Ingebjørg Håkonsdotter

Ingebjørg Håkonsdotter (født 1301, død 17. juni 1361) var kongsdatter, hertuginne og kongsmor. Som eneste ektefødte barn av Håkon V Magnusson ble hun tidlig en brikke i det politiske spiller i Norden, der allianser ofte ble besegla med ekteskap. Senere i livet markerte hun seg også som en av middelalderens sterke kvinner, som satt med store godsbesittelser som hun forsøkte å forsvare for seg sjøl og sønnene.

Portrett av Ingebjørg Håkonsdotter i Linköping domkirke.
Foto: Jacob Truedson Demitz

Ingebjørg var datter av Håkon Magnusson (1270–1319) og Eufemia av Rügen (omkr. 1280–1312). Agnes Håkonsdotter var hennes halvsøster. Ingebjørg ble gift to ganger, først i 1312 med den svenske hertugen Erik av Södermanland og så i 1327 med den danske ridderen og senere hertug Knut Porse. Hennes sønn Magnus Eriksson (1316–1374) ble konge i Norge og Sverige.

Da Ingebjørg var ett år gammel i 1302 endra Håkon Magnusson tronfølgen i Norge slik at ektefødt sønn av ektefødt datter flytta opp på tredje plass i arverekka, og ektefødt datter kom på sjuende plass. Dermed ble det åpna for en regjerende dronning. For Håkons del betydde dette at Ingebjørg ble svært nyttig i alliansebygging, ettersom en eventuell ektefødt sønn ville komme høyt i arverekkefølgen. Allerede samme år ble hun forlova med Erik av Södermanland. Han og broren Valdemar var da sentral i en strid om den svenske tronen. En tredje bror, Birger Magnusson, var konge av Sverige. Håkon allierte seg med de to hertugene, og denne alliasen ble besegla med forlovelsen.

I 1308 ble det fred mellom brødrene i Sverige, og forlovelsen ble brutt. Erik havna i krig med Håkon, og det så ut til at Ingebjørg skulle ende opp med en annen ektemann. Men i 1310 ble det igjen fred mellom Erik og Håkon, og som en del av fredsavtalen ble forlovelsen gjenoppretta. I 1312 gifta Erik og Ingebjørg seg. Han var da i begynnelsen av tredveåra, mens hun var bare elleve år gammel. Hans bror Valdemar gifta seg med Ingebjørgs kusine Ingebjørg Eiriksdotter.

Da Ingebjørg var femten, i 1316, ble sønnen Magnus født. Året etter fikk paret datteren Eufemia Eriksdotter. Vinteren 1317/1318 ble hun så enke. Birger Magnusson hadde tatt Erik og Valdemar til fange, og begge ble drept på Nyköpinghus slott. Hertugenes tilhengere samla seg om enkene, og da Birger måtte flykte i 1319 var det åpent for Magnus Eriksson. Han arva Norge etter Håkon våren 1319, og 8. juli 1319 ble han også valgt som konge av Sverige.

Ingebjørg hadde ingen formell plass i riksstyret. Som kongsmor hadde hun allikevel muligheter til å gjøre sin mening kjent, og i Norge sto hun ekstra sterkt fordi hun også hadde egen arverett til tronen. Det tradisjonelle synet har vært at hun raskt tok kontroll i riksstyrene i begge land, men nyere forskning har svekka det synet. Det som gjenstår er at hun i Magnus' nav forsøkte å kontrollere riksstyret for å videreføre hertug Eriks politikk, og at hun forsøkte å vinne Skåne sammen med en del adelsmenn.

I 1321 ble det inngått ekteskapsavtale mellom datteren Eufemia og Albrecht av Mecklenburg, for å besegle en allianse med Heinrich av Mecklenburg med brodd mot Danmark. Etter hvert ble den danske ridderen Knut Porse en av Ingebjørgs viktigste støtttespillere, og ledende adelsmenn i Norge og Sverige så at de var i ferd med å miste kontrollen over riksstyret. De sørget for å få utnevnt en riksforstander som kunne sette Ingebjørg og Knut på sidelinja. Dette skjedde i 1322 i Sverige og 1323 i Norge. Det er i stor grad aktstykkene fra denne prosessen som har farga synet på Ingebjørg i tidligere historieskriving. I senere år har mange ment at Ingebjørgs misligheter slik de beskrives i brevene er overdrevet, ettersom brevene er partsinnlegg. Trolig hadde hun i langt større grad enn det som beskrives utøvd makt i samarbeid med enkelte adelsmenn, og så har disse senere nedtona sitt eget ansvar.

I Sverige mista hun all makt i løpet av perioden 1323 til 1326, og måtte til og med gi fra seg lenet hun hadde fått i morgengave med Axvall slott i Västergötland. Som erstatning fikk hun en besittelse i Västmanland, som var uten strategisk og politisk betydning. Hun mista også kontrollen over Varberg slott og Hunehals slott.

I 1327 ble Ingebjørg gidt med Knut Porse, som da hadde blitt hertug av Sør-Halland og Samsø. Han inngikk et forlik med det norske aristokratiet før vigselen, men etter kort tid ble han beskyldt for å drive et intrigespill mot Norge. Han ble også omtalt som fiende av Sverige. Dette førte til at Ingebjørgs gods i begge land ble beslaglagt. Hun mista dermed all innflytelse også i Norge, og siste gang hun var her i landet var trolig i november 1339. Etter dette oppholdt hun seg i Danmark.

Knut Porse døde i 1330, og etterlot et dansk lenskompleks til deres to sønner Håkon og Knut. Ingebjørg måtte forsvare dette, og kom slik inn i dansk politikk under riksoppløsninga. Hun fortsatte å være aktiv under Valdemar Atterdags gjenreisning av kongemakta. I 1332 ble deler av hennes danske eiendommer stilt som pant for kjøptesummen da svenskene kjøpte Skåne. Som takk for sin rolle i dette fikk hun tilbake eiendommene i Norge og Sverige.

Begge sønner av Ingebjørg og Knut Porse døde i 1350, og Halland og Samsø hadde hun mista kontrollen over i 1344. Hun brukte allikevel den danske hertuginnetittelen så sent som i 1352. Magnus Eriksson engasjerte seg etter halvbrødrenes død mer i dansk politikk i samarbeid med Ingebjørg.

Hun opptrer siste gang i kildene den 28. juni 1360, og deretter er det nevnt at hun døde 17. juni. En antar derfor at hun må ha dødd i 1361. Det er ikke kjent hvor hun døde eller hvor hun ble gravlagt.

Kilder