Helnes fyrstasjon 1908–1943

Denne artikkelen omhandler Helnes fyrstasjon 1908–1943, frem til tyskerne rekvirerte denne fyrstasjonen på Magerøya i Nordkapp kommune. Det er på langt nær ment å gi noe fullstendig bilde av virksomheten på og administrasjonen av fyrstasjonen, men kun gjort forsøk på å formidle spredte glimt av dagliglivet med berøringspunkter til fiskeværet. Kildematerialet som er benyttet ligger hovedsakelig i Fyrdirektoratets arkiv i Riksarkivet, og består av korrespondansesaker mellom Fyrdirektøren og fyrvokteren, Fyrdirektørens registre og inspeksjonsjournaler. Dessverre har mesteparten av de eldste saksdokumentene her gått tapt ved flammenes rov, slik at en beskrivelse av byggingen av selve fyret ikke har latt seg gjøre. Hvorvidt fyrstasjonens eget arkiv fra før okkupasjonen er blitt bevart, vites ikke. Fra Statsarkivet i Tromsø er innhentet opplysninger om eiendomsforhold og ekspropriasjon. Til artikkelen er anvendt et knippe med såvel generell som spesiell fyrlitteratur.

Instrukser

I henhold til instrukser 1886 og 1923 var fyrbetjentene pålagt å sende inn til Fyrdirektøren årlige reparasjonsfortegnelser, måneds- og kvartalsekstrakter samt kvartalsvise beretninger om mangler av forbruksartikler, rekvisisjoner m.m. All korrespondanse som vedkom fyrstasjonen måtte forøvrig gå gjennom fyrvokteren til Fyrdirektøren. Det skulle føres vaktjournal, brevjournal, kopibok, regningsbok, oljeleveransebok og gjestebok. Innkomne brev skulle tas vare på. Vaktjournalen inneholdt opplysninger om vaktskifte, tennings- og slukningstider, oljeforbruk for fyrlampen samt nøyaktige observasjoner om vær-, vind- og temperaturforhold. I anmerkningsrubrikken forekom dessuten opplysninger om bl.a. skipsanløp, grunnstøtinger og forlis. Ifølge de aller tidligste instrukser kunne fyrvokteren »tilstede Fremmede Adgang til Lygterummet dog under Ledsagelse af en af de ved Fyret ansatte Betjente». Navnene skulle nedtegnes i gjesteboka. Blant fyrbetjeningens mange forpliktelser inngikk også opprettholdelsen av gode naboforhold ved fyrstasjonen.

Fyrstasjonen

Fyrdirektøren hadde allerede i midten av 1890-årene planer om å anbringe et fyr på østpynten av Magerøya ved Helnes, og sendte i den forbindelse opp inspektører for å besiktige forholdene. Det ble opplyst at plasseringen måtte bli på Kirkehaugen ved flaggstangen som lå omlag 50 m nord for den gamle Kirke(gårds)tomta. Om landingen ble det notert at den kunne skje ved vestre kjegle i godt vær; ankring utenfor på 17-20 favners dyp; ilandføring i fembøringer ved høyvann opp til en kran. Det var nødvendig å anlegge en dobbel transportbane med opp- og nedadgående vogn, heisespill og vei. Grunnen ble ansett for å være omtrent verdiløs; stedet på grunn av de spesielle naturforholdene kostbart å bygge på. Høsten 1908 sto Helnes fyrstasjon ferdig oppført. Det var et kystfyr med 3.ordens lynblinkapparat med 55 mm glødebrenner som ga to lynblink hvert 10. sekund. Lysvidden var 17 nautiske mil overalt mot havet. I den mørkeste tiden skulle alle fyr nord for polarsirkelen brenne hele døgnet eller så lenge værets beskaffenhet gjorde det nødvendig. Slukningstiden på Helnes fyr var fra 18.04 til 18.08; i dag er det tent fra 12.08 til 24.04. Fyret var montert i et lyktehus på fyrbygningen i høyde med loftsetasjen. Fyrbygningen av tre, på 9x8.5 m, var fyrvokterbolig innredet med tre værelser og kjøkken i første etasje. På loftet var det foruten et vaktrom avsatt ett værelse med et lite kjøkken til reserveassistenten. Matboder, vaskerom og vannbeholder lå i kjelleren. I ett med fyrbygningen var det bygd et uthus på 6x3.8 m. Ellers fantes cirka 150 m fra fyrbygningen en utedo på 1.8x1.8 m, naust 7.5x5 m og oljebod 5.2x3.8 m. Fyrlykt, lamper og fyrteknisk utstyr var levert av firmaet Barbier, Binard & Turenne i Paris. Materialene til fyrbygningen kom fra Hauans Materialhandel i Hammerfest. Under krigen ble fyrbygningen og uthuset totalt ødelagt av okkupasjonsmakten. Gjenoppbygningsarbeidet tok til i begynnelsen av mai 1946.

