Heinrich Gottlieb Köhler

Heinrich Gottlieb Köhler (leveår ukjent) var en glassgravør som virka i Danmark-Norge på 1700-tallet. Mellom 1746–56 var han gravør i København, deretter omkring ti år på Nøstetangen i Hokksund. Han utsmykket verkets ypperste produkter. De store pokalene og seriene av vinglass er preget av Köhlers kunst. Vi kjenner til sammen femten signerte glassarbeider av ham.

Gravyrdetalj fra et av mester Køhlers arbeider. Den såkalte Solumspokalen. Foto fra Drammens museum.

Gravørmester Heinrich Gottlieb Køhler slik vi kan tenke oss at han så ut. Tegning Hege Vatnaland.

Bakgrunn

Köhler kom fra det store tysktalende området, kanskje fra Schlesien i Böhmen i nåværende Tsjekkia. Vi vet ikke hvor han lærte sitt fag: å slipe glass med smergel og hjul til de mest raffinerte mønstre.

Da han i 1756 sto på dekket av det norske kompaniets skip underveis til Norge, hadde han ti år bak seg i København som gravør for de Sachsiske glassverkene. Han var eneren i sitt fag; det var neppe andre som overgikk ham i hans kunst.

Nøstetangen

Mens det norske verket på Nøstetangen var i en oppstartfase, ble det meste av glass fortsatt importert fra Tyskland. Köhler var blant dem som livnærte seg med å gravere delikate mønstre på glasset etter kundens behov. De kjempestore glasspokalene som etter hvert ankom fra Norge, var myntet på kongehuset og hoffet. Köhler forsynte dem med utsøkte motiver, allegoriske fremstillinger som skildret kongehusets begivenheter som om de fant sted i antikkens Roma. Köhler mestret også en detaljtro realisme som skildret kjente bygninger med mennesker innplassert.

I 1752 ble Köhler kongelig gravør og forsøkte å opprette et sliperi, som kunne slipe de grove og litt plumpe norske pokalene slik at de lignet sine tyske forbilder. Det var nok med bange anelser at Köhler steg i land i Drammen. Familien bodde fortsatt i København, og det var der mesteren ønsket å bo. Da han ankom Nøstetangen, møtte han et tysk samfunn med lave hvite bindingsverkshus, der gjestearbeidere og familier levde i tett sammen.

Verkets problemer var tilgangen på brensel til smelteovnene, og det var dårlig med kompetanse innen gravyr og sliping. Ute på tangen, sivilisasjonens utpost mot nord, var det mye å ta tak i: Mesteren skulle organisere verkets gravyr, skaffe utstyr og råvarer. Norske assistenter ble antatt og lært opp, som eikergutten Villas Vinter, som ble Köhlers mest profilerte svenn og arvtager.

Gravert glass skulle sendes til Danmark. I mange år pendlet Köhler mellom Nøstetangen og København, men fra omkring 1764 var han fast bosatt på Nøstetangen.

Møtet med den nye norske kundekretsen var full match. Köhlers evne til detaljrealisme og fantasi tilfredsstilte den lokale etterspørsel hos kunder med patriotisk sinnelag. De ønsket ikke å utsmykke sine glass og pokaler med lærde allegorier, men isteden muntre drikkevers og avbildninger av sine eiendommer, skip, hus, gårder og fabrikker.

Köhler mestret det lille formatets kunst. Han forenklet og forminsket, slik at han ved å fjerne en vegg, kunne få plass til et muntert selskap rundt et bord. Han la inn pussige små detaljer, som en fugl på en grankvist, en kongle på bakken, en liten putto med bar rumpe. Hans ”prospekter” røper at mesteren la mye arbeid i å tegne og planlegge motivene på stedet. Motivene utvikles til små fortellinger. Hans kundekontakt må ha vært utmerket, og Köhlers assistenter maktet å gi Nøstetangens slepne motiver et enhetlig preg. Med nye engelske glassblåserferdigheter på plass, kunne verket produsere gjenstander i toppklasse.

Til Christiania

Da Nøstetangen gikk inn i sin siste fase i 1770, flyttet Köhler til Christiania. Formodentlig var han da blitt enkemann. Han hadde fått i stand en maskin for sliping av glass, og averterte i avisen etter oppdrag. Han averterte undervisning for ”honette” piker i rissing for søm. Økonomien og helsa skrantet, inkludert synet, men ikke fantasien: I rådhussalen viste han mot betaling et panorama av en scene fra krigen mellom Russland og Tyrkia. Panoramaet viste hele øygruppen utenfor Konstantinopel, og annonsen reklamerte med at ”det ble skutt fra begge sider” og at ”Alting gaar i en bestandig Bevægelse, og presentere sig Soel og Maanens Opgang, samt et Torden-Vejr ganske naturlig”.

Ettermæle

Omkring 1776 reiste Köhler tilbake til København. Da klokkene i Christians kirke ringte til begravelse, var det ingen overdådig ringing. Folk i Københavns gater og hus merket seg at det ikke var noen person av rang som skulle bæres til graven. Christians kirke, menighetskirken for byens tyske minoritet, var et staselig bygg, formet over samme lest som Kongsberg kirke, og som denne med lukkede kirkestoler utleid til velstående borgere. Nesten som et vitnesbyrd om at de tysktalende stadig ble færre i byen, var det bare noen få til stede ved begravelsen.

De to gamle mennene bar ennå sine hatter taust i hånden da de forlot kirkegården.

- Han var alltid den største blant oss, sa den ene.

- Ja, sa den andre,

- Han priset Herren med sin kunst, og måtte han forbli salig hos Herren, sine feil og mangler til tross, som vi, hans klossete etterlignere, så godt kjente. Og må Vår Herre se i nåde med hans drukkenskap – han ble da også en fattig mann som ikke etterlot seg noget.

For i København var Heinrich Gottlieb Köhler en glemt mann. Det var få som talte om det norske glassverkseventyret. Glass til pryd og nytte var blitt en selvfølgelighet, som de fleste kunne skaffe seg. Ganske visst laget man godt glass i Norge, men uten glassmonopolet kunne man fått dette billigere hos byens glasshandlere.

Kilder og litteratur

• Basert på en artikkel av Einar Sørensen fra det nedlagte nettstedet historieboka.no
• Gaustad, Randi. Skål for Norge! Utg. Aschehoug. 1998. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• «Heinrich Gottlieb Köhler» i Norsk biografisk leksikon