Frederik Gottschalck Haxthausen Due (1796–1873)
Frederik Gottschalck Haxthausen Due, også omtalt som Frederik Due (født 14. april 1796 i Trondheim, død 16. oktober 1873 i Christiania), var generalløytnant og norsk statsminister i Stockholm fra 1841-1858, under unionen med Sverige. Han var den første statsministeren som kom fra borgerskapet uten adelig bakgrunn. Han var fra 1815 til 1858 knyttet til kongehuset. Han var norsk-svensk sendemann til Wien fra 1858 til 1871.
Familie
Frederik Due var født i Trondheim som sønn av skipsreder, trelasthandler og hollandsk konsul Carsten Schjødt Due (1762–1809) og Pauline Heltzen. Ved folketellingen 1801 bor familien i Nordre gate 28.
Han ble 28. februar 1828 gift med Alette Wilhelmine Georgine Sibbern, og de fikk blant annet barna:
- Frederik Georg Knut Due (1833–1906), diplomat.
- Cathinka Carin Aletha Peyron (1839-1892). Hun ble gift med den svenske sjøoffiseren Knut Peyron (1831-1914), de fikk seks barn og var bosatt i Stockholm.
Virke
Militært
Samme år som faren døde, i 1809, begynte Due 13 år gammel som kadett ved Artilleriinstituttet i København. I 1811 ble han stykkjunker og han ble sekondløytnant da han gikk ut fra instituttet i 1813. Due deltok deretter som artilleriløyntant i krigen mot Sverige i 1814. Han ble etter Mossekonvensjonen kjent med kongehuset.
Due snakket godt fransk, og det var en fordel overfor Karl Johan som bare snakket sitt morsmål, og dette skulle bli en fordel i hele hans virke fram til Karl Johans død i 1844. I tillegg hadde Due et vinnende vesen og visste hvordan han skulle føre seg i de kretser og kom dermed godt ut av det med Karl Johan. Han hadde en beroligende virkning på den temperamentsfulle Karl Johan. Kong Karl II utnevnte Due i 1815 som adjutant for Karl Johans sønn, arveprins Oscar som fra 1818 ble kronprins da Karl II døde, og han utviklet et vennskap med Oscar I som varte i resten av Dues tjenestetid.
Denne nære kontakten med kongehuset gjorde at Due steg raskt militært i gradene, han ble premierløytnant i 1818, kaptein allerede året etter og major sommeren 1822.
Han avanserte i gradene mens han hadde embetsstillinger i Stockholm og mottok i 1839 rang som generalløytnant.
Embetsmann
Dues gode franskkunnskaper kom godt med da han i 1822 ble konstituert og fra 1823 utnevnt til statssekretær og administrativ leder av statsrådsavdelingen i Stockholm. Han ble også medlem av konvoisekretariatet. Den 27 år gamle Due var kongens tolk under statsråd, og før statsråd hadde han foredratt alle norske saker på tomannshånd for kongen på fransk, og uten konstitusjonelt ansvar. Sakene ble da deretter ofte raskt vedtat i et statsråd, hvor Due også måtte opptre som tolk.
Denne unike og nære stillingen til Karl Johan kunne gjøre han utsatt for kritikk og mistenkeliggjøring for å utnytte posisjonen til å ha en egen dagsorden, men slik kritikk kom aldri. Tvertimot slo den beroligende virkning han hadde på kongen heldig ut, og han ble omtalt som en bølgedemper som kunne glatte over situasjoner og unngå kriser. Han sørget ofte i sin tolketjeneste mellom kongen og statsrådene å bruke et konfliktdempende språk.
Da statsminister Severin Løvenskiold ble utnevnt til stattholder i 1841, ble den politisk uprøvde Due utnevnt til hans etterfølger.
Hans mangel på politisk erfaring gjorde at han tidlig kom i problemer da han gikk forbi Christiania-regjeringen da verditariff for tollen i Øresund skulle framforhandles. Dette førte til en konstitusjonell krise og det var ikke langt fra at statsministeren og statsråd Oluf Borch de Schouboe ble stilt for riksrett. Saken førte til at det i 1842 ble det bestemt at slike saker skulle avgjøres i et felles svensk-norsk statsråd. Etter disse erfaringene sørget Due for å utføre sin embetsgjerning på en taktfull og korrekt måte. Han hadde både kong Karl Johans og kong Oscar Is fulle tillit, selv om det av og til ble gjort forsøk på å lage intriger rettet mot Due.
I 1847 ble Frederik Due utnevnt til ridder av Serafinerordenen og samtidig kansler av St. Olavs Orden.
Vogt-ministeriet gikk av som følge av kong Oscars Is ønske ommøbleringer i regjeringen etter tronskiftet i 1858. Due søkte også da om avskjed, og denne ble innvilget. Kong Oscar I utnevnte han da til sendemann til Wien og München, hvor han satt helt fram til 1871 da han gikk av men pensjon. Han bodde deretter i København til han i 1873 flyttet til Paleet i Christiania hvor han døde samme år. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund.
Kilder
- Frederik Due i Store norske leksikon
- Frederik Due i Norsk biografisk leksikon
- Frederik Gottschalck Haxthausen Due i Norsk kunstnerleksikon
- Eidsvollsmennenes etterkommere
- Frederik Due hos regjeringen.no
- Frederik Gottschalck Haxthausen Due i Salomonsens konversationsleksikon (1915–1930)
- Frederik Due i Historisk befolkningsregister.