Helnes og fyrets grunn

På hovedbølet Helnes, matr.nr.14, ble det i 1862 gitt amtsbevilling for C.Robertson til å sette opp rorboder og fiskehjeller på tomta. Denne ble slettet i 1894 ved en erklæring fra C.Robertsons bo ved G.Robertson. I amtsskjøte av 24.09.1872 til K.Løkke, tinglyst 12.09.1873, skal visstnok eiendomsgrensene på Helnes ha blitt beskrevet. I 1873 skjedde også en overdragelse av stedet fra K.Løkke til Theodor Holsts barn Theodor Joachim, Johannes, Benedicte og Mathilde. Theodora Holst ble i 1890 tilskjøtet Benedicte Holsts andel. Theodor J. overførte sin part til søsteren Mathilde i 1894. Foreldrene ble gitt rett til å råde og disponere fritt over Helnes ved en erklæring i 1890. Til havnevesenet ble det avgitt grunn i begynnelsen av 1890-årene. Holst og brukere av plassen forpliktet seg til å vedlikeholde de to oppmålte gangspill med kjettinger. G.Robertsons interesser i stedet – han hadde kjøpt forskjellige rettigheter, løsøre og steds- og handelsinventar samt båter fra T.Holst, ble i 1895 leiet bort til denne på nærmere betingelser. I 1903 sto Johannes Holst som eneste grunneier på Helnes, etter først å ha blitt tilskjøtet farens ¼ part og noe senere gjennom makeskifte med Mathilde også ervervet dennes halvpart. Like etter utparselleringen til fyrtomta solgte J.Holst sin eiendom til G.Robertson; skjøtet ble tinglyst 03.07.1908. Grunn til fyr og nausttomt ble ervervet av Fyrvesenet i 1907 for kr.1400. Fyrets grunn med fri vei etter overenskomst med J.Holst for kr.200, og nausttomten ifølge ekspropriasjon for kr.1200. For begge parsellene ble det utstedt skjøte datert 29.01.1908, tinglyst 04.12.1909. Både ekspropriasjonsforretningen og skyldsetningsforretningen over »Fyret», matrikkelnummer 135, ble avholdt 29.06.1907 og tinglyst 07.03.1908. Den av overingeniør Østensø påviste tomt til fyranlegget som ble fremlagt på lørdagen 29.juni, og som fremgikk av en vedlagt kroki av Helnes i målestokk 1:5000, var: den del av Kirkehaugen som lå nordenfor en linje i retning øst-vest tvers over nesset i nordkant av Kirketomta; videre den nødvendige grunn for planering av vei, ca. 1 ½ m bred, i vestkant av haugen på skrå ned til rorbodene og det planerte båtopptrekk i Vestkjeglen, samt tomt for båtnaust 5x7 ½ m ved den sydvestre bod.

