Henriette Bie Lorentzen
Henriette Bie Lorentzen (født 18. juli 1911 i Aker (nå Frøen i Oslo) som Anna Henriette Wegner Haagaas, død 23. august 2001 i Oslo) var redaktør, litteraturhistoriker og lektor, og tilhørte kretsen som grunnla Nansenskolen. Under andre verdenskrig deltok hun i motstandsarbeidet, og ble sendt som Nacht und Nebel-fange i konsentrasjonsleiren Ravensbrück av nazistene. Etter 1945 var hun kjent som redaktør og utgiver av kvinnetidsskriftet Kvinnen og Tiden.
Slekt og familie
Anna Henriette Wegner Haagaas, til vanlig kalt Henriette, var eldst av fire døtre av lektor og privatskoleeier Theodor Christian Petersen Haagaas (1873–1961) og Henriette Wegner Paus (1879–1942). Faren var medeier i Frogner skole og Nissens Pikeskole til 1918, og grunnla Haagaas private gymnas på Frogner, som eksisterte fra 1915 til 1955. Hun var barnebarn av teolog og eier av Nissens Pikeskole Bernhard Pauss og oldebarn av industriherren Benjamin Wegner, som bl.a. eide Frogner hovedgård. Hun var oppkalt etter sin hanseatiske oldemor Henriette Seyler fra Hamburg, som tilhørte en familie som eide (og selv var medeier i) Berenberg Bank, som ble grunnlagt av hennes familie i 1590. Hun var kusine av Cappelen-direktør Henrik Groth, som ble en av hennes kontakter i motstandsarbeidet.
Den 24. september 1938 ble hun gift med forretningsmann, senere lektor Øyvind Bie Lorentzen (1905–1984), som var sønn av ingeniør og grosserer Hans Bie Lorentzen og Mathilde Pedersen, av slekten Lorentzen.
Liv
Henriette Haagaas vokste opp på Briskeby i Oslo (Riddervolds gate 9), og avla i 1930 examen artium på Frogner skole. Hennes far var lektor i matematikk der fra 1900 til 1944, med et kort avbrudd rundt 1920. Hun valgte samme karrierevei som ham, men studerte filologi i stedet for å studere realfag som ham. I 1937 tok hun magistergrad i litteraturhistorie med tysk og filosofihistorie som støttefag. Hennes magisteravhandling hadde tittelen Hebbel og Ibsen.
Etter studiene samarbeida hun med Kristian Schjelderup og Anders Platou Wyller om å opprette et humanistisk akademi. Dette ble våren 1938 realisert i form av Nansenskolen på Lillehammer, der hun ble sekretær og lærer fra starten av. Hun var også redaksjonssekretær for tidsskriftet Fritt Ord, som ble gitt ut av skolen. Høsten samme år ble hun gift med Øyvind Bie Lorentzen.
Etter at krigen brøt ut i 1940 ble skolens bygninger rekvirert av tyskerne, og tidsskriftet ble nedlagt. Dermed var hun arbeidsløs, og paret flytta til Kristiansand der han fikk seg jobb som lektor ved Kristiansand katedralskole. Begge ble raskt engasjert i motstandskampen, blant annet gjennom flyktningarbeid, kurervirksomhet, illegale aviser og holdningsarbeid. Paret fikk sitt første barn, en sønn, den 11. januar 1942.
Hun sa selv at ektemannen hadde vært mer aktiv i kampen enn henne, og at hun var med som budbringer. Da mannen måtte rømme sommeren 1943 trodde hun at hun skulle gå klar, da hun var gravid og småbarnsmor. Slik gikk det ikke. Bare noen dager etter mannens flukt ble hun arrestert for flyktningarbeid og ført til Arkivet, der hun ble utsatt for tortur. Hun var den første gravide kvinna som hadde blitt utsatt for tortur i Norge under krigen. Hun ble sendt til Grini den 24. august 1943, og satt der til 3. desember samme år, med fangenummer 12684. Deretter satt hun på Møllergata 19 til 5. april 1944, da hun ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland som NN-fange, med fangenummer 35612, sammen med Sigrid Heide, Wenche Holtermann, Dagny Sveen og Eva Sørlie.
Dattera Kristin var blitt født i fangenskap et par måneder før, med to tyske soldater som vakter. Den østerrikske legen som var der, dr. Hauer, klarte å sørge for at hennes søster fikk ta med seg barnet, som derfor fikk være med familien i Oslo. Han brukte også sin høye rang til å sørge for at Henriette Bie Lorentzen i det minste fikk se barnet før søstera tok jenta med seg. Henriette Bie Lorentzen ble sittende i Ravensbrück til krigens slutt. Det hører med til historien at dr. Hauer etter krigen fikk tilbud om norsk statsborgerskap som takk for sin innsats, ikke bare for Lorentzen, men også for mange andre fanger. Selv om det var hardt å bli fratatt barnet, var hun senere takknemlig da hun så hvordan barna hadde det i konsentrasjonsleir, og hun traff dr. Hauer flere ganger etter krigen.
Under fangenskapet planla hun å gi ut et tidsskrift for kvinner, og allerede i løpet av 1945 kom hun i gang med det. Tidsskriftet fikk navnet Kvinnen og Tiden, og hun var redaktør sammen med kommunisten Kirsten Hansteen. Hun hadde også erfaring fra motstandsarbeidet, og hennes mann Viggo Hansteen var blitt henretta under krigen. Selv om bladet ikke hadde noen partitilknytning var Hansteens holdninger nok til at det ble vanskelig da den kalde krigen tok til. De klarte å holde tidsskriftet i gang fra til 1955, og var i denne perioden et viktig organ for kvinnesak og fredsarbeid.
I 1955 sto hun igjen uten arbeid, og valgte å begynne med foredragsvirksomhet og studiesirkler der hun fortsatte arbeidet hun hadde gjort gjennom tidsskriftet. I 1960 fikk hun jobb som lektor ved Statens kvinnelige industriskole, fra 1974 Statens lærerskole i forming. Der ble hun til 1978, og underviste i norsk og drama.
Senere var hun aktiv blant annet i Amnesty Norges arbeid for menneskerettigheter og i Bestemødre mot atomvåpen.
I 1995 ble hun tildelt St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid.
I 2015 ble det forslått å oppkalle ei gate på Filipstad etter henne, i forbindelse med omregulering av havneområdet.[1] I 2015 var hun også en av tre nordmenn som ble løftet frem i en utstilling i Deutsches Historisches Museum i Berlin om andre verdenskrigs slutt i 12 land, og i åpningstalen sa utenriksminister Frank-Walter Steinmeier at Bie Lorentzen «etter krigen spilte en sentral rolle i å gjenoppbygge sitt hjemland Norge».[2]
Referanser
- ↑ Forslag til gatenavn for Filipstad-området. BU-sak 127/15, Mibu-sak 72/15.
- ↑ www.auswaertiges-amt.de/EN/Infoservice/Presse/Reden/2015/150423-BM_DHM.html?nn=479796
Litteratur
- Giertsen, Børre R. (red): Norsk fangeleksikon: Grinifangene. Utg. Cappelen. Oslo. 1946. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 320, 425 og 588. ISBN 978-82-03-26751-2.
- Ottosen, Kristian: Kvinneleiren : historien om Ravensbrück-fangene. Utg. Aschehoug. Oslo. 1991. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Rogstad, Sofie: Henriette Bie Lorentzen i Norsk biografisk leksikon.
- Henriette Bie Lorentzen i Historisk befolkningsregister.