lokalhistoriewiki.no

Graffiti

Graffiti knyttes i dag særlig til spraying av tagger eller «piecer» på vegger, men fenomenet har en lang historie. I denne artikkelen skal vi særlig ta for oss tre perioder i norsk historie hvor graffiti har en spesiell betydning: Middelalderen, andre verdenskrig og ungdomskulturen som tok form i 1980-åra, etter at vi først forsøker å definere fenomenet.

«Fort som et lyn klattret han på huset» – moldvarpen med sprayboks må vel tolkes som et slags selvportrett på en vegg i Kristian Augusts gate i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013).

Definisjon

Ordet er en flertallsform av det italienske graffito, som kommer fra gresk graphein, 'å skrive'. Det betyr egentlig 'risp' eller 'risning' , og det å rispe inn ord var nok starten på graffiti. I Pompeii, som på grunn av vulkanutbruddet i 79 f.Kr. er svært godt bevart, fant man på 1700-tallet et betydelig antall innskrifter med politiske slagord, obskøne kommentarer og tegninger. En innskrift eller et verk kalles gjerne graffiti når den er utført på andres eiendom, og da gjerne uten tillatelse, men også lovlig utførte innskrifter regnes som graffiti når de følger en viss stil. Det finnes en rekke typer graffiti, som strekker seg fra svært enkel skrift til verk med betydelig kunstnerisk verdi.

En deler gjerne inn graffiti i forskjellige undergrupper etter innhold, form og plassering. Noen typer som gjerne nevnes er:

  • Politisk graffiti.
  • Religiøs graffiti.
  • Kunstgraffiti (gatekunst).
  • Navn og tagger.
  • Kjærlighetserklæringer.
  • Hetsing.
  • Kommunal/offentlig graffiti.
  • Latrinalia eller do-graffiti.
  • Hiphop-graffiti.

Teknikkene kan også variere. Som det er forklart over er ordet knytta til innrissa skrift eller tegninger, men maling ble tidlig tatt i bruk. I norsk sammenheng kjenner vi mange innrissa tekster fra middelalderen, malte tekster og tegninger fra andre verdenskrig og i nyere tid er det særlig sprayboksen som er det foretrukne redskapet. Sjablonger, eller stensiler, brukes også av mange. Disse kan brukes alene, eller kombinert med frihåndsarbeid.

Motkultur

At graffiti knyttes opp til motkulturelle fenomener er ikke noe nytt. Et tidlig eksempel er den kristne graffitien man kan finne i Roma fra de første århundrer etter Kristus, i perioden da kristne var en forfulgt gruppe og kan sees som en motkultur i det romerske samfunnet. Og hvem vet, kanskje var enkelte av hulemaleriene og helleristningene fra enda eldre tid også kommentarer til samfunnet de levde i, eller de kan ha elementer av graffiti ved at andre enn gruppas maler/rister la til noe for egen regning. At graffiti tidlig ble et motkulturelt fenomen er ikke så rart; det er en enkel måte å få fram et budskap på når man ikke har tilgang til andre kanaler.

I norsk sammenheng ser vi motkulturelementet både i graffiti fra andre verdenskrig og i nyere tids graffiti, noe vi skal komme tilbake til lenger ned.

Middelaldergraffiti

 
Skipsstavn, graffiti fra vestveggen i Urnes stavkirke.
Foto: Jac. Brun (1967).

Fra middelalderen kjenner vi særlig graffiti fra kirker. Dette er ikke så rart; det er mange innskrifter i bevarte gårdsbygninger også, men da ofte signaturer eller initialer på den som bygde det - altså mer formelle innskrifter. Graffitien knyttes jo særlig til det man skriver andre steder enn hjemme. Og av offentlige bygninger har vi stort sett kirker. Vi skal heller ikke glemme en annen faktor som kan være viktig, nemlig kjedsommelighet. Når man skal forklare moderne graffiti trekkes dette ofte fram - nedleggelse av ungdomsklubber og grå betong overalt fører til at man må finne på noe.

