Kjeldearkiv:Veier til Norge - Morsal Siyad Mohammed
| Veier til Norge - Morsal Siyad Mohammed | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Morsal Siyad Mohammed |
| Tidsrom: | Sommeren 2008 |
| Metode for nedtegning: | Intervju |
| Intervjua av: | Jacqueline Zuleta |
| Beskrivelse: | Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008. |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Morsal kom fra Somalia til Norge i 1999.
Jeg heter Morsal Siyad Mohammed.
Borgerkrigen i Somalia brøt ut i 1991. Jeg flyttet fra Somalia i november 1998. Jeg bodde en periode i Nairobi. Jeg var jeg veldig ung da.
Fra 1983 jobbet jeg med FN. FN er internasjonal og du kan derfor treffe og lære om folk fra hele verden. Kunnskapen og erfaringene jeg fikk i FN brukte jeg da jeg kom til Norge som asylsøker i 1999. Mottaket lå i Trondheim. Jeg ble beboerleder på mottaket. På mottaket lærte jeg mye om flerkulturelle.
Livet på mottaket i Trondheim
Når du er på mottak med folk med så mange bakgrunn og opprinnelser, er det ofte mange konflikter. Mange konflikter dreier seg om bruk av fellesarealer som felleskjøkken, felles idrettssteder, og om saker som dreidde seg om rydding på mottaket. Vi lagde lister. Det var mye jobb. En vanskelig jobb, egentlig.. Konfliktene var ikke av politisk art, men for det meste dreidde det seg om sosiale konflikter. Det var mange kurdere, det var også mange somaliere, folk fra Bosnia, og det var noen etiopiere. Jeg tror problemet var at alle gruppene organiserte seg etter opprinnelse. Det ble dannet klikker med folk fra samme opprinnelse. Det ble en ”klansk situasjon”. Hvis to mennesker av forskjellige opprinnelse kranglet om noe, ble flere og flere involvert. De som kranglet ble støttet av hver sin gruppe. Konfliktene kunne derfor bli større og større. Jeg var den eneste personen som alltid prøvde å finne løsninger sammen med mottakslederen. Han var en bra mann "Lodvar". Jeg husker ikke om han var fra UD, eller fra mottaket. Han hadde mye erfaring og kunnskap, og brukte mye av sin tid på mottaket. 80 % av hans tid ble brukt på mottaket. Hver gang jeg ringte ham, på kvelden for eksempel, kom han med en gang. Problemene kunne derfor bli løst fort. Nå, han jobber i UDI Trondheim.
Møtet med Norge
Nordmenn er forskjellige, slik folk er i hele verden. Noen kan være lukket og veldig konservative, mens andre er åpne og veldig vennlige.
Jeg hadde ikke tid eller anledning til å integrere meg da jeg kom. I mottaket var jeg opptatt av alle problemene i Somalia. Min familie var der, og jeg tenkte på dem. Hver dag hørte jeg om noen som var blitt drept, noen som var ranet. Jeg hadde ikke mulighet til å bli kjent med nordmenn egentlig. I mottaket traff jeg ikke mange nordmenn. Tiden og overskuddet gikk til å tenke på problemene i Somalia, tenke på min familie, gå på skole og lære norsk, og jobbe på mottaket som beboerleder.
Venner og flere muligheter i storbyen
Etter tiden på mottaket flyttet jeg til Oslo. Jeg valgte Oslo fordi jeg hadde hørt at det bodde mange somaliere her. Noen venner av meg fra Mogadishu bodde her også. Jeg ville gjerne treffe dem igjen. Bruke våre erfaringer på å hjelpe hverandre og bidra hva vi kan i integreringsarbeid.
Jeg fikk jobb ganske fort, kanskje fordi jeg var veldig sosial, eller kanskje fordi jeg var veldig heldig. Fra 2000 jobbet jeg med renhold. Jeg vasket og skaffet penger derfra. Jeg åpnet etter hvert Siyad Multiconsulting Senter, og jeg drev også et solstudio i bedriften. Jeg hadde solstudioet i 2 år, men inntekten var veldig lav med veldig høy skatt. Husleie, strømmen, telefonen og materialer var dyrt også, så jeg ble derfor nødt til å stenge i 2004.