G.Robertson solgte i 1914 halvparten av sin eiendom til Arthur Bye, men kjøpte denne med bruks- og handelsinventar, innbo og løsøre tilbake i 1927. Ved en kontrakt i mai 1933 ble det til Fyrdirektoratet avstått fri grunn til anlegg av kai med kran, skinnegang og naust. Eiendommen Helnes, matr.nr.14, ble i 1941 overdratt fra G.Robertson A.S til Fyrdirektoratet for kr.2500. Skjøtet er datert 09.10.1941og tinglyst 10.10.s.å.

De første årene

Helnes fyr ble tent 15.11.1908 i overvær av den første fyrvokter J.C. Johnsen fra Balstad, som var blitt ansatt måneden før. Som reserveassistent tiltrådte August Raumala i desember, men etterfulgtes ganske snart av L.Edvardsen, som heller ikke ble værende lenge i stillingen. John Eliassen ble ansatt i slutten av desember 1909. Fra Kristiania kom fyrinspeksjonen ved overingeniør Østensø på besøk for første gang 02.06.1909, og kunne fastslå at fyrvokteren var blitt altfor dårlig instruert i behandlingen av lynblinkapparat med glødelamper. Pussingen av apparatene var misforstått; det var bl.a. benyttet skinn og spytt til messingen. Linsene hadde neppe fått annet enn kaldt vann; alt stål i urverket var oversmurt med vaselin. En av glødelampens objekter måtte sendes til Fyrdirektørens ingeniørkontor i Kristiania til reparasjon. Beholdningen av glødehetter og lampeglass ble fyrvokteren pålagt å flytte fra den fuktige oljeboden til et tørt skap på loftet.

I vaktjournalen for januar 1910 kunne fyrvokteren innføre at glødelampen var forsøkt benyttet hver dag, men det var likevel få netter den hadde brent. Årsaken var at de nye halsrørene og de gamle forgasningsrørene ikke passet til hverandre. Hvor hardt de enn ble skrudd fast, ble de lekk i løpet av natten. Det tok fyr i gasstrålen og lampen slo ut i lys lue. Fyrkontoret i Kristiania arbeidet effektivt. Den 02.02. kunne fyrvokteren melde at glødelampen brant godt etter sammenpasningen av de to forgasningsrørene. Den 15.02. søkte John Eliassen allerede avskjed, hvorpå Fyrdirektøren ba fyrvokteren å forhøre seg om en annen reserveassistent. I et engasjert brev et par dager senere bekjente fyrvokteren årsaken til feilen med glødelampen. Den forrige assistenten hadde brutt i sund alt som var brukbart. Det var derfor han på en måte hadde måttet si ham opp før det skjedde en ulykke. Fyrvokteren kom også med en bønn om å bli husket på dersom det skulle bli ledig en post på et mindre fyr i Nordland. Utpå vårparten kunne han opplyse om at Hans Edvart Hansen, 26 år og ugift, ble ny reserveassistent. Han kjente ikke mannen fra før og vedla derfor attest fra hans arbeidsgiver Arthur Bye på Helnes. I slutten av mai hadde Fyrdirektøren mottatt kontrakten med Hansens underskrift.

Sommeren kom og fyrvokteren kunne kvittere for mottagelsen av 11 fat fyringsolje som var kommet med S/S Øystein fra Kjelvik hvor de hadde ligget i 15 døgn – og nå lekket som en sil. Den 04.07. møtte fyrinspeksjonen opp ved fyrdirektør T.Holst som fornøyd kunne notere »I hus og ytre rom bra». Bare på lynblinkapparatet var det noe rust. Forberedelsene til brennetiden begynte også i juli med bestilling av 25 m med loddsnor. Loddsnoren fra sommeren før var altfor tykk for urverket og for svær til skivene i blokken, og opptok for meget plass på bommen i urverket når loddet var hevet. Etter fyrtenningen kunne fyrvokteren melde at glødelampen ble brukt hver natt og brant godt, men ett av halsrørene lakk fremdeles og trengte å bli reparert.