Dette er ikke noe som starter i middelalderen; også fra vikingtida kjenner vi eksempler. Et tilfelle av at en nordmann har rissa inn navnet sitt i ei kirke er verdensberømt. En gang på 800-tallet skrev nemlig en av væringene «Halvdan risset disse runer» i selveste Hagia Sofia i Konstantinopel, og like i nærheten gjorde en ved navn Árni det samme. Det er ikke stor forskjell på dette og på moderne tagger.

Martin Edvard Blindheim dokumenterte i sin doktoravhandling Graffiti in Norwegian stave churches c. 1150–c. 1350 at det finnes graffiti i tjue av de bevarte stavkirkene, det vil si i omkring to tredjedeler av dem. I tillegg fant han grafitti på bygningsrester etter fire nedrevne stavkirker. Åtte av dem har et betydelig antall innskrifter: Borgund, Fortun, Hopperstad, Kaupanger, Urnes, Gol, Torpo og Lom.

Blindheim delte motivene inn i ti grupper:

  • Geometriske figurer (kors, sirkler med mer).
  • Menneskefigurer og -hoder.
  • Dyr og fugler.
  • Fisker og sjødyr.
  • Skip.
  • Runeinnskrifter og noen få innskrifter med latinske bokstaver.
  • Plantemotiver.
  • Våpenskjold.
  • Uforståelige merker og piktogrammer.

Innskriftene er i noen tilfeller deler av bønner, som første setning av Fadervår på latin skrevet med runder i Gol stavkirke

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig ble graffiti en måte å synliggjøre motstand mot Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonsmakta på. Norske flagg og H7, Haakon VIIs monogram, var blant de vanligste motivene. Man finner også slagord som «Ned med NS»

Flere av motstandsgraffitiene fra krigens dager har blitt tatt vare på, og blir jevlig restaurert.

Blant kjente grafitti-stykker fra andre verdenskrig er:

Graffiti Sted Kommune Tilstand Merknader Bilde
Bergflagga på Høljarast Høljarast Etnedal Blir jevnlig restaurert. Fra unionsoppløsninga, men er også sterkt knytta til krigen.
Bergflagget på Leira Leira Nord-Aurdal Blir jevnlig restaurert. Fra unionsoppløsninga, men er også sterkt knytta til krigen.
Bergflagget i Vang Høre Vang Blir jevnlig restaurert.
Bergflagga i Øystre Slidre Øystre Slidre Blir jevnlig restaurert. Ett fra 1942, og ett fra EF-striden i 1972.  
Vær tro mot H7 Uranienborgveien Oslo Bevart med plexiglass foran. Malt rett ved Hirdens hovedkvarter.

I den andre enden av spekteret brukte også NS graffiti som våpen, blant annet med antisemittiske slagord på jødiske forretninger. Naturlig nok er ingen av disse bevart, men en del ble avfotografert.

  • Antisemittisk graffiti i Oslo.
    Foto: Anders Beer Wilse (1941).

Graffiti i nyere tid

 
Grafifiti på Skippergata 6/6B under okkupasjonen i 1981.

Graffiti ble for alvor populært i Norge i 1980-åra. Et konkret tidspunkt man kan knytte dette til er visninga av filmen Beat Street på norske kinoer i 1984. Den førte til at hiphop, rap og breakdance ble kjent, og graffiti var en viktig del av denne kulturen. I løpet av et par års tid avtok interessen for musikken – den skulle senere komme tilbake for fullt – men graffiti var det en del som fortsatte med. Størst ble miljøet i Oslo, ikke bare på grunn av folketallet, men også fordi det tidlig ble organisert graffitigrupper eller crews i byen. Grupper som DD II, The Crew, City Painters, United Painters og DC Artists markerte seg med flere større piecer. Andre drev med tagging, det å skrive signaturer eller korte budskap, og opp mot 30 av dem organiserte seg i 1985 i United Taggers. Tagging er dels en egen form for graffiti, og dels en vei inn i miljøet som lagde piecer. Som man ser her utvikla det seg et eget språk i miljøet, med ord som tag, piece og crew. De enkelte utøverne kalles i denne terminologien writere. Engelsk er det foretrukne språket, men ordene blir gjerne tilpassa norsk bøyningsmønster.

