Kjeldearkiv:Veier til Norge - Susan Guerra

Veier til Norge - Susan G.
Kjeldeinformasjon
Navn:	Susan Guerra
Tidsrom:	Høsten 2008
Metode for nedtegning:	Intervju
Intervjua av:	Ida Tolgensbakk Vedeld
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Susan er født i Texas, og bor nå i Aurskog-Høland.

Mitt navn er Susan Guerra – det er et engelsk fornavn og et spansk etternavn. Jeg er fra USA, fra Texas, San Antonio, og jeg har et spansk etternavn fordi vi er meksikanere, mexican americans, chicanos. Min mor er født i Mexico og min far er født i Texas, men dette her er Sør-Texas, den delen av landet som var Mexico inntil en 160 år siden. Folk forble de samme, men landet endret seg. Vi er ikke immigranter. Vi er meksikanere på grunn av språket, kulturen og hvordan man spiser og hvordan man gjør ting. Men selvfølgelig er vi også amerikanere, særlig min generasjon, som man kanskje kunne kalle tredjegenerasjon hvis vi var immigranter. Vi er mye mer cultured inn i den amerikanske måten å gjøre ting på.

Jeg sier alltid at jeg er vokst opp med to morsmål – engelsk og spansk. I dag kan jeg faktisk bedre engelsk enn spansk. Men jeg snakker spansk.

Jeg var en type au pair for en nederlandsk-dansk-norsk familie. Mannen var min professor, jeg studerte språk ved universitetet i Austin, i Texas. Og så hadde de fem førskolebarn – alderen var liksom en-to-tre-fire-fem. De var en veldig morsom familie, litt sånn hippiefamilie, og de ønsket å ha med seg en tredje voksen i familien, for å kunne fortsette det engelske språket overfor sine barn da de flyttet tilbake til Danmark. Så det var til Danmark jeg først kom. Vi bodde delvis i Norge, og mens jeg var her litt på ferie og jul og sånn traff jeg en nordmann som jeg bodde sammen med ett år seinere. Dette her var i 1972–73.

De var en veldig morsom familie, så jeg hadde det veldig fint, og de var veldig flinke til å ta vare på meg. De var nordiske, de var skandinaviske. Jeg vokste opp på nytt da jeg flyttet sammen med dem! Jeg var nitten år på vei til å bli tyve, og blei med dem i ett og et halvt år. Jeg var nettopp på førtiårslaget til ett av barna, hun var fire år da jeg bodde sammen med dem. Nå er hun førti! Jeg har kjent dem gjennom alle år.

Jeg visste ingenting om Skandinavia! Det var på en tid i mitt liv hvor – blant min generasjon amerikanere, og kanskje særlig blant min klasse, vi var jo nokså fattige – så var det en drøm å reise til Europa. Jeg hadde forventinger som ikke var knyttet til landet, det var å komme til Europa og oppleve noe annet: interessert i kultur og språk. Det var slike forventninger jeg hadde. På det tidspunktet var Europa en kulturopplevelse blant mine venner. Vi var interessert i kunst og kultur og dette her var opphavet til litt mer sånn avantgarde, litt mer sofistikert, det var design, det var arkitektur. Det var hit alle de kjente forfattere fra dro, i Paris i etterkrigstiden. Det var slike forventinger jeg hadde: Ah! Nå var det endelig min tur til å oppleve Europa som kulturhøyborg.

Ble forventingene oppfylt? Til dels ja. Jeg syntes det var veldig spennende å oppleve dette. Mine opplevelser i USA var preget av at jeg var fattig: jeg hadde ikke anledning til å reise noe sted. Og denne måten å komme inn i en familie som en sånn barnepike… Jeg trengte ingen penger, jeg bare reiste med dem, og ble betalt for det! Forventingene ble jo møtt, for jeg opplevde svært mye. Vi teltet masse, det var litt røft, og den opplevelsen med naturen var noe jeg aldri hadde hatt før. Det andre var at når vi kom… av og til overnattet vi inne i et pensjonat. Det var i Arles i Frankrike at vi kom inn på vårt første overnattingssted. Og det var… første gang jeg opplevde en så vakker dyne! Dunputer, og mahognimøbler: det var bare så erkeeuropeisk som en kunne tro, ikke sant! Jeg hadde jo lest romaner, Charles Dickens kanskje… Å komme inn i den verdenen som litteraturen hadde gitt meg forestillinger om. Bare det var en opplevelse. Å spise på en strand – paella. Det var helt fantastisk.