Om høsten sa H.E.Hansen opp sin stilling, og fyrvokteren anbefalte som ny reserveassistent en pålitelig og fredsommelig eldre mann fra Kjelvik, Jens Kristensen, som han hadde kjent personlig i flere år. Hansen ønsket han å bli kvitt så snart som mulig; reserveassistenten hadde utvist slik likegyldighet i arbeidet at han ikke gjorde seg fortjent til oppsigelsestid. Overfor Fyrdirektøren protesterte Hansen, mens fyrvokteren på sin side fremholdt at mislighetene besto i at assistenten det meste av tiden hadde holdt seg nede i firskeværet både på vaktene og frivaktene. Når han overtok vakten var han vanligvis så overtrett at han sovnet og lot »Fyret skjøtte sig selv». Hansen fratrådte 16.11., samme dag som Kristensen tok til. På nyttårsaften forfattet fyrvokteren brev til sin overordnete; det gjaldt innsendinger av avskrift av vaktjournalen for desember, ekstrakter av brenselsregnskapet for 2.kvartal og av pengeregnskapet. Også to oljerør var lekk i loddingen til forskruingen og trengte reparasjon.

På nyåret 1911 sendte fyrvokteren inn tre ødelagte rør til glødelampene. Vekelampene måtte tas i bruk. I april ble han innvilget permisjon. Fyrdirektør Holst foretok sedvanlig inspeksjon i juli og noterte »God puds og orden i lygten», men fyrvokteren klaget over »læk i skruerne hvor olierør gaar ind i forgasningsrøret». Utpå sommeren levertes fra Kristiania tre forgasningsrør, et lite nøste fin asbesttråd og 26 m med loddsnor. I august ble Johnsen utnevnt til fyrvokter ved Støtt fyr på Helgelandskysten. Han ønsket på grunn av stormer og sjøgang å forlate Helnes så fort som mulig, men det var ingen pålitelig vikar å foreslå som mestret glødelampene. Muligens kunne forhenværende reserveassistent August Raumala greie vekelampen. På oppfordring fra Fyrdirektøren overtok fyrassistent Halfdan Eliassen ved Åsvær fyr fyrvokterstillingen midlertidig fra 16.09. Han fikk to dagers opplæring. To uker senere meddelte han Fyrdirektøren – sammen med en søknad til fyrvokterstillingen – at »jeg har nu hvær nat siden 16de brændt med Glødelampen uden at den har slaaet feil, saa jeg haaber at det vil gaa godt herefter». Oljebeholder, ledning og kraner ble renset med stor betydning for lysstyrken, og 50 nye glødehetter samt to meter med veke til spritlampen ble bestilt. "Glødelampen brænder godt og sikkert», lød det. Den 07.11. avsendte Fyrdirektøren hans beskikkelsesdokument som fyrvokter. Ved årets slutt ordnet fyrvokteren med at banco, vanlige brev og fyrsaker ble ekspedert til Helnes – foranlediget at det ved fiskeværet var blitt opprettet fast poståpneri og med anløp av lokalskip når forholdene tillot det.