Oslo-miljøet

 
En av veggene på det okkuperte huset Hausmania i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013).

.

I den tidlige perioden i 1980-åra var det flere writere som fikk kjendisstatus i miljøet. Blant kjente signaturer fra denne tida er Raide, Pay 2, Shane, Reach, Lazy, BigBen, Whiz, Quint, Kazy, Ease, Trade, Fenze, Zane 2, Ralph, Basic, Dean 2, Ice 2 og Create. En av de viktigste arenaene var T-banen, både stasjonsområdene og togene. De eldste bevarte taggene i Oslo er fra denne tida: Sædfuck på Bøler ble malt i 1986, og finnes fortsatt i 2018.

I 1985 kom den første tydelige reaksjonen fra Oslo Sporveier på graffitien. Det ble på den ene sida åpna for lovlig graffiti på enkelte stasjoner, og på den andre sida satt man inn flere vektere for å forbhindre ulovlig graffiti. Året etter tok byrådet tak i saken. Gruppa Crime Empire, som utgikk fra kjerna i United Taggers, erklærte motoffensiv. Et av virkemidlene de brukte var bombing, det at flere writere går sammen og fyller større flater med tagger eller piecer.

I 1990 kom politiet sterkere på banen gjennom et samarbeid med Oslo Sporveier. Den første større straffesaken kom i 1991, da Raide ble dømt til 45 dagers betinga fengsel for omkring hundre tilfeller av graffiti på Sporveiens eiendom og materiell. Han ble ikke pålagt å betale erstatning. I 1993 kom en sak som førte til en del kontroverser. Da samarbeida kommunen, barnevernet, Oslo Sporveier og politiet i en sak omkring den da femten år gamle Celt. I referater fra denne saken går det fram at Oslo Sporveier førte et ulovlig register over mulige writere. Til tross for at det står i politirapporten, har Oslo Sporveier hele tida nekta for at dette er tilfelle.[1] Språkbruken fra Oslo Sporveier var tydelig: I 1993 omtalte en seksjonsleder der graffitimiljøet som «en mafia på over 500 medlemmer» og sa at han ville «kalle det en krig det som pågår mellom Oslo Sporveier og graffitimafiaen».[2]

Det første store erstatningskravet kom i en dom fra 1994, da Bitz ble domfelt for 16 tilfeller. Han var da 17 år gammel, men til tross for at han ikke var myndig ble det gjennomført husransakelse og gjort beslag uten at hans foresatte var til stede.[3] Dommmen lød på åtte måneder betinga fengsel og 95 000 i erstatning. I 1996 etter kom så et langt høyere erstatningskrav og den første ubetinga fengselsdommen. Amel ble i 1995 anmeldt for omkring 300 tilfeller. Politiinspektør Jens Harald Kongsnes, som var sentral i de fleste graffitisaker på denne tida, omtalte det som den største taggersaken som var ført i det norske rettssystemet.[4] Amel fikk valget mellom å tilstå eller å bli framstilt for fire ukers varetektsfengsling, og tilsto da.[5] Dommen lød på ett års fengsel, hvorav seks måneder var ubetinga, samt 225 000 kroner i erstatning. At det ble ubetinga fengsel skyldes for en stor del at han i tillegg til å bli dømt for 132 tilfeller av ulovlig graffiti også ble dømt for medvirkning til vold. I pressen kom det spørsmål om ikke erstatningskravet var for lavt, i og med at Oslo Sporveier hadde fått ut med at de brukte 50 millioner på fjerning av graffiti. Men i dommen ble Oslo Sporveier kritisert for å ha levert mangelfull dokumentasjon på sine tap, og dette bestemte størrelsen på beløpet.

