Fredløshet
Fredløshet var tidligere en reaksjonsmåte ved lovbrudd. Den stammer fra gammel germansk rett, og er særlig knyttet til reaksjoner mot brudd på freden, spesielt drap og legemsbeskadigelse, og mot brudd på hjemfreden, tingfreden og kirkefreden. Ved bannlysing kunne den ende med fredløshet dersom man ikke gjorde bot. Tankegangen er at den som ikke selv følger loven skal settes utenfor lovens beskyttelse. Frostatingsloven sier om dette: «Med lov skal land bygges; og ingen skal bryte loven; men den som ikke vil unne andre lov, han skal heller ikke selv nyte lov.»[1]. Hvem som helst kunne uten straff drepe den som var fredløs, og den som hjalp en fredløs ble selv rammet av samme straff. All eiendom ble inndratt.
Etterhvert ble bare grovere forbrytelser, de såkalte ubotamål, straffet med fredløshet. Mindre grove forbrytelser kunne sones med bøter, men dersom disse ikke ble betalt kunne fredløshet komme på tale. I Christian Vs Norske Lov fra 1687 omtales fredløshet, men man har da gått bort fra den opprinnelige betydningen, og bruker det i forbindelse med landsforvisning.
Referanser
- ↑ Frostatingsloven I, 6
Kilder
- Fredløshet i Store norske leksikon