Årene 1912 - 1915

Innen utgangen av januar 1912 hadde fyrvokter Eliassen sendt fire oljerør til reparasjon til fyrkontoret og rekvirert to fat olje. Avskriften av vaktjournalen viste at den resterende oljebeholdning på 437,47 kg ville holde til ut i mars. Glødelampen hadde vært i bruk døgnet rundt siden han overtok. Oljeforbruket var betydelig høyere enn tidligere da også vekelampen ble benyttet. I mai ble fyrvokteren underrettet om det nye lønnsregulativet som ga ham kr.1800 i årslønn. På samme tid arbeidet han med å utforme postførerens kontrakt, som gikk ut på at denne bare kunne gjøre posttur når det var påkrevet. I mørketiden hendte det ofte at lokalskipet passerte Helnes uten ekspedisjon, slik at lettere post måtte hentes over fjellet fra Kjelvik. Postføreren forlangte kr.4,50 pr. tur, hva heller ikke var urimelig, »da Fjeldveien om vinteren er noksaa farlig og tungvindt saa 2 dage alltid gaar til pr tur i den mørke tid», meldte fyrvokteren. I inspeksjonsprotokollen for dette året anmerket Fyrdirektøren »Meget bra puds og stil overalt». Om sommeren og høsten sendtes nye bestillinger til fyrkontoret: skjemaer og konvolutter til kontorholdet, ny loddsnor, en eske grafitt, to elektriske batterier, munnspisser, 50 glødehetter samt til reparasjon oljerør, hettebærering og glødelampe. I de tre første månedene av 1913 var det gjennomgående vanskeligheter med glødelampen. De beste glødehettene bar stempelet »Welsback Aur» og var lagt i blikkboks. De var meget sterke »og giver et hvidt kraftig skin», noterte fyrvokteren. Den 14.03. bekjente han overfor Fyrdirektøren at han i to vintre både dag og natt hadde måttet ordne med glødehettene alene. Fyrets forsvarlige røkt hvilte bare på hans skuldre sålenge han var frisk. Reserveassistent Kristensen, som nå var 67 år, hadde dårlig syn og var »desuden saa skjelvhændt at forsøg paa at greie glødelampene fuldstendig er mislykket». Kristensen sa opp sin stilling i april, samtidig med at fyrvokteren overfor Fyrdirektøren anbefalte sin bror Oskar Eliassen som ny reserveassistent. Han var 19 år, ordentlig og edruelig, og hadde i to år gjort tjeneste som fyrdreng ved Åsvær fyr. Noen annen så fyrvokteren seg ikke tjent med å ansette. Etterat sneen hadde gått i mai fikk fyrvokteren tilsendt 16 oljefat, tilsammen 2325 kg, men bestilte tre fat til, da det til fyret for 1912 – 1913 var medgått hele 2583 kg. Fyrinspeksjonen ga fyrstasjonen den beste karakter under sitt besøk 30.07.: Utmerket.

Fyrvokteren holdt fyrets utmerkete standard ved like – selvom han i sin permisjonstid fra 05.07. til 12.08.1914 avla Jubileumsutstillingen i Kristiania et besøk. Hans bror mottok i stedet fyrdirektør Holst på dennes årvisse rundreise, og fyret ble belønnet med karakteren: »Stil og orden er mer enn eksemplarisk på denne station”. Fyrvokter Halfdan Eliassen ble høsten 1914 valgt av Kjelvik herredsstyre til et kommunalt verv; branntakstmann for stedet Helnes for perioden 1915 – 1918.

I januar 1915 ønsket fyrvokteren å få avklart om det var noen grunn som tilhørte fyret; om det eventuelt var noen landslott som tilkom ham. I såfall lurte han på skillet mellom fyrets og væreiernes eiendom. Utenfor naustet var det planert og murt av gråstein et cirka 4 m bredt og 6 m langt platå belagt med stokker, og det var uklart om dette var blitt ekspropriert samtidig med tomten til naustet eller om det fantes bruksrett. Foranledningen til fyrvokterens spørsmål var »at jeg om Vaaren naar fyret er slukket driver lidt fiske, og da jeg var i tanke om at sætte op en liden hjell og selv hænge opp fisken var jeg i tvivl om jeg kunde gjøre det uden at sætte op paa Væreierens grund eftersom her ved fyret ikke findes nogen papirer paa grund til fyret”. Fyrdirektørens raske svar var at fyret bare hadde nausttomta nede ved stranden samt ½ m på hver side av naustveggene. Det var imidlertid forutsetningen at terrenget foran nausttomta skulle være ubebygget, slik at båter kunne trekkes opp og ned mellom sjøen og naustet. På planet foran naustet ville Eliassen derfor ikke kunne sette opp noe hjell, medmindre det forelå enighet med grunneieren. Den 20.07. ankom Fyrdirektøren og var meget fornøyd med hva han så. Eliassen ble innvilget permisjon i tre uker fra 01.08., og reiste til Mo i Rana for å holde bryllup. Med den uttalt flinke reserveassistenten ville alt gå sin vante gang.

