Jugoslavia
Jugoslavia var navnet på tre forskjelllige statsdannelser på Balkan: Kongeriket Jugoslavia (1918–1941), Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia (1945–1992) og til sist forbundet mellom Serbia og Montenegro, også kjent som rest-Jugoslavia (1992–2006). Det slaviske ordet jug betyr 'sør', så Jugoslavia betyr 'sørslavia'. Området er nå delt inn i statene Serbia (med den autonome prosvinsen Vojvodina), Montenegro, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Slovenia, Republikken Makedonia og Kosovo.
Historie
Kongeriket Jugoslavia
Den 1. desember 1918 ble kongeriket Jugoslavia oppretta, som en konsekvens av første verdenskrig. Det formelle navnet var i starten Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike. Territoriet var også hjem for andre folkegrupper, uten at de ble tilgodesett i navnet på staten. Den 6. januar 1929 ble navnet Jugoslavia innført.
Kongeriket kollapsa den 6. april 1941 som følge av aksemaktenes invasjon under andre verdenskrig. Den 17. april 1941 ble det satt inn et okkupasjonsstyre.
Den sosialistiske republikken
Etter andre verdenskrig lå området i den sovjetiske interessesfæren, og sovjetiske myndigheter sørga for å få oppretta en føderativ republikk. Den fikk en forfatning i 1946, der landet ble definert som et folkedemokrati. I 1974 ble den endra, slik at landet ble en sosialistisk forbundsrepublikk. Det kommunistiske partiet var statsbærende, og det ble gjennomført en omfattende kollektivisering. Statslederen Josip Tito gikk etter Stalins død i 1953 over til en sosialistisk markedsøkonomi, og brøt dermed med den sovjetiske modellen med en sentralstyrt økonomi. Systemet ble aldri effektivt, og landet slet hele veien med store økonomiske utfordringer. I 1980-åra ble dette kritisk, og inflasjonen nådde 2700 prosent i 1989.
Fra 1989 falt det ene kommunistiske styret etter det andre. Jugoslavia ble hengende etter med demokratiske reformer som kunne føre til at landet holdt sammen. I 1990 brøt det statsbærende kommunistpartiet sammen, da de slovenske delegatene forlot en partikongress. Dette førte til at det ble gjennomført flerpartivalg i delstatene i løpet av 1990. Statsminister Ante Marković forsøkte å demme opp for splittelsestendenser ved å danne Alliansen for reformkrefter, et reformvennlig, alljugoslavisk parti. Det fikk liten oppslutning. I Kroatia fikk Den kroatiske demokratiske allianse flertall. Dette sterkt nasjonalistiske partiet slapp løs nasjonalistiske krefter, noe som særlig skremte den serbiske minoriteten på i underkant av 600 000 mennesker i Kroatia. I Serbia og Montenegro vant sosialistene, som var identiske med det gamle kommunistpartiet, rett nok med løfter om reform på programmet. I andre delstater ble det nasjonalistiske regjeringer. Det ble ikke gjennomført noe føderalt valg, og dermed lå veien åpen for oppdeling av føderasjonen.
Våren 1991 ble det sammenstøtt mellom serbere og kroater flere steder. Etter en del forhandlinger, og en serbisk boikott, stemte Kroatia den 19. mai 1991 for uavhengighet. Den 25. juni 1991 erklærte både Kroatia og Slovenia seg uavhengige. Makedonia gjorde det samme i september 1991.
I juni 1991 starta den jugoslaviske folkehæren, som i realiteten var under serbisk kontroll, en militær aksjon i Slovenia for å stoppe løsrivelsen. Der ble aksjonen innstilt etter bare ti dager. Men i Kroatia førte et serbisk forsøk på å ta kontroll til en krig som varte ut året. I januar 1992 ble Kroatia og Slovenia internasjonalt anerkjent, mot at FN-styrker skulle settes inn for å beskytten den serbiske minoriteten i Kroatia. Våren 1992 erklærte også Bosnia-Hercegovina seg uavhengig, noe som utløste en borgerkrig som varte fra 1992 til 1995, med over 200 000 drepte. Krigen ble prega av grove brudd på menneskerettigheter og krigskonvensjoner, med tydelige forsøk på å gjennomføre etnisk rensing og folkemord. Makedonia var det eneste området som kom seg gjennom krigen uten krigshandlinger. I Serbia og Montenegro var det lite krigshandlinger, men soldater derfra ble sendt inn i de andre områdene.
