Magnus VII Eiriksson
| Magnus VII Eiriksson | |
|---|---|
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge |
| Regjeringstid: | 1319–1355 |
| Fødselsnavn: | Magnus Eiriksson |
| Fødselsdato: | 1316 |
| Bortgang: | 1. desember 1374 |
| Dødssted: | Ved Lyngholmen utenfor Bømlafjorden |
| Foreldre: | Erik Magnusson og Ingebjørg Håkonsdatter |
| Ektefelle(r): | Blanca av Namur |
| Barn: | Erik Magnusson av Sverige Håkon VI Magnusson Ant. tre døtre |
Magnus VII Eirikssson (født 1316, druknet 1. desember 1374 ved Lyngholmen utenfor Bømlafjorden) var konge av Norge fra 1319 til 1355, og av Sverige (som Magnus II) fra 1319 til 1364. Han styrte også Skånelandene i dagens Sverige med kongsnavn fra 1332 til 1360.
Magnus var sønn av hertug Erik Magnusson av Södermanland (ca. 1282–1318) og Ingebjørg Håkonsdatter (1301–1361). Gjennnom moren var han dattersønn av Håkon V Magnusson og Eufemia av Rügen.
Han ble konge bare tre år gammel, da morfaren Håkon V Magnusson døde i 1319 uten mannlige arvinger. Dette betydde at Sverre-ætten døde ut i direkte, mannlig linje. Magnus var den som hadde sterkest krav på tronen. I juli 1319 ble han hyllet som konge av Sverige, og antagelig i august ble han hyllet på Haugating ved Tunsberg. Han kalles ofte for den første unionskongen. Det ser ut til at han skilte klart mellom de to rikene, og i Norge videreførte han Håkon Vs tradisjoner. Utenrikspolitikken var det eneste som hele veien var felles for de to rikene. Det er derfor en tydelig forskjell på Magnus' personalunion og Kalmarunionen fra 1397, der man får langt større ensretting mellom rikene. Årsaken til at han fikk den svenske tronen var at seierherrene etter den svenske borgerkrigen, det såkalte hertugpartiet, trengte en ny konge etter at hertugene Erik og Valdemar døde i 1318. De var henholdsvis Magnus' far og onkel, og den norske tronarving ble derfor utpekt til tronarving også i Sverige. Det viktigste formålet med dette var å hindre at den avsatte kongen Birger Magnusson kunne vende tilbake til en tom trone. Det ble inngått en avtale mellom norske og svenske stormenn om kongens umyndighetstid.
Kongens mor var en av de som var med i formynderregjeringen, men i 1322/1323 ble hun skjøvet ut i begge land, og stormenn i de to land styrte inntil Magnus ble myndig i 1331/1332. Det norske riksrådet gjennomgikk en betydelig utvikling i denne perioden, og ble et klarere definert organ. I 1335 giftet han seg med Blanca av Namur (ca. 1315/1320–1363) på Båhus eller Tunsberghus. De fikk i 1339 sønnen Erik, og i 1340 Håkon, som var konge (som Håkon VI) fra 1343 til 1380; han ble altså medkonge som treåring. I 1336 ble det holdt en felles kroningsseremoni i Stockholm.
Det brøt ut to opprør mot Magnus i 1330-åra. Det første kom rett etter at han ble myndig, og ble ledet av Erling Vidkunnson, den avgåtte drottseten. Dette opprøret hadde antagelig sin bakgrunn i gnisninger blant adelen om hvordan riksrådet skulle fungere etter at kongen hadde blitt myndig. Opprøret ble slått ned, og opprørerne underkastet seg kongen. Det andre oppøret kom 1338/1339. Det hadde sin bakgrunn i en svenskdominert utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Magnus fokuserte på å sikre svensk herredømme i Skåne og Blekinge, som da var danske områder, etter å ha kjøpt panterettighetene for 34 000 mark kølnsk sølv. Norske stormenn fryktet særlig at inntektene fra Norge skulle brukes til å finansiere svensk ekspansjon i danske områder og Østerjøområdet. At Magnus sikret seg bedre kontroll med inntektene blant annet ved å legge Båhus og Tunsberghus direkte under kronen bidro ikke til å svekke slike mistanker. Denne striden endte etter at kongens sønner Erik og Håkon ble født. Det ser ut til at Magnus nå planla en riksdeling, med Erik i Sverige og Håkon i Norge. Håkon fikk som tidligere nevnt kongsnavn i Norge 1343, mens Erik ble hyllet som tronarving i Sverige og Skåne. Dette kan ha blidgjort norske stormenn, som så for seg slutten på personalunionen og dermed felles utenrikspolitikk., og en konge som oppholdt seg mer i Norge. I årene fra 1344 til 1350 var også Magnus mer i Norge enn tidligere. Han delegerte oppgaver til riksrådet, og bygget bro mellom kongemakt og kirke etter de lange og vanskelige konfliktene i høymiddelalderen.
