisabeth Solvang: Hedret og glemt – krigsseilerne fra første verdenskrig og det norske samfunnet. Utg. Fagbokforlaget. Bergen. 2020.
• Oslo adressebok, diverse utgaver.
• Sjøforklaringer over norske skibes krigsforlis, 1914-1918. Utg. Sjøfartskontoret. Kristiania. 1917. Digital versjon på Nettbiblioteket.