I 1995 måtte FN gi opp å beskytte de sikre sonene som var oppretta, og NATO tok over oppdraget. Det ble gjennomført bombeangrep mot serbiske stillinger, og sammen med internasjonalt press fikk dette serberne til forhandlingsbordet. Serbias president, Milošević, undertegna i 1995 Dayton-avtalen. 60 000 soldater fra IFOR, for det meste NATO-personell, ble utplassert i 1996 for å sikre freden. Da krigen slutta var omkring 2,7 millioner drevet på flukt, det vil si drøyt 10 prosent av befolkninga.
Republikken Makedonia unngikk krigen, men hadde et problem med Hellas. Der heter den nordligste provinsen Makedonia, og grekerne mente at navnevalget var en aggressiv handling mot landet og en tilraning av den greske kulturarven. Betegnelsen FYROM, Former Yugoslav Republic of Macedonia, ble brukt for å dempe problemet. I 1996 ble forholdet mellom Hellas og republikken Makedonia normalisert.
Rest-Jugoslavia
Etter oppløsninga av føderasjonen i 1992 inngikk Serbia og Montenegro et forbund, og kalte også denne statsdannelsen for Jugoslavia. I 2006 ble den oppløst, og de to landene ble selvstendige stater. Kosovo ble utskilt fra Serbia som selvstendig nasjon i 2008.
Befolkning
I 1990 bodde det omkring 23,7 millioner mennesker i Jugoslavia. Det var en svært sammensatt befolkning. Sørslaverne, som landet hadde navn etter, utgjorde rundt 80 %. Av dem var serverne den største gruppa med 36 %, kroater 10 %, bosniere 9,6 %, slovenere 8 %, makedonere 5,8 % og montenegrinere 2,5 %. I tillegg var flere minoriteter: albanere 9,1 %, ungarere 1,6 %, rom 0,8 % og tyrkere 0,5 %.
I hovedsak var de ulike nasjonalitetene fordelt på de ulike delstatene. Særlig i Serbia (82 % serbere) og Slovenia (90 % slovenere) var dette tydelig. Vojvodina hadde en betydelig ungarsk minoritet, Kosovo hadde albansk majoritet og en stor serbisk minoritet og Makedonia hadde en stor albansk majoritet med flere andre minoriteter. Bosnia var delt mellom omkring 44 % muslimske bosniere, 31 % serbere og 17 % kroater; dette var noe av grunnen til at krigen ble spesielt blodig og brutal der. Serberne var den gruppa som i størst grad var representert i alle delstater, ikke ulikt russernes posisjon i Sovjetunionen.
Religiøst var også landet delt. Kroatia og Slovenia hadde vært del av det habsburgske imperiet, og hadde fått inn katolsk tro derfra. De brukte også det latinske alfabetet, og hadde en mer vestlig orientert kultur. I de tidligere tyrkiske områdene var ortodoks kristendom viktigst, og man brukte det kyrilliske alfabetet. Det var også en betydelig muslimsk minoritet, 44 %, i Bosnia-Hercegovina.
Forbindelser til Norge
For mange nordmenn kom det første møtet med jugoslaver under andre verdenskrig. Nazistene definerte slaverne som en underlegen rase, og mange jugoslaviske krigsfanger ble sendt rundt i de okkuperte områdene som tvangsarbeidere. Mange av dem kom til Norge, totalt vet vi om 4114, hvorav de fleste serbere. Av disse overlevde 1753, altså mindre enn halvparten. Både brutaliteten i fangeleirene, det harde arbeidet, mishandling og en rekke massehenrettelser førte til denne ekstreme dødsraten. På krigskirkegården på Vestre gravlund står et nasjonalt monument for de jugoslaviske krigsofrene, og rundt om i landet – ikke minst i Nordland der mange omkom under arbeidet med Blodveien og Nordlandsbanen, står det flere minnesmerker.
Under borgerkrigen i 1990-åra kom mange av flyktningene til Norge. Et betydelig antall har reist tilbake til sine hjemland etter at det ble fred, men det var også mange som mista alt de eide, og som valgte å bli i andre land. Blant disse er biskop-prelat i Tromsø katolske stift, Berislav Grgić som ble fordrevet 20. august 1995 til Kroatia og kom til Norge den 3. januar 1996.
Norge hadde diplomatisk representasjon i hovedstaden Beograd i Serbia. Etter oppløsninga er det oppretta diplomatiske stasjoner i de enkelte statene. Jugoslavias ambassade holdt til i Drammensveien 105 i Oslo. Bygningen ble overtatt av Bosnia-Hercegovinas ambassade.
Litteratur og kilder
- Jugoslavia i Store norske leksikon.
- Jugoslavias historie i Store norske leksikon.