Vi kom til Europa på en passasjerbåt. Det var en stor opplevelse som mange mennesker kanskje ikke har. Det var den siste passasjerferden. Et portugisisk rederi, som begynte i Caracas nede i Venezuela og landet i Lisboa i Portugal. Så at min reise til Europa, vi brukte jo cirka to måneder. Fordi vi teltet gjennom sørstatene i USA. Vi hadde tolv dager på båten, og så brukte vi cirka en måned på å komme fra Lisboa og komme til Norge, for han professoren hadde forskjellige ting på veien – seminarer og konferanser. Så jeg fikk jo en hel verden i fanget mitt. Når vi kom til Norge, så hadde de noe som kanskje en gang var et husmannshus, inne i skogen i Østfold, ikke langt fra Spydeberg. Det var veldig spesielt. Det var utedoer, og jeg hadde aldri tent i en vedovn. Så det var – alt var nytt! Og skogen var som å være inne i eventyrbøkene. Jeg hadde aldri opplevd skog på den måten.

Så traff jeg en nordmann. Jacob og Inger, de voksne, de hadde anbefalt meg forskjellige steder jeg skulle dra til, på min første tur inn til Oslo mens vi bodde i Østfold. Club 7 var et fint sted å gå på kvelden, og… Alt dette hadde jeg med meg på min lille itiniary for the day. Det var den gangen da alt stengte klokken ett. Så at jeg hadde en liten oppholdstid før denne musikklubben hvor jeg skulle treffe andre ungdommer. Jeg satte meg ned på et sted hvor jeg bare så i avisen at det var ”western style” atmosfære. Og det var faktisk et utested hvor veldig mange AUFere hadde tilholdssted. De var alle sånne politisk aktive mennesker på venstresiden på det tidspunktet. Så kom jeg jo til Norge i 72, under den store EF-avstemning. Så alle jeg møtte var veldig opptatte av det, og de var Nei til EF. Jeg kom veldig inn i et venstreradikalt miljø. Og det var veldig spesielt, for der var jeg amerikaner. Med stor A. Folk kunne være litt sånn – de var veldig kritisk til landet, det var Vietnamkrigen. Og jeg følte det ofte ubehagelig å bli stilt til ansvar for alle de store stygge ting som vår president på det tidspunktet gjorde. Jeg hadde jo veldig lite med det å gjøre, blant annet fordi jeg ikke følte meg som en amerikaner, jeg var jo meksikaner. Var veldig utafor det angloamerikanske samfunnet, hadde aldri hatt noen store følelser for det amerikanske flagget eller noe sånt. Det var bare ikke noen del av min verden. Så det ble rart å stilles til ansvar for det. Det ble begynnelsen til en veldig lang bevisstgjøringsprosess.

Siden den gangen vet jeg at vi er jo et hav med mennesker som vil noe annet enn dette store stygge imperialistiske global-kapital høyborg, som vårt land er kritisert til å være. Jeg forstår ting på en helt annen måte. Så om noen skulle nå prøve å stille meg til ansvar, så vet jeg hvor landet ligger på en helt annen måte. Jeg har faktisk organisert… Når USA gikk til krig mot Irak, så organiserte jeg Texans for peace in Iraq her i Oslo. Og det kom vel en håndfull texanere. Og noen briter og franskmenn faktisk. Hihi!

Det er det som jeg har lært med å bo her. Og det er at alt er veldig norsk her. Så hvis du skal finne din nisje på en eller annen måte, så må du lage det selv.

Jeg ble her, og ble samboer med min norske mann, nå eksmann. Jeg fullførte min høyere utdannelse her, men ikke innenfor språk og lingvistikk, det gjorde jeg seinere i livet, men da begynte jeg å arbeide, og tok sosialfag på en høyskole. Der traff jeg mennesker uavhengig av min mann, så ble de mine venner. Der kunne jeg finne folk som var meg og ikke via ham. Vi hadde barn, og til slutt ville jeg ha et barn til, men det ønsket jeg å ha i Texas, og ønsket å være i nærheten av min mor og far. Så vi faktisk organiserte vårt liv slik at vi kunne gjøre det, og det skulle være ett år men det ble seks år! Fordi min eksmann han trivdes godt, og jeg har gode venner som jeg har kjent siden jeg var fjorten år, og søsken, og min mor og far som jeg har vært knyttet til. Så vi hadde et bra liv der i seks år. Men så kom vi tilbake. Da hadde jeg to barn, to gutter.

I 1988 kom jeg tilbake. Og det var litt leit, for alle mine oppholdsår fra tidligere ble jo nullifisert, annullert. Og det skjønner jeg nå har innvirkning på mine pensjonspoeng og sånne ting. Det er litt dumt. For alle de årene – ni år, de har jeg tapt, og rettigheter til pensjonspoeng i den perioden jeg bodde borte. Det er jo femten år det av et voksent liv. Så jeg forbereder meg på en fattig alderdom. For hvis du er borte i mer enn to år så mister du retten til opphold. Jeg måtte søke på nytt. Du fikk opphold for ett år av gangen – slik var det den gangen. Slik at jeg måtte begynne på nytt. Og det gjorde jeg.