Celt, som er nevnt tidligere, ble i 1995 pågrepet og framstilt for fire ukers varetektsfengsling. Dette ble forlenga, og 17-åringen ble sittende 141 dager i varetekt. Det er et prinsipp at man skal unngå «oversoning» ved bruk av varetekt. Med normalt soningstid på 2/3 av dommen, tilsier dette at man forvente en dom på minst sju måneders ubetinga fengsel. Tiltalen lød på 166 tilfeller av ulovlig graffiti. 32 av dem ble frafalt under saken. En av de frafalte sakene dreide seg om graffiti som ifølge politiet befant seg på Blindern, men som Celt kunne vise at var i København og dermed ikke uten videre en sak for norsk rettsvesen. Han nekta også for en del av de andre tilfellene, og sa det var andre som hadde brukt hans signatur. Retten valgte da å legge til grunn selvjustisen i miljøet, da det er en regel at man ikke skriver andres tag. I Sverige brukte man på samme tid håndskrifteksperter for å avgjøre dette spørsmålet, men i saken mot Celt fant retten ganske enkelt at det var sannsynlig at det var ham som sto bak alle, uten at det ble lagt fram noen slags bevis for dette.[6] Erstatninga han måtte betale var på 168 850 kroner. Av dette skulle det betales 500 per måned i to år, og deretter forfalt hele restbeløpet på 156 850 kroner. Retten anførte at dette beløpet ikke kunne oppfattes som «spesielt tyngende» for en tenåring. Fengselsstraffen ble satt tiul ett år, hvorav sju månder ble gjort ubetinga – altså akkurat det som krevdes for at han ikke skulle ha sittet for lenge i varetekt.

I en dom fra 1996 ble erstatnings- og straffenivået skrudd kraftig opp, ikke i absoutte tall, men i forhold til hvor mange tilfeller tiltalen lød på. Ceel og Rem ble da dømt for henholdsvis fire og ni tilfeller. Ceel fikk for dette et erstatningskrav på 160 690 kroner og sju måneders betinga fengsel, mens Rem ble avkrevd 113 511 kroner og fikk fem måneders betinga fengsel. Som vi ser var erstatningskravet for Ceels fire tilfeller nesten det samme som for Celts 134 tilfeller. Denne gangen ble det ikke noen avdragsordning i den første tida; begge fikk to uker på å betale. Ceel er forøvrig mer kjent som skuespilleren Aksel Hennie. Det oppsto i forbindelse med saken en oppfatning om at han hadde tysta på andre, og han ble utstøtt fra miljøet. Erfaringa førte til at han skrev, regisserte og spilte i suksessfilmen Uno.

Byrådet vedtok i 2000 en nulltoleransepolitikk mot graffiti. Det var på det tidspunktet flere lovlige vegger i Oslo, og disse ble stengt. Tankegangen var at de lovlige veggene legitimerte graffiti. Fra graffitimiljøet og dets støttespillere ble det blant annet bemerka at dette i stedet fører til at man først og fremst for rask tagging, og lite graffiti med kunstneriske kvaliteter. Graffitien forsvinner ikke, den blir bare mindre pen. Kommunen forsøkte også å stenge offentlig støtta kunstutstillinger som hadde innslag av graffiti. I 2006 kom det så et forslag fra Rune Gerhardsen (AP) om å gjenåpne lovlige vegger. Det ble nedstemt i byrådet, men det ble åpna for at bydelene kunne åpne egne vegger dersom bydelsutvalget gikk inn for det.

Bergens-miljøet

I Bergen har holdningen til graffiti vært en annen enn i Oslo. Det har i langt større grad vært dialog mellom kommunen og writere, og selv om det også i Bergen har vært satt inn tiltak mot ulovlig graffiti, har det vært en rekke lovlige vegger av både varig og midlertidig karakter.

