Kjeldearkiv:Tyske turister og dyregraver
| Tyske turister og dyregraver | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Forfatter: | Ola O. Enstad |
| Født: | 25. april 1938 |
| Sted: | Bjorli, Rånå Øverdalen og Lesja |
| Nedtegnet: | 2021 |
| Beskrivelse: | Henta frå forfattarens Facebook-innlegg 5. mai 2021 |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
I 1987 kom jeg i kontakt med en tysker på Appartementshotellet på Bjorli. Han drev med planlegging for et reiseselskap av en tur til dette området neste år. Nå var han på utkikk etter en kjentmann, som kunne guide dem i fjellet noen dager neste år. Det var tysk grundighet, så det ble lagt detaljerte planer for oppholdet.
Til en bestemt dato året etter kom det en busslast med 46 tyskere, som jeg skulle følge noen dager. For å vise dem litt av friluftslivet så tok vi med bålved og kjeler til kaffekoking. Hver person hadde med 3–4 vedskier, og jeg hadde kjeler til å koke i. Dette hadde de aldri vært med på før, og at jeg tok vann direkte fra en bekk eller tjern og kokte kaffe av, var helt ubegripelig.
Det ble tatt mye bilder på turen, men mest av kaffekokingen.
Første dagen kjørte vi innover Sandgrovbotn (Molde) til Fossafjellet, hvor det ligger godt bevarte dyregraver like ved vegen. På bussen innover forsøkte jeg å forklare hva vi skulle se på, men reiselederen trodde ikke på at det fantes villrein, det var bare for å dra turister til landet.
Vi parkerte bussen inne ved dyregravene, og jeg forklarte systemet så godt jeg kunne. Og tro meg eller ei, mens vi sto der og så på anlegget, ble noen var en reinsflokk som hadde tydelig kurs dit vi sto. Det var 14 veldig store bukker som var på vandring, men da de fikk øye på oss forandret de kurs og tok mot Bruåa der vi kom fra. Jeg fikk alle inn i bussen så fort som råd, og så kjørte vi tilbake mot Bruåa, og ganske riktig, der var reinen i ferd med krysse vegen. Men i stedet for å gå over, begynte de å springe etter vegen, reinen først og bussen sakte etter.
Slik gikk det ca. en kilometer før bukkene tok av vegen og opp i fjellsida, og der gav de seg til ro. Tyskerne fikk sine fantastiske bilder, og reiselederen måtte erkjenne at villreinen ikke var noe oppspinn.
På turen ned igjen stoppet vi ved Johanhytta og lastet av. Så gikk vi fra der og innover bakom Raumyrhøa, hvor vi kokte kaffe midt i ei steinur, og fortsatte så ned mellom Raumyrhøa og Bøverhøa ned i Bøverbotten. Der fikk vi tak i noen fiskepinner som vi sprøstekte, og det ble en liten smak på noen få.
Den eldste i flokken var 64 år og begynte å bli sliten, men enda hadde vi den bratte lia ned igjen, så det ble mange kviler før vi kom oss til Appartementshotellet igjen.
Neste dag var Rånåkollen målet, men noen var slitne etter gårdagen, så de tok Olaug med seg, og gikk opp på Veslefjellet med. Jeg og de andre gikk opp på Rånåkollen, og slo leir ved et tjern som ligger der. Mens vi ordnet med kaffekoking, ble vi var en røyskatt som kom hoppende etter vannkanten. Tyskerne var veldig begeistret, men jeg tenkte jeg skulle vise hvordan en laget en røyskattfelle.
Jeg fant meg emne av vedskiene vi hadde til ei gilderfelle, bare for å vise, men tyskerne var så redde for at jeg skulle fange veselen at jeg måtte fjerne den straks.
Nedturen tok vi på vestsida, og kom bort i gammel skjeggete furuskog, som ble behørig fotografert før vi passerte Svarttjønna, som var et yndet foto objekt. Så var det bare å traske veien tilbake til Appartementshotellet med mange nye inntrykk.