Jeg har faktisk søkt om norsk statsborgerskap. Jeg trodde at jeg kunne ha dobbelt borgerskap. For det har mine barn, og jeg trodde at det kunne jeg også. Men det var da jeg fikk brev fra norske myndighetene at jeg hadde lov til å bli norsk statsborger, at de sa at jeg måtte oppgi mitt amerikanske statsborgerskap. Og det ønsket jeg ikke å gjøre. Derfor har jeg beholdt mitt amerikanske statsborgerskap. Jeg hadde et ønske om å reise tilbake mange ganger, og det er vanskelig å komme inn i USA som vi alle vet. Jeg hadde hørt historier fra venner og familie av venner, som hadde oppgitt sitt amerikanske statsborgerskap – og amerikanere blir jo helt spik spenna gæren, når de tror at noen prøver å brainwash you, og ”er du sikker”, og ”hvordan kunne du”, og sånn… Sånn som det jeg har hørt man blir ikke ivaretatt, man blir mistenkeliggjort. Så jeg ville ikke det.

Jeg har jobbet mye innenfor sosialfag. Barnevern og nærmiljøprosjekter. Jeg har jobbet mye med familier, og mens jeg var i USA, så jobbet jeg med – du kan si den politiske oppvåkningen og bevisstgjøringen som begynte her og med denne familien fra Danmark, og EF og alt dette og alle disse politiske folka, det gjorde meg veldig bevisst på det som skjedde parallelt, med the chicano movement og kvinnebevegelsen. Meksikanere av min generasjon og litt eldre som hadde fått adgang til høyere utdanning, og som begynte å re-write history. Den perioden i åttiårene mens jeg bodde i USA så jobbet jeg veldig aktivistaktig med ting som hadde med chicano movement å gjøre. Og med empowerment av the chicano people, og svarte og… Veldig mye mot den sosiale og økonomiske urettferdighet. Jeg jobbet på et community centre, og jobbet veldig mye med kunst og kultur og politikk. Jobbet med neighborhoods og folk og i å organisere for endringer. I USA har ikke vi et politisk system som er så veldig inkluderende, så at for fattige folk å få informasjon og opplysning… Det var veldig meningsfylt for meg, og jeg har sett at det politiske landskapet har endret seg noe i min hjemby. Hvor vanlige folk har litt mer å si på lokalpolitikk. Dette interesserer meg veldig, fordi på grunn av den bakgrunn som jeg har, og de erfaringer som jeg har hatt. Så det ønsket jeg å fortsette å jobbe med her. Her ønsket jeg å jobbe med prosjekt, og sa det til hun som skulle være min sjef da, og fikk lov til det. Jobbet blant annet med mange flyktningfamilier. Men før det hadde jeg da også gått tilbake på universitetet og studert litteraturvitenskap. Som på den tida, i nittiårene, var postcolonial teori og discourse teori, og veldig connected til Foucault og… Masse spennende teoretikere, som syntes jeg også ga meg mye mening for å forstå også det moderne samfunnet. Alt dette her henger i hop.

Det er kanskje bra at jeg har holdt meg til det som har vært min interesse. Samtidig som jeg har forholdt meg til alle disse vanlige tingene. Som å ha barn i veldig norske skoler. Da syntes jeg ikke det var så lett å få folk i tale. Jeg tror ikke det var så veldig lett for gutta alltid heller. Fordi de hadde en annen erfaring, og en litt annen type erfaring. Det her med å være med, og følge dem i fotballag, og veldig sånn… Jeg syntes det var små dører, trange dører, som gjorde at jeg syntes det var vanskelig å finne meg til rette i disse sammenhengene. Ikke som jeg hadde med mine venner. Det synes jeg har gitt meg en forståelse for det som når jeg seinere begynte å jobbe med flyktninger. Jeg kunne relatere en del av de opplevelsene de snakket om. Fordi det virket litt trangere, litt trangt på den måten – i Oslo på det tidspunktet.