God stil og orden på fyret

Fyrinspeksjonen kom på besøk 20.07.1916. Fyrvokteren klaget over at han ikke kunne få vinduene i nordvestre vegg tette, og det ble lovet å bevilge penger til dobbeltvinduer. Om høsten vikarierte Laurits Edvartsen for reserveassistenten som frem til 16.10. avtjente verneplikten. Natten til 17.01.1917 brakk flaggstangen av vind med orkans styrke. Sommeren dette året uteble fyrinspeksjonen. I oktober ble Fyrdirektøren orientert om at postvesenet hadde ansatt en egen postfører mellom Helnes og Kjelvik. Fyrvokteren hadde likevel anledning til på fyrets regning å leie en mann i nødvendige tilfeller. Om høsten meldte fyrvokteren seg som søker til fyrvokterposten på Ytterholmen fyr - i håp om å komme sydover til sine hjemtrakter. Hans kone tålte lite den barske vinter og lange mørketid. Da Eliassen fikk stillingen, tiltrådte den nye fyrvokter ved Helnes, Morten Olaisen, 01.05.1918. Han hadde tidligere vært reserveassistent ved Fruholmen fyr. At også den nye fyrvokteren holdt bra orden, ble notert av fyrinspeksjonen. Olaisens fyrvoktertid var kortvarig. Allerede 01.07.1919 tiltrådte han som fyrvokter ved Hekkingen fyr. Fra samme tid avanserte Oskar Eliassen til fast fyrvokter ved Helnes; som ny reserveassistent fra 01.08. ble ansatt Eyolf Løkke, 19 år, edruelig og pålitelig. Han kunne vise frem gode attester fra Arthur Bye, hvor han hadde vært i tjeneste. Om sommeren hadde fyrinspeksjonen bemerket at fyret, uthus og oljebod trengte sårt to fulle malingsstrøk. Da fyrinspeksjonen var på plass året etter - for første gang ved avdelingsingeniør C.F.Rode - ble det anmerket «Sjelden god orden og puss i lykt og bygninger. Stationen i god stand». Oskar Eliassen døde i oktober 1920 på sykehuset i Honningsvåg. Tidligere midlertidig fyrvokter Anton Hansen ved Støtt fyr ble antatt som midlertidig fyrvokter på Helnes. Hansen var overstadig, i et brev til Fyrdirektøren 06.11.: «Da jeg nu ingen udvei kunde øine for at skaffe mig ophold for mig og min familie kom denne plads som lyn fra klar himmel. Jeg er dem saa taknæmmelig at jeg er bevæget intil taarer ...». Han ankom med båt fra Honningsvåg 10.11. Som leiet ekstrahjelp både i oktober og november tjenestegjorde John Johnsen.

Andreas Tobiassen, tidligere reserveassistent ved Fruholmen fyr, overtok som fast fyrvokter på Helnes fra 15.04.1921. Han var en virksom mann; allerede under fyrdirektør Holst’s inspeksjon tre måneder senere fikk han tillatelse til å sette opp et lite fjøs 20 m søndenfor uthuset. Betingelsene var at arbeidet skulle utføres helt for hans egen regning; fyrvesenet ønsket ikke å overta det dersom fyrvokteren flyttet. Sommeren 1922 var fyrvokterens sønn, Albert Tobiassen, som var 15 år og kunne behandle glødelamper, reserveassistent for E.Løkke som avtjente verneplikten ved Garnisonskompaniet i Kirkenes.

