Fridtjof Andersen

Fridtjof Andersen (født i Steinkjer i 1864, død samme sted 14. februar 1927) var eier av avisa Indhereds-Posten og dets trykkeri. Fra nyåret 1891 til september 1915 var han også avisas redaktør. Han stanset da utgivelsen av bladet og seinere solgte han det og trykkeriet til A/S Indherredsposten, som i røynda var et selskap eid av det arbeiderdemokratiske parti Det radikale Folkeparti i Nord-Trøndelag.

Fridtjof Andersen, skannet fra boka om Stod i fortid og nutid.
Foto: Ukjent
Fridtjof Andersen

Avismannen

Da far til Fridtjof døde i 1878, ble avisa Indhereds-Posten først redigert av overrettssakfører Overrein som sammen med kaptein Normann og skolebestyrer Johs. Rognås drev avisa over i en langt mer konservativ retning enn det som passet sønnen. Fra 1888 intervenerte Fridtjof og fikk lærer Mikal A. Elstad til å overta redaktørkrakken, noe han må ha turnert på en fin måte, for i 1889 ble han valgt som Stenkjær Arbeidersamfunds formann.

 
Gravminnet på gravlunden ved Furuskogen Foto: Arvid Skogseth

Sosialt engasjert redaktør

Fra 1891 finner vi at avisas eier, Fridtjof Andersen, selv har satt seg i redaktørstolen. Den liberale venstremannen sørget raskt for å sette eget preg på avisa. Også på det reint sosialpolitiske plan ser vi at han ikke bare balanserer, men slår til. Et godt eksempel på hvordan han så å si lurer sine holdninger og syn inn i spaltene på, fant vi i det som lokalhistorikeren Kjell Saxvik kalte en «morsom reportasje» i avisa Indherredsposten i 1897. Reportasjen var fra et besøk blant fløytere fra Lustadvatnet til Steinkjer som bar den prosaiske tittel «Fra Stenkjær til Lustad og 600 Tylter Tømmer udover Fossen». Redaktøren hadde vært med i årets 17. mai-komité og tar et lite tilbakeblikk fra dagen idet han sykler opp Ogndalen, mot målet på ettermiddagen for å nå fløyterne til avtalt tid den 18. mai. Hagbart Hansen hadde talt ved «det vakre barnetoget», men så - som en konfirmasjon av ingen regel uten unntak, var han blitt var to taterpiker - uten både strømper og sko; bare to svarte bein som så uhyggelig stakk fram under fillete og grønnfeitblanke skjørt. «De hadde ingen flagg de!», prosederer redaktøren i det han utroper dem til samfunnets stebarn - uten 17. mai. Det hadde lagt seg som en klamhet over brystet, han ikke ble kvitt: Den «dovne slyngel, som ikke gidder å røre en finger, ikke orker å røre en finger, ikke gidder oppta kampen for å søke brakt stakkarene lysere kår».

 
Indhereds-Postens avishode 9. november 1917. Skannet av Gunnar E. Kristiansen

Forleggeren

Vi har ingen eksakt oppgave over tidspunktet for når han startet forlagsvirksomheten, men vi vet at de to verkene Bygdafolk: ein bundel smaaskissor og Paa rim av forfatter og lærer Peter Andreas Skjeflo fra Sparbu (1868-1892) ble gitt ut på Fridtjof Andersens forlag i 1893. Om det ble utgitt flere bøker på forlaget, og hva Andersen ellers bedrev etter at han solgte avishuset, vet vi ikke noe spesifikt om.

Forfatteren

I 1907 publiserte han Nogle minder fra grændsevagten i Værdalen 1905 : ved frivillig No.1 af Sparbuske Landstormseskadron, hvor han beretter fra sin tid som furer.

Døden som befrier?

Ryktene vil ha det til at han gikk til grunne, og døde i armod. Men - hvem er det da som har reist det pene gravminnet over ham? Det kan meget vel ha vært hans venner fra de gode år. I nekrologen over ham i det som fra 1995 heter Namdalsavisa for 9. februar 1927 sies det blant annet at han var tilfreds med å slippe å telle de dager som ikke behaget ham. Hans venn forteller videre at i sine yngre dager var Andersen kjent for å føre et av byens mest gjestfrie hus. Karakteristikkene han ellers ble til del var "en kunstnerisk natur" og "ikke litet av en skuespiller". Han var dertil en glad sanger med en sjelden vakker og klangfylt baryton. Men han kunne også opptre som en uskikkelig guttunge - og i sær da som pressemann. I Dagspressen, som var organ for norsk bladeierforening het det at han ikke kom så langt som han egentlig hadde evner til.

Kilder