Riksrett

Fra lokalhistoriewiki.no DEV
Hopp til navigering Hopp til søk
Statsråd Haxthausen sto 1814–1816 under riksrettstiltale for forræderi, som den første ordninga ble brukt mot. Han ble frikjent.

Riksrett er en særdomstol som nedsettes av Stortinget for å avgjøre strafferettslige saker for medlemmer av regjeringa, Høyesterett og Stortinget. Ordninga er nedfelt i Grunnlovens § 86, og ble sist endra i 2007. Den består nå av seks medlemmer valgt av Stortinget samt de fem høyesterettsdommerne som har lengst ansiennitet. Straffebestemmelsene er gitt i ansvarlighetsloven og riksrettergangsloven, begge fra 1932.

Ordninga fram til 2007

Til 2007 kunne riksrett anlegges for handlinger medlemmer av regjeringa, Høyesterett eller Stortinget hadde begått «som sådanne»; handlinger begått som privatpersoner var unntatt. Det var Odelstinget som reiste sak for riksrett, og retten besto av ti av Lagtingets medlemmer samt fem av de faste dommerne i Høyesterett.

Ordninga etter 2007

I 2007 ble Odelstinget avskaffa, og dette førte til et behov for å revidere ordninga omkring riksrett. For det første ble det presisert at det skulle gjelde «straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter». Dermed skiller man ikke lenger mellom handlinger i embets medfør og handlinger begått som privatperson, men vurderer hvorvidt handlingen har en tilknytning til personens rolle som myndighetsperson eller ikke.

I og med at Stortinget ikke lenger er delt i to kamre er det Stortinget som helhet som bestemmer. Det var da ikke lenger mulig å bruke Stortingets medlemmer i retten, og i stedet utpekes medlemmene av Stortinget. Det ble også presisert at det skal være de fem høyesterettsdommerne med lengst ansiennitet, inklusive justitiarius. Dersom noen av dem er inhabile – eller det er en av dem som settes under tiltale – vil man gå videre i lista.

Bruk av riksrett

Riksrett har vært brukt åtte ganger siden 1814. Samtlige ganger har den vært retta mot medlemmer av regjeringa. Seks av de åtte gangen skjedde i perioden 1814–1845, mens de to siste skjedde i 1883–1884 og 1926–1927.

De åtte sakene er:

Fram til 1884 var riksretten tydelig et politisk virkemiddel i maktkampen mellom Stortinget på den ene sida og regjering og kongemakt på den andre. Riksrett var da Stortingets eneste mulighet for å avsatt en statsråd, såfremt kongen ønska å beholde ham. Etter at parlamentarismen ble innført i 1884 ble det mulig å felle en statsråd eller en regjering gjennom et mistillitsvotum, og dermed var det ikke nødvendig å bruke riksretten slik. Regjeringas plikt til å gå av ved mistillitsvotum ble også slått fast i Grunnlovens § 15 i 2007; inntil da hadde den strengt tatt bare vært sedvanerett.

Etter 1945 ble det diskutert å stille statsminister Johan Nygaardsvold og enkelte medlemmer av hans regjering for riksrett, men det ble ikke reist tiltale. Neste gang det ble seriøst vurdert var i 1979, da Odelstinget med knapt flertall valgte å ikke reise tiltale mot Berge Furre og Finn Gustavsen etter at de hadde offentliggjort opplysninger fra en hemmeligstempla rapport.

Det har også vært vurdert å stille personer for riksrett i andre typer saker. Et kjent tilfelle forekom i 1818, da prest og stortingsrepresentant for Nedenes amt Søren Georg Abel fra Stortingets talerstol beskyldte Carsten Anker for å ha gått tilbake på løfter om å betale ut honorar til sine arbeidere. Abel hevda også et en annen stortingsrepresentant, som var jurist, hadde hjulpet Anker med dette. Idet han ikke hadde noe bevis for påstandene, og det var grove beskyldninger både mot en vel ansett person som Anker (som var vert for Riksforsamlinga i 1814) og mot en stortingsrepresentant, ble det diskutert om han skulle stilles for riksrett. Odelstinget kom til at det var misbruk av representantenes tid og Stortingets ressurser, og saken endte med at Abel reiste hjem og lot seg ikke høre fra i politikken etter dette. Han døde to år senere, dypt alkoholisert.

Litteratur