I 2006 begynte jeg å studere antropologi ved UIO. Jeg studerte sosialantropologi i 2 år. Dette vil hjelpe meg å fungere for det beste i to systemer: det norske og det somaliske. Utdannelse i tillegg til erfaringer, gjør at jeg kan skape tillit for meg og mulighet til å jobbe i begge systemer, både i Somalia og Norge.
Familiegjenforening
I 2004 kom min kone og mine barn til Norge. Jeg fikk det veldig travelt siden jeg måtte introdusere dem for et system de ikke kjente. De begynte på skolen og det gikk veldig bra. De lærte fort språket, og nå er det de som lærer meg norsk Jeg har 5 barn nå. Et av dem er født i Norge. Det fungerer bra så langt.
Politisk deltakelse, en viktig del av integreringsarbeidet
I Oslo har jeg jobbet mye med integreringsaktiviteter, særlig gjennom Oslo SV og via Sonorfus der jeg er leder. Sonorfus er en somalisk-norsk forsknings- og utviklingssenter. Organisasjonen har rundt ca. 150 faste medlemmer. Sonorfus samarbeider med og Pertinaxgruppen. Vi har skaffet jobb for ca. 30 personer fra oktober 2007. Vi hjelper somaliere som har problemer med å skaffe jobb, bolig, eller som har sosiale eller helseproblemer. Vi tror at dette er en viktig del av integreringen.
Drømmer om å jobbe i Stortinget
I 2005 var det stortingsvalg. Vi kjempet for å inkludere somaliere. Vi oppnådde høy deltakelse i blant somaliere. Jeg gikk personlig til 17 byer for å inkludere somaliere i dette stortingsvalget. Jeg besøkte Trondheim, Elverum, Stavanger, Bergen, Lillestrøm, flere steder i Buskerud, Hedmark osv.
Jeg ble valgt som varamedlem for SV i bystyret i 2007. Jeg var i Somalia på den tiden. Da jeg kom tilbake til Norge fikk jeg vite det. Det at jeg ble valgt viser meg at jeg har tillit i folket og at folk har tillit og tro på mine ideer. Disse ideene vil hjelpe integreringen her i Norge. Uten dette vil det oppstå misforståelser og unødvendige konflikter. Å jobbe videre med de ideene mange støtter meg i er viktig for å unngå unødvendige konflikter mellom majoritet og minoritet. Jeg kunne fått virkeliggjort mange av mine ideer hvis jeg kom inn på Stortinget. Det er muligheter for det neste år, men hvis jeg ikke kommer inn på Stortinget neste år, kunne jeg tenke meg å jobbe som konsulent for FN, eller som konsulent i flerkulturelle spørsmål.
Landskapet
Jeg var i Mogadishu en periode. Det fikk meg til å innse hvor mye jeg savnet Oslo. Da jeg kom tilbake til Oslo Gardermoen begynte jeg å gråte. Jeg vet ikke hvorfor, men det var faktisk det som skjedde. Jeg føler at jeg er hjemme nå. Jeg følte meg som en fremmed i Mogadishu, var ofte redd der, tenkte på hva som kunne skje… Jeg hadde mange vanskelige opplevelser der. Her følte jeg meg trygg. Uansett hva jeg gjør, eller hvor jeg bor, vil Norge være viktig for meg. Jeg kan samtidig ikke si hvor jeg kommer til å bo i fremtiden. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe i FN igjen.
Jeg kunne også tenke meg å komme inn på Stortinget. Det er gode muligheter til det siden jeg har tillit og mange støtter meg. Jeg støtter et demokratisk system med mulighet for alle.
Jeg trives over alt. Oslo er Oslo for meg.
Fremtidshåp
Så lenge jeg er her må jeg jobbe videre, og kanskje om to år skal jeg begynne med phd i sosialantropologi. Jeg er opptatt av sammenhengene mellom det sosiale og miljø.
Skulle det bli tryggere i Somalia ville det jo vært interessant å jobbe som lærer der på universitetet. Norge har nok lærere. Det finnes områder i Somalia som trenger lærere på alle nivåer, også på høyskoler. Men det er vanskelig å vite det nå. Jeg kan si det slik at: Hvis Somalia trenger meg mest kan jeg jobbe der, hvis Norge trenger meg mest blir jeg her.