På Bergen Kunsthall ble det i 2003 oppretta en lovlig graffitivegg kalt «5. veggen». Duck, Coderock, Much, Goal, Sean66 og Pay 2 ble invitert til å lage piecer på en del av veggen, mens resten ble åpna for andre utøvere. Dette var et midlertidig prosjekt, så veggen ble senere malt over. Flere institusjoner i Bergen har hyra inn writere for å dekorere bygninger. Blant annet gjelder dette Sentralbadet, Klostergarasjen og Norges handelshøyskole. Under riving og bygging har det flere ganger blitt oppretta lovlige vegger og soner. Politikken har hele veien vært å gi adgang til et sted å utfolde seg, mot at writerne lar andre steder være i fred.

I 2012 ble gatekunstkollektivet Bergen Street Art oppretta, med JohnXC som hovedinitiativtaker. Samme år inviterte Bergen kommune til prosjektet Elektrisk gatekunst, der el-skap ble dekorert.

To bergensere, Dolk og AFK, er blant de som har fått sine verk utstilt og solgt på gallerier, og som har fått større utsmykkingsoppdrag (se mer om dette lenger ned).

Østfold-miljøet

I Østfoldbyene, og særlig i Fredrikstad og Sarpsborg, oppsto det i 1980-åra et sterkt miljø. Den nokså korte avstanden til Oslo førte til at mange fra Østfold også dro inn dit.

I Sarpsborg er en piece fra 1988 malt av Spade holdt vedlike, og i 2010 ble det diskutert om den skulle vernes. Arkeologen Trygve Csisar i Østfold fylkeskommune tok saken. Det ser ikke ut til at den gikk videre enn det.[7]

Graffiti utafor byene

 
Bondegraffiti på traktoregg, Årvågen på Nordmøre.
Foto: Olve Utne (2009).

De store miljøene finnes naturlig nok i større byer, men også på landet er det mange som har tatt sprayboksen fatt. Som bildet til høyre viser er traktoregg egna for slikt i mangel av den store mengden betongvegger man finner i byene. Men også bruer, bussholdeplasser og stasjoner er ynda arenaer for graffiti.

 
Graffiti under ei bru langt til skogs i Oppegård
Foto: Siri Iversen, 2009

Langs kysten ble det flere steder i Agder på 1600- og 1700-tallet rissa inn kompassroser og andre maritime symboler på svaberg. En del av disse er bevart.

 
Den syklende bjørnen ved kulturhuset i Mo i Rana
Foto: Siri Iversen, 2017

Kommersialisering og offentlig utsmykning

Enkelte graffitikunstnere har tatt steget over i gallerienes verden, og har hatt utsmykningsoppdrag. En av de mest kjente er Dolk, en bergenser født i 1979. Inspirert av engelske Banksy, som besøkte Bergen i 2000, lager han piecer der han kombinerer sjablonger og frihåndsarbeid. Han har malt på vegger i storbyer over hele verden, og i 2013 solgte et galleri tre av hans piecer for tilsammen 2,1 millioner kroner i løpet av bare ti minutter. Dolk har selv uttalt at man mister street-delen av street art når man flytter graffitien inn i et galleri. Dolk er også kjent som kunstneren som dekorerte Halden fengsel, der han lagde tre piecer til luftegårdene i 2010. Samme år dekorerte han vegger på Oslo S og Trondheim S sammen med Pøbel. Han har også hatt utsmykningsoppdrag i andre land. Også andre norske graffitikunstnere har fått utsmykningsoppdrag rundt om i landet i senere år.

En annen bergenser som også har havna på galleri er AFK, som har presentert seg som utenlandskfødt familiefar. Han ble i 2017 leid inn for å lage et 70 meter langt bilde på en hotellvegg ved Bergen lufthavn, Flesland.

De som sprayer av andre grunner

 
Politisk graffiti på Blitz i 2005.
 
Kjærlighetserklæringer i graffitiform retter seg ikke bare mot personer, men også steder.
Foto: Chris Nyborg (2013).

Fokuset har så langt vært på de som driver med graffiti for graffitiens skyld. Men det er også andre former som graffiti som må nevnes.