I 1342 kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i 1343. Kort tid etter dette fornyet han Bergen bys privilegium, og Oslo bys privilegium ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med hansaen.
Da Håkon Magnusson ble myndig i 1355 tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i Tunsberg fehirdsle (Vestfold og Skiensyssel), Borgeryssel og Båhuslen som var dronning Blancas norske morgengavelen og trolig også Hålogaland, Jemtland, Herjedalen og skattlandene (i det minste Island). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i 1349 rammet Svartedauen Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.
I årene mellom Håkons overtagelse og 1365 var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte Orm Øysteinsson som drottsete fram til 1358. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var han mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på Tunsberghus sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.
I Sverige fortsatte Magnus som konge. Han drev der reformvirksomhet, som utarbeidelse av en lands- og bylov rundt 1350, regulering av bergverkene og bedring av kommunikasjonene. Han ga også donasjoner til Vadstena kloster. Til tross for dette kom han i konflikt med Birgitta av Vadstena, som kom med beskyldninger om at kongen var homofil. Han fikk på denne tiden tilnavnet «Smek» (den kjælne) i Sverige som følge av hennes påstander. Om det lå noe i dem vites ikke; han hadde to sønner og antagelig tre døtre, men kan jo også ha hatt homoseksuelle forbindelser ved siden av. På den annen side kan Birgittas påstander ha vært falske anklager framsatt av grunner som vi nå ikke kjenner. Som i Norge omga han seg ned utvalgte stormenn, og han holdt riksrådet på armlengdes avstand. Ønsket om å kontrollere Skåne fortsatte å være kostbart, og Svartedauen rammet som nevnt ovenfor økonomien, og Magnus forsøkte å bøte på dette ved å skattlegge først det verdslige aristokratiet, og senere også geistligheten. I 1356 utløste skattekravene og andre sider ved Magnus' politikk et stormannsopprør, med sønnen Erik som samlingsmerke. Sverige ble delt mellom de to, og Magnus styrte de vestlige delene.
For å stille sterkere i Sverige allierte Magnus seg med kong Valdemar, og forlovet sønnen Håkon med Valdemars datter Margrete i 1359. Samme år døde Erik, og Magnus ble igjen enekonge i Sverige. Han brøt da med Valdemar, og inngikk en allianse med Albrekt den store av Mecklenburg. Han forsonte seg også med stormennene, men måtte sende sin yndling Benedikt Algotsson ut av landet. Alliansen med Albrekt holdt ikke, for i 1360 allierte Albrekt og Valdemar seg, og Valdemar kunne gjenerobre Skåne. Han tok også Gotland året etter. Forlovelsen med Margrete ble brutt, og i stedet forsøkte man å få Håkon gift med en datter av grev Henrik av Holstein. Magnus satte seg imot dette. Denne motstanden, kombinert med tapet av Sverige, førte til at svenskene i 1362 valgte Håkon til svensk konge. Det ble raskt et forlik mellom far og sønn, og de styrte Sverige i fellesskap.
I 1364 ble så både Magnus og Håkon avsatt i Sverige, til fordel for Albrekt den store av Mecklennburgs sønn, som også het Albrekt. Valdemar var igjen et godt parti, og Håkon ble gift med Margrete. Magnus forsøkte å kjempe for det svenske riket, men etter nederlag i slaget ved Gata i 1365 havnet han i fangenskap hos Albrekt den yngre. Det ser ut til at han var i Tunsberg senere samme år, men da mot borgen, og så var han i fangenskap til august 1371. Håkon fikk da forhandlet ham fri mot betaling på 12 000 lødige mark og anerkjennelse av Albrekts tronkrav. Løsesummen ble betalt gjennom en ekstraskatt som ble skrevet ut i Norge. Magnus fikk på sin side beholde inntektene fra Skara stift, men hadde ingen verdslig makt i området. Avtalen ble brutt kort tid etter, og Magnus og Håkon styrte Värmland, Dalsland og deler av Västgötaland.
Den 1. desember 1374 grunnstøtte skipet Magnus var om bord i ved Lyngholmen utenfor Bømlafjorden, under en seilas fra Bergen til Østlandet. I hans testamente hadde han bedt om å bli gravlagt i Vadstena kloster, men av politiske årsaker lot dette seg ikke gjøre. Ifølge tradisjonen ble han gravlagt i Mariakirken i Oslo, men dette er usikkert.
Kilder
- Magnus 7 Eriksson i Norsk biografisk leksikon