På Helnes gikk livet sin vante gang i 1920-årene. Albert Tobiassen vikarierte en rekke ganger for reserveassistent Løkke, bl.a. under dennes sykehusopphold i begynnelsen av 1926. Hver sommer var fyrinspeksjonen tilstede og tildelte fyrstajonen karakteren «Bra stil og orden». Den 16.08.1930 mottok fyrvokter Andreas Tobiassen en kikkert som pakkepost, foranlediget av en forespørsel til Fyrdirektøren «- Tildels har jeg faaet telefonopringning fra lodser i Honningsvåg om jeg kunne gi dem oplysning om forbipasserte skib med opgitt signal merker, men saadant oplysning kunne jeg ikke opgi da her ikke er kikkert paa fyret».

1930-årene

Under inspeksjonen av fyret sommeren 1931 fremsatte overingeniør Rode endel kritiske bemerkninger - idet han hevdet at Havnevesenets vei som var blitt opparbeidet året før var ubrukelig. Enda verre sto det nå til med landingsforholdene - «Man maa klyve iland paa fjeldknauser sleipe av fiskeslo, samt derefter benytte privatmands trap og kai. Det er den sletteste ordning som fins ved nogen fyrstation her i landet». I april 1932 tilskrev fyrvokteren Fyrdirektøren om at det var vanskelig å få i land olje og andre saker da fyret ikke hadde egen kai - og spurte om det kunne komme til en ordning hvor Robertsons kai, som også var blitt en del ødelagt, kunne benyttes. Fyrdirektøren ville nødig henvende seg til Robertson; fyrvokteren fikk greie seg uten. Ved hjelp av noen planker måtte han kunne få rulle oljefatene inn på fjellet og tappe oljen dernede, og deretter bære den opp. Forhåpentligvis ville landingen bli forbedret neste år og naustet flyttet. Plan til et nytt landingsarrangement og flytting av det utilgjengelige naustet ble godkjent av fyrdirektør Horn under sommerinspeksjonen. Denne bemerket også at det nå bare var få familier igjen i været, og at den ene - muligens begge - ville forlate stedet for godt til høsten. Den 16.11. raste det en voldsom storm på Finmarkskysten. «En orkanaktig storm», ifølge fyrvokter Tobiassen. Den gjorde skade på fyrstasjonen, veien opp dit ble skyllet vekk, naustet med tøy og fiskeredskaper forsvant; motorbåten ble knust. Fyrvokteren beregnet tapet til kr.704. Av bebyggelsen i fiskeværet var bare hovedgården, som sto 90 m fra fjæra, og et par mindre bygninger igjen. Borte var begge pakkhusene med kaier, butikkbygningen med poståpneriet, fire rorbodrekker, handelsmann Øfeldts og Robertsons motorbåter, 12 – 14 småbåter og hjellbrukene. Da det ene pakkhuset gikk var det på hengende håret at ikke fire mann satte livet til. Havnevesenets to båtstøer var fullstendig ødelagte. Poståpneriets pengeskap, frimerkeskrin og veske ble gjenfunnet blant vrakgodset. Eyolf Løkke fratrådte sin stilling som reserveassistent 31.12.1932 etter 13 års tjeneste, og ble etterfulgt av Albert Tobiassen. Etter Robertsons avståelse av grunn til kai m.v. til Fyrdirektoratet våren 1933, ankom et arbeidslag 24.07.s.å. En av arbeiderne, Knut P. Løndal, forulykket om høsten under arbeidet med å losse sand.

Nytt uthus ble satt opp høsten 1939; samtidig med at beliggenheten av radiomasten ble bestemt. På denne befaringen deltok fyringeniørene J.H.Meinich og W.Verlo. Andreas Tobiassens siste dag i fyrvokterstillingen var 10.09.1939. Fyrinspeksjonen hadde alltid belønnet hans stasjonshold med karakterene bra eller meget bra stil og orden. Sønnen Albert Tobiassen vikarierte noen tid, men det var vanskelig å få en midlertidig reserveassistent da det ikke var andre enn fyrbetjeningen tilbake på Helnes. Hans søskenbarn Torleif Tobiassen, 32 år, som allerede hadde vært stedfortreder i to uker året før ble foreslått. Den 06.05.1940 om ettermiddagen steg imidlertid den nye fyrvokteren (fyrmester) Arthur Olav Elvedahl, tidligere fyrassistent på Landegode fyr, iland på Helnes. Albert Tobiassen, som hadde heist fyrets flagg, inviterte til både ettermiddagskaffe og aftensmat.

