Leksikon:Bannlysing
Bannlysing (latin excommunicatio), egentlig utstøtelse av kirken og det kristne samfunn, var i middelalderen en av kirkens sterkeste straffereaksjoner. Teologisk og kirkerettslig ble bannlysing begrunnet med læren om nøkkelmakten, det vil si kirkens makt til å løse og binde, i moderne språk gi eller nekte syndenes forlatelse (se Matt. 16, 18, 19 og Joh. 20, 23). Nøkkelmakten, som tilkom paven i egenskap av Peters etterfølger, kunne delegeres nedover i det geistlige hierarki. Det ble etter hvert vanlig å skille mellom det store og det lille bann (excommuncatio maior og excommuncatio minor). Det lille bann betydde utelukkelse fra nattverden, mens det store bann innebar full utelukkelse fra kirkens nådegaver og det kirkelige fellesskap. Selv om den bannlyste ikke automatisk ble ekskludert fra samfunnet, kunne han i visse tilfeller, om han nektet å gjøre bot, også lyses fredløs av verdslige myndigheter. Bannlysing ved navns nevnelse var trolig et virksomt tvangsmiddel helt fram til reformasjonen.
Excommunication maior ble avskaffet ved reformasjonen, men Luther anbefalte at excommunicatio minor skulle beholdes som kirketuktmiddel. I kirkeordinansen av 1539, under kapittelet «Huorledis de forherdede skulle bandsettis», gis det i samsvar med Luthers syn hjemmel for å utelukke åpenbare og forherdede syndere fra nattverden, dog ikke fra gudstjenesten for øvrig. Under formaning skulle den forherdede bringes til syndserkjennelse og bot, og dermed tilbake til det fulle menighetsfellesskapet. Det understrekes at utelukkelse fra nattverdens sakrament ikke må føre til utstøtelse fra annet sosialt fellesskap, selv om man ikke burde handle med den bannlyste på linje med andre. 1539-ordinansens bestemmelser om excommunicatio minor ble også tatt inn i den norske kirkeordinansen av 1607, men prosedyrene rundt bannlysing og avløsning er noe mer utførlige i 1607-ordinansen.
Selv om bannlysing i den nye kirkeordningen skulle tjene som et kirketuktmiddel, og altså ikke var å betrakte som straff i juridisk forstand, ble lovbestemmelsene om bannlysing senest i 2. halvdel av 1500-tallet tolket slik at praksis begynte å ligne på praksis før reformasjonen (M. Schwarz Lausten: Christian den 3. og kirken 1537–1559, s. 192). Som en følge av statens stadig sterkere vekt på kontroll med undersåttenes handel og vandel fra slutten av 1500-tallet, utviklet bannlysing seg fra å være et sjelesørgerisk hjelpemiddel til å bli et politimessig strafferedskap i den geistlige øvrighets hender for regulering av samfunnslivet. Dette ble særlig tydelig med kirketuktforordningene under Christian IV. Det store bann, det vil si utelukkelse «af Guds Menighed og Samqvem», ble gjeninnført ved kongelig forordning i 1629 og tatt inn i Christian 5. norske lov av 1687 (2–9–11, jamfør ibid. 2–9–9–10, 2–9–12–19 og 2–9–22, 24). Excommunicatio maior, som skulle tjene som det ytterste kirketuktmiddel og lyses tre ganger fra prekestolen, kom imidlertid ikke til anvendelse og regnes derfor som opphevet av sedvanen. Se ellers kirketukt. S.I.
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |