Frida Hansen (1855–1931)

Frida Hansen, eg. Fredrikke Bolette f. Petersen (født 8. mars 1855 i Hetland, død 12. mars 1931 i Vestre Aker) var tekstilkunstner. Hun ønsket å revitalisere norsk tekstilkunst ved å bruke eldre vevteknikker og plantefarger kombinert med nye og egne mønstre. Dette gjorde henne til en hovedskikkelige innen norsk art nouveau og en pioner innen moderne vevkunst.

Slekt og familie

Hun var datter av grosserer og skipsreder Peter Sickerius Petersen (1811–1875) og Mathilde Helliesen (1824–1915).

Den 12. august 1874 ble hun gift med kjøpmann, skipsreder og godseier Hans Wilhelm Severin Hansen (1842–1920), som var sønn av stadshauptmann Lauritz Wilhelm Hansen og Elise Margrethe Sundt.

Liv og virke

Hun kom fra en svært velstående familie, og vokste opp i det som i dag er kjent som Frida Hansens hus i Stavanger, som den gang lå i Hetland kommune. Faren var leder for handelshuset J.A. Köhler & Co., og eide gården Hillevåg.

Da det ble klart, i ung alder, at hun hadde kunstneriske talenter sørga foreldrene for at hun fikk tegneundervisning av kjente kunstnere som Kitty Kielland, Elisabeth Sinding og Johan Bennetter. Da hun nitten år gammel ble gift med Hans Wilhelm Severin Hansen la hun fra seg tankene om å bli kunstner.

I 1876 døde hennes far, og hennes mann tok over ledelsen for J.A. Köhler & Co. Paret flytta da inn på Hillevåg, der han drev et mønsterbruk mens hun opparbeida flotte hager rundt tunet. De fikk tre barn i løpet av de neste årene. En tid levde de svært behagelig, og var en del av selskapslivet i Stavanger. Frida Hansen reiste også til utlandet for å se kunst, og særlig likte hun å reise til Paris.

Tidlig i 1880-åra kom så et krakk i Stavanger, og i 1883 gikk Hans Wilhelm Severin Hansen konkurs. I tillegg opplevde de å miste to av sine tre barn i løpet av et par år. Etter konkursen reiste han til utlandet, mens hun ble igjen med ei datter. Hun hadde da ikke noen inntekt, og valgte å starte opp en broderiforretning. Dette ble veien tilbake til kunsten, men nå altså tekstilkunst og ikke tegning. Hun begynte å se på mulighetene for å gjenopplive og fornye norske vevtradisjoner. I 1889 reiste hun til Kjerstina Hauglum i Sogn, og lærte å bruke oppstadvev. I 1890 kunne hun stille ut sitt første teppe med tittelen Birkebeinerne fører den unge Haakon Haakonssen på ski over fjellet, laget etter Knud Bergsliens maleri fra 1869.Etter dette forsøket med et naturalistisk motiv, så hun at veien å gå heller var å ta tak i de stiliserte mønstrene i eldre billedvev. Hun begynte også å lete fram gamle metoder for plantefarging.

I 1892 flytta hun til Kristiania. Hun fikk en stilling hos Den Norske Husflidsforening som konsulent og mønstertegner, men kom etter kort tid i konflikt med ledelsen der. Etter å ha sagt opp i foreninga, fortsatte hun virksomheten fra sitt eget atelier. En stor bestilling fra familien Butenschøn på Søndre Skøyen ga henne mulighet til å ta et studieår i Köln og Paris, der hun også tok opp tegning igjen. I Paris møtte hun den nye stilretningen art noveau, der hun fant nettopp den stiliseringa hun ønska til billedveven. Tilbake i Kristiania lagde hun flere store billedtepper, blant annet hennes hovedverk Melkeveien. Det ble første gang stilt ut på Bergensutstillingen 1898. Teppet vakte stor interesse, og med støtte fra blant annet Randi Blehr ble Hansen i 1897 kunstnerisk leder for Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri, senere Det norske Billedvæveri. Hun tok patent på transparentteknikken, og fikk stor internasjonal anerkjennelse for den. Den har såkalt åpen ornamentering, der mønsteret lages med innslag på åpne renningstråder. Dette slipper gjennom lys, slik at teppet framstår som transparent.

Kunstkritikerne var begeistret over hennes teknikk, men ikke alltid over motiv og stilvalg. Det var særlig mangelen på referanser til norske tradisjoner som ble oppfatta som problematisk. Satt opp mot Gerhard Munthes ornamentale tepper framsto Hansens verker som unorske. Hennes verk havna derfor i stor grad i utlandet; så også Melkeveien som ble solgt til et museum i Hamburg. Først senere ble hun innkjøpt av norske museer.

Hun ble stående i ekteskapet med Hans Wilhelm Hansen, men i 1900 bodde de ikke sammen - han bodde på en annen adresse enn henne i Kristiania. Men i 1910 er han registrert på Bestum sammen med henne, og han bodde fortsatt der og var gift med henne da han døde 2. juledag 1920.

I 1904 bygde hun seg hus med atelier på Bestum. Samme år la Det norske Billedvæveri ned driften, og i 1906 ble foretaket formelt oppløst. Hansen fortsatte på egen hånd, og i 1906 ble hun assosiert medlem av franske Société Nationale des Beaux-Arts etter å ha stilt ut teppet Semper Vadentes i Paris. Hun var svært aktiv de neste årene, og hadde blant annet flere arbeider utstilt på Jubileumsutstillinga på Frogner 1914. I 1915 mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull.

Selv om hun fortsatt å lage billedtepper til sin død i 1931, var hun fra 1920-åra av de fleste ansett som umoderne etter at først klassisismen og så funksjonalismen slo gjennom. Fordi de fleste av hennes verker var i utlandet ble hun en tid glemt. Det man mest forbandt med henne var Riksteppene, som var laget på Det norske Billedvæveri etter Gerhard Munthes kartonger. Først i 1973 ble det satt opp en utstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo som førte til at hun ble gjenoppdaget i sitt hjemland. Av viktige verker som befinner seg i Norge kan nevnes Riksteppene på Det kongelige slott, Olavsteppet i Stavanger domkirke og I Rosenhaven på Drammens Museum.

Litteratur og kilder

• Thue, Anniken: Frida Hansen i Norsk biografisk leksikon.
• Frida Hansen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Frida Hansen i Historisk befolkningsregister.