Okkupasjonstiden

Den 17.07.1940 underrettet fyrmester Elvedahl Fyrdirektøren om at ingen tyskere hadde vært eller var inkvartert ved fyret. Tyske vaktmannskaper ankom ikke før 22.06.1941. De tok da opphold i reserveassistentens bolig. Someren 1941 ankom det også et arbeidslag i forbindelse med ombyggingsarbeidene til radiofyr. Gjennomføringen av salget av G.Robertsons eiendom til Fyrdirektoratet om høsten s.å. var bl.a. foranlediget av behovet for et nytt maskinhus, taubane opp til fyret og nytt naust. Robertson hadde allerede solgt husene i fiskeværet til nedriving til Olaf Bull i Repvåg. I sin tid hadde det ved fiskeværet fantes 40-50 geiter; også fyrvokter Tobiassen hadde hatt noen få. Høsten 1941 var fru Tobiassen til hjelp for arbeidslaget nødsaget til å anskaffe to geiter; det var umulig å få kjøpt hermetisk melk. Reserveassistenten fikk anledning til å holde bare èn geit. Arbeidene ved fyret ble på grunn av den vanskelige krigssituasjonen innstillet sommeren 1942. I mai 1943 var det klart at Elvedahl måtte evakuere fyret og flytte over til Kjelvik. Han ble pålagt av Fyrdirektøren å tilse fyret regelmessig hver 14.dag. Albert Tobiassen oppholdt seg der - i fiskeværet - fremdeles en tid. Helnes fyrstasjon ble endelig rekvirert av Wehrmacht 30.07.1943.

Kilder

• Arkivportalen: http://www.arkivportalen.no/side/sok/avansert?enkeltSok=true&sokeVerdi=Helnes+fyr
• Fyrdirektoratet. Register til kopibok nr. 495 – 503, journal for inspeksjoner nr. 519 – 520, diverse protokoller nr. 16 - inspeksjonsprotokoll for fyrene II, diverse protokoller nr. 5 – undersøkelser og reiseprotokoller, korrespondanse nr. 35, 148, 285, 468, og 513. I direktoratsarkivet finnes det ellers mer stoff om Helnes fyrstasjon spredt på forskjellige andre korrespondanse og sakpakker.

• Sorenskriveren i Hammerfest, panteregistre, Kjelvik tinglag, Do., saksdokumenter lnr. 230. Sorenskriverens pantebøker kom bort i 1944.

• C. F. Rode: Norges fyrvesen, Oslo 1941.
• B. Bjørkhaug og S. Paoulsson: Norges fyr bd. 1 og 2, Oslo 1986.
• Danckert Monrad-Krohn: Norske fyr. Nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Riksantikvarens rapport nr. 24, 1997.
• Fyrdirektoratet v/J. H. Meinich: Fra gjenreisningen av fyrvesenet i Finmark og Nord-Troms, utgitt cirka 1950.
• Fortegnelse over norske fyr. Beskrivelse av fyrstasjonene. Instrukser for fyrbetjeningen 1986 og 1923.
• Vestfinmarken, nr. 88, 17.1932 og nr. 91, 28.11.1930.

Artikkelen er skrevet av Sigurd Rødsten, Statsarkivet i Oslo. Tidligere publisert under tittelen "Helnes fyrstasjon", Fyrentreprenørene. Fyrhistorisk årbok 2002 og Årbok for Nordkapp 2012.