Kjeldearkiv:Lukta man aldri helt kan glemme
| Lukta man aldri helt kan glemme | |
|---|---|
| |
| Kjeldeinformasjon | |
| Type: | Personlig minne |
| Navn: | Chris Nyborg |
| Forfatter: | Chris Nyborg |
| Født: | 1972 |
| Tema: | Lukthistorie, industri |
| Sted: | Moss og omegn |
| Tidsrom: | 1970-åra til 2000-åra |
| Nedtegnet: | 2017 |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Lukta man aldri helt kan glemme – det kan vel være mange meninger om hva det er, men for meg er det Mosselukta. Jeg vokste opp i Hølen, og der var det sjelden at vi kjente den. Men Moss var nærmeste by – det var «by'n» for oss – , så det var dit vi gjerne dro for å gjøre ukeshandlinga.
Jeg lærte tidlig at lukta kom fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn, og at det hadde noe med papir å gjøre. Nøyaktig hvorfor det å lage papir skulle lukte så ille fant jeg ikke ut av før mange år senere. Det bekymra meg nok ikke så mye heller, det jeg la merke til var ei lukt som reiv i nesa. Lenge var den helt umulig å beskrive, men en dag kjente jeg lukta av råtne egg og da fikk jeg noe å forholde meg til. Det lukta omtrent som råtne egg. Forskjellen var at egg forpester lufta i ett rom, og man kan raskt lufte ut stanken. Det gikk ikke med Mosselukta. Den var overalt. Kom den seg først inn i huset kunne man ikke lufte den ut, for den kom jo utenfra. Da var det bare å skalke lukene så ikke mer kom inn, og vente på at det skulle gi seg.
Da jeg var elleve år gammel, i 1983, flytta vi til Son. Fram til da hadde jeg opplevd Mosselukta mens jeg var i Moss og når den en sjelden gang snek seg helt til Hølen. I Son, eller nærmere bestemt på Store Brevik som ligger litt nærmere Moss enn selve Son, var det noe helt annet. Brått var vi så nær at vi kunne se røyken fra pipene. Sju og en halv kilometer var det fra huset jeg bodde i til cellulosefabrikken. Det viste seg å være akkurat passe når vinden blåste i vår retning, for da traff lukta oss direkte.
På et eller annet tidspunkt bygde de høyere piper i Moss, og det hjalp litt. I Moss, ikke i Son. Lukta traff oss fortsatt med full kraft. I Moss var det faktisk en del bedre, men noen dager kunne være ille der også. Særlig når det var tåke. Lukta bandt seg på en eller annen måte med tåka, og ble liggende i gatene. Da var den sterkere, og man følte seg enda mer omgitt av den. Og det verste var at når den kom med tåka kunne man til og med smake den.
En litt spesiell ting i Son er at på den andre sida av Oslofjorden lå en tilsvarende fabrikk, Tofte cellulose. Når vinden sto derfra fikk vi den servert. Nordavinden kan være kald, men den lukta i hvert fall ikke. Østavinden var også helt fin. Men blåste det sørfra eller vestfra var det greiest å lukke vinduene. Jeg husker at det ble nevnt at det var lukt fra Tofte, men vi snakka ikke om Toftelukta på samme måte som Mosselukta. Jeg vet ikke hvorfor, men når jeg tenker på det nå har det vel å gjøre med at Moss er en by mens Tofte er et mindre sted, og dermed var det Mosselukta som ble landskjent.
I de siste åra jeg bodde nær Moss ble det gradvis mindre lukt fordi de la om prosessen og rensa utslippene bedre. Men fortsatt var den der. Det var sjeldnere at vi merka den i Son, og det var stort sett bare det var tåke at den virkelig ble påtrengende. Da var det alltid en opplevelse å ta toget fra Sonsveien - lukta hadde sneket seg med som blindpassasjer, og når togdørene ble åpna slo den mot oss. Det var da man så forskjellen på de som var oppvokst i området og innflytterne, vi som smilte litt av det og de som var nær ved å brekke seg.
Nå bor jeg i Oslo, men jeg er i Mosseområdet innimellom. Og nå er det ingen lukt lenger. Fabrikken la ned i 2012, og det kommer ikke lenger røyk fra pipene. Ingen røyk, ingen Mosselukt. Savner jeg den? Nei, det gjør jeg såvisst ikke. Kan jeg føle et lite nostalgisk knip et eller annet sted i hjernen? Jo, det kan jeg faktisk. Jeg tror ikke det har med barndommens lukter å gjøre. De kan jo utløse så mangt, og jeg reagerer på vafler (bestemor), julekaker (familiekos), sagflis (være med pappa på jobb), bakst (være med pappa på den nye jobben), granbar (moro i skogen) og mye annet. Nei, jeg tror det er mitt voksne jeg som reagerer litt nostalgisk på det. Det er ikke et personlig savn, men en forståelse av at en masse mennesker mista levebrødet da fabrikken la ned. Det visuelle er faktisk verre. Jeg husker godt da jeg satt på en gammel skanse på Jeløya og så over på fabrikken i 2013, første gang jeg var i Moss etter nedleggelsen. Å se fabrikken uten røyk fra pipene gjorde faktisk litt vondt. Da skjønte jeg hva det var som mangla i Moss, lukta var ikke der. Og arbeidsplassene forsvant med den.