Kjeldearkiv:Husmannsplassene i Skedsmo
Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.
Før det oppstod tettsteder i Skedsmo, lå bebyggelsen spredt rundt i landskapet. Befolkningen besto av bønder som bodde på gårdene, og husmenn som bodde på husmannsplassene. Ordningen ble til på 1600-tallet for å skaffe billig arbeidskraft til gårdene. Husmannsfolket fikk leie et lite hus og litt jord av bonden, og til gjengjeld skulle de hjelpe bonden med gårdsarbeidet. Sin egen jord måtte de arbeide på om kveldene og i helgene, så vi skjønner at det var litt av et slit å være husmann.
Den kjente presten Eilert Sundt studerte livsvilkårene for de lavere samfunnsklassene i Norge i midten av 1800-tallet, og han skildrer boligforholdene på Romerike slik: «Stuen jeg kom inn i, gjorde på en gang tjeneste som kjøkken, arbeidsrom og soverom og hadde dette ganske alminnelige utseende: Golvet mestedels dekket med skorstein, kakkelovn, senger, bord, benker, skap, krakker, gryter, kjørler, vannstamp og huggestabbe. Veggene behengt med alle slags ting, kar, kjøkkentøy, og sprekkene i tømmerstokkene besatt med ljåer, kniver og treskjeer, ved skorsteinen klær og strømper til tørk, og på en nagle innerst i kroken satt hanen med sine 2-3 høner.»
I Skedsmo var havremelsvelling den mest brukte retten. Folk i nabobygdene kalte ofte bygdene her for vassvellingsbygdene. Først etter 1800 ble poteter og kaffe anvendt i kostholdet, og den vanlige kosten i et arbeiderhjem var kaffe og brød med sirup. På den tida begynte folk å bruke smør på brødet, og det fortelles at arbeiderne på Gisledal mølle i Sagdalen snudde brødet opp-ned når mølleren kom. De kunne ikke vise sjefen at de brukte slik luksus som smør på brødet!
De fleste menneskene i Skedsmo levde i små kår, og det gjaldt både husmann og bonde, bortsett fra de som bodde på de største gårdene. Men det er klart at det var husmannsfolket som var dårligst stilt, for de ble ofte sett ned på av de ledende kvinner og menn i bygda. Vi kan merke litt av denne nedlatende holdningen i formannskapets uttalelse i 1850: «De jordbrukende husmenns kår og forhold til sin husbond er her gode og ei dårligere enn forhen. De som lever i armod, er oftest selv skyld i det. Men det har ei annerledes vært eller kommer til å bli såvel blant dem som andre stender i samfundet. (...) Det er vanskelig for mange arbeidere, men så er det også mange som inngår lettsindige giftemål, er ustadige, har hang til drikk, er selvrådige og som styrter seg selv i armod og elendighet og pådrar andre byrder.»
Det har sikkert vært både fyll og spetakkel på husmannsplassene, og mange ble dårlig stelt. Dette førte til at husmannsfolket fikk dårlig rykte på seg, men de som kritiserte dem, oppdaget dessverre ikke at det var fattigdommen som var skyld i ulykken. I dag vet vi at det ofte er forholdene som folk vokser opp i, som er avgjørende for deres livsførsel, og derfor sier vi ikke lenger at et menneske pådrar andre byrder hvis det må be om hjelp. I gamle dager trodde de at det alltid ville være slik at noen var rike og andre fattige. Men i dag lever vi i et mer rettferdig samfunn hvor vi har lært oss til å dele på godene.
Selv om overklassen så ned på husmannsfolket, så er det en kjensgjerning at de aller fleste arbeidet hardt og samvittighetsfullt. Det var husmennene som drev nybrott, og det er ikke små arealer som er blitt dyrket opp av disse på «overtid». Plassen kunne gå i arv, og det førte selvsagt til at familien følte seg bundet til den.
Særlig i siste halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900 fikk husmennene kjøpe den jorda de selv hadde dyrket. Vi fikk dermed en rekke småbruk, selv om det kanskje ikke ble lettere for dem økonomisk, så var de iallfall herre over sin egen jord.
De fleste gårdene i Skedsmo hadde husmannsplasser. Prestegården på Huseby som var en av de største gårdene i bygda, hadde i 1680 sju plasser: Midtskog, Sandbakken, Skinfelden, siden Høgslund, Farseggen, Stenen, Vestvolden og Ringebo, siden Marenlund. I dag kjenner vi disse som selvstendige gårder, og vi forstår sikkert hvorfor to av dem byttet navn! Det var presten Niels Høegh som oppkalte gårdene etter seg selv og kona Maren.
Plassene bar ofte navnet til gården som de hørte til. Typiske navn på plasser var: Ryenbakken, Nordbyhagen, Melbyløkka, Brånåsbakken osv. Vi kan ennå se noen av disse hyttene rundt gårdene. Et godt eksempel er Lukeenga ovenfor Luke gård som er speiderhytte i dag. Det var ikke rare forholdene de hadde på plassene i skogen. Ikke langt fra Lukeenga lå den nedlagte plassen Tærudtaje. Skiløypa fra Guldhaug på Skjetten mot Lahaugmoen går over den plassen som husmannsfolket har ryddet. I dag er husene borte, og skogen er i ferd med å ta jorda tilbake.
I en litt spesiell stilling sto plassene på Strømmen. De som tilhørte de fire gårdene Stalsberg, Bråte, Ryen og Vestby ble brukt til sagmesterboliger. Disse gårdene drev sagbruk i Sagdalselva, og det var husmannsfolket som arbeidet der. En av disse sagmesterboligene, Nebben som lå ved Strømmen stasjon, er flyttet til Skedsmo Bygdemuseum Huseby. Nebben er et typisk eksempel på hvordan plassene i Strømmen så ut.
I Lillestrøm var det også noen plasser under gårdene Sørum og Kjeller. På Neset lå Lurka, Ekelund og noen til. Ved Nitelva lå Over og Stolpopp. Det er verdt å merke seg at både Strømmen og Lillestrøm opprinnelig besto av husmannsplasser.
|
Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida. |
Kilder og litteratur
- Halvor Haavelmo: Skedsmo. Bygdens historie. Bind III. Oslo 1950-1952, s. 1134-1140.