Ubotamål (norrøntúbótamáln.) kaltes forbrytelser som var så alvorlige at de ikke kunne avsones med bøter. I prinsippet ble ubotemannen straffet med fredløshet, hvilket betydde at hvem som helst kunne ta livet av ham. Men det er eksempler på at også ubotemennene har fått til en økonomisk ordning med øvrigheten, dersom de kunne betale. Ellers er det grunn til å tro at ubotemennene ble avrettet, dersom de ikke greide å komme seg vekk. Utsagn i Hirdskråen (1270-årene) kan tyde på at dødsstraff var vanlig for mord og politiske forbrytelser ved utgangen av høymiddelalderen, og i senmiddelalderens og 1500-tallets provsbrev, som ble satt opp i forbindelse med drapsetterforskningen, konkluderes det alltid med en bønn til kongen om å vise miskunn og la vedkommende beholde livet, det vil si innrømme landsvist (se grids- og landsvistbrev).
Andre ord som brukes om forskjellige kategorier ubotamål, er nidingsverk, mord, skjendselsdrap eller skjemdervig og halsløs gjerning. De gamle lovene regner opp en mengde forbrytelser som ubotamål. (Landsloven IV, 3 og 4; C.4. no. lov III, 2.) Den som hadde begått ubotamål, ble kalt ubotamann (gno. úbótamaðr). Ubotegjerning eller ubotaverk (gno. úbótaverk) var den gjerning hvorved man gjorde seg skyldig i ubotamål. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