Den politiske graffitien fikk et oppsving i 1970-åra, og døde så til dels ut i 1980-åra. En periode rundt 1990 var det en kamp mellom nynazister og antirasister, der hakekors ble utstyrt med forbundsskilt og taggen FMI (Folkebevegelsen mot innvandring) ble gjort om til f.eks. FMK (Folkereisning mot krig) eller for de mer krigerske FMLN (frigjøringsbevegelse i El Salvador). Man kunne oppleve at noen kom til og malte over «Norge for nordmenn», for så å spraye et antirasistisk slagord på samme vegg. Til tider kommer den tilbake, men sjelden med voldsomt omfang. Muligens kan man koble dette til internett, en åpen kanal der det er lettere å få fram motstemmer enn i de etablerte mediene. Man trenger ikke lenger utsette seg for faren for å bli arrestert for tagging når man i stedet kan sette seg ved tastaturet og kommunisere på lovlig vis. Ei gruppe som mange steder har brukt graffiti for å markere seg i senere år er Tjen Folket. Et sted der man kan se politisk graffiti som er holdt vedlike siden 1980-åra er på Blitz-huset i Oslo. I forbindelse med EU-kampen og landbruksoppgjør dukker det ofte opp politisk graffiti på låvevegger og andre steder knytta til landbruket.

Latrinalia som det så fint heter, do-graffiti, er noe man svært ofte støter på. Begrepet rommer alt fra dikt og tegninger laget i kjedsommelighet, humoristiske kommentarer og aformiser til annnonsering av telefonnummer hvis noen vil ha et annen slags nummer.

Religiøs graffiti har alltid vært mindre utbredt enn den politiske. Det største innslaget er kanskje det anti-religiøse, men man finner eksempler på andre ting også. På Løvøya i Horten malte deltakere på en kristen leir «Tro paa Jesus» eller «Jesus lever» – muligens begge deler ved forskjellige anledninger – og stedet har etter det vært kjent som Jesusbukta.

Både hat og kjærlighet forekommer på vegger rundt omkring. Hjerter med initialer er en klassiker, og dør vel ikke ut med det første.

  • «Bevar Svartskog», politisk graffiti i Oppegård.
    Foto: Siri Johannessen (2016).
  • Antireligiøs graffiti, en variant av «religion er opium for folket», i Schweigaardsgate i Oslo. Malt med sjablong.
    Foto: Ida Tolgensbakk (2010).

Graffiti som kulturminner

Når det gjelder graffitien fra middelalderen og motstandsgraffiti fra krigen er det ingen tvil om at dette er å regne som kulturminner. Men i forbindelse med den nyere graffitien er det delte meninger. Vi har vært inne på et par eksempler på at det er sterke ønsker om vern av Sædfuck fra 1986 i Oslo og en piece fra 1988 i Sarpsborg.

I 2015 argumenterte Gøran Moya i en masteroppgave i kunstvitenskap, avlagt ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, for at graffiti må regnes som immateriell kulturarv. Tankegangen er, kort forklart, at graffitikulturen rommer så mye mer enn bare det som har havna på en vegg. Men ut fra dette synet følger det også at det er grunn til å bevare i det minste noen eksempler på materiell kulturarv fra miljøet.

Riksarkivaren skriver i sin veiledning til kommunale kulturminneplaner at «vår tids graffiti i byer og tettbygde strøk er stort sett kriminalisert, men for mange er dette en uttrykksmåte av høy verdi».[8]

Referanser

  1. ↑ Høigård 2007: 146.
  2. ↑ Høigård 2007: 146.
  3. ↑ Høigård 2007: 136.
  4. ↑ Høigård 2007: 137.
  5. ↑ Høigård 2007: 137.
  6. ↑ Høigård 2007: 152–153.
  7. ↑ Moya 2015: 76
  8. ↑ «Hva kan registreres?», Riksantikvaren.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Graffiti&oldid=1769028»