Når vi hadde vår eldste sønn på skole i Texas, så var han på en sånn alternativ pedagogisk skole. Litt Steiner, litt Montessori, litt sånn. Disse små skolene som krever veldig masse foreldreaktivitet. Det var et lite samfunn, og alle var veldig interessert i pedagogikk og hva slags oppdragelse ungene fikk. Og det var spesielt viktig i USA fordi det er så kommersielt der, det var så voldelig tilbud til barna på TV og sånne ting, så det var på en måte en redning der. Men da jeg kom tilbake hit da hadde jeg på en måte forventninger til Norge. ”Å, lille Norge som er god og traust og har liksom skogsverdier og…” og sånne ting. Og så kom jeg tilbake og så var det åpningen av Oslo City, det var åpning av TV-kanaler med commercials, og det var 7-Eleven nedover gata i byen. Og da tenkte jeg:”Oh my god, it´s coming here, Why? Why? What has happened to little Norway?!” Haha! Men vi hadde bestemt oss da, for vi trodde at det var veldig bra norske offentlige skoler. Han skulle fortsette der. Møtet var jo… Han skulle begynne i fjerde klasse eller femte, jeg husker ikke helt nå. Og jeg forhørte meg litt med lærerne hva de mente, for han hadde jo vært borte litt, og mistet litt norsken, om hva de ville anbefale, men de sa: ”Nei, det spiller ingen rolle, du kan bestemme hvor han skal begynne”. Og jeg ble sjokkert! Jeg var vant til et veldig dedicated, faglig høyt, engasjert, skolepersonale… Og så ble jeg møtt med: ”Du får bestemme”. Så da tenkte jeg: ”Søren heller, da får jeg gjøre det da”. Og jeg syntes… det ble vanskelig, veldig vanskelig. Jeg syntes skolen var veldig lite engasjerende… det var ikke plass for foreldre. Det var den tiden da SFO var… uff, det var helt til å gråte av, ingen barn ville være der! Så når vi kom hjem så vi gutten vår, han lekte utenfor boligblokken der vi bodde og ville heller gjøre noe annet. Og de voksne ante ikke hvor han var. Vi bodde ikke langt fra skolen, da. Så flyttet vi til et annet område innen et år, og der ble det enda litt trangere, for der var det finere. Jeg ble aldri fortrolig med det. Fotballen og sportsaktivitetene var jo et sted å møte andre foreldre på en litt annen basis. Min norske mann var veldig flink til å engasjere seg.

Men det var rart å høre, man hører det stadig vekk… ”Å innvandrerne, de vil ikke engasjere seg”. Alt var veldig skrudd på huet når det gjaldt hvordan det norske samfunnet så på problemet. Jeg fikk min første jobb som pedagogisk leder i en barnehage som var et prosjekt for innvandrerbarn og norske barn sammen. Da fikk jeg gjøre mange banebrytende ting som var morsomme, og godt for ungene sine familier. Men folk alltid tolket som det var innvandrerne det var noe i veien med, ensidig. Og det gjorde meg til litt sånn… Jeg måtte passe på hva jeg sa. For jeg ble veldig oppgitt over det. Så muligens, mine reaksjoner gjorde at jeg foretrakk å holde meg litt unna. Så jeg endte opp med å bli engasjert i det som er i dag MiRA-senteret, og sånne utenom-systemet-organisasjoner, som hadde plass hvor jeg kunne florere og engasjere meg. Så begynte jeg å studere litteratur, og skrive selv. Essayer og slikt hvor jeg kunne si mitt syn på saker og ting.

Det har nok hatt en effekt på gutta, de har lurt litt på hvorfor vi ikke har vært en sånn ni til fire familie med kjøttkaker rundt bordet klokka fem. Det har de jo skjønt at vi ikke er da. Interessant å høre litt, for nå er den ene tredve og den andre et par og tyve, at de føler seg mer norsk nå enn noe annet. Og liker seg godt her. Og så ønsket jo de da at vi ikke alltid skulle reise hjem til Texas til jul, og være hjemme i Norge. Og så begynte vi å skape noe selv, her. Men det opplevde jeg personlig som vanskelig, for jeg var veldig knyttet til min familie og min mor og far og mine søsken som var der, selv om vi kranglet mye og holdt på. De var jo mine, da. Venner ble veldig viktig. Vennekretsen, og det å ha andre som kunne stand-in i forhold til gutta.

Vi reiste ikke hjem så veldig ofte, kanskje hvert andre år eller tredje år. For det er jo dyrt også, og jeg jobbet en del deltid, for jeg ville være mer tilgjengelig og ha mer overskudd for gutta. Jeg studerte litt, og… Det var ikke alltid anledning til å reise til Texas. Men jeg fikk jo besøk her da.

Man har mange identiteter. Du kan jo si, den emosjonelle identitet er som meksikaner. Og den, min, my citizenship, der hvor jeg er borger, det er som amerikansk, og hva skal man si min residential identitet er knyttet til det å være norsk, og å være i Norge, en del av Skandinavia. Og det syntes gutta var litt morsomt å høre fra meg, når jeg for ikke så mange år tilbake, det var kanskje i 2002–2003. Jeg sa: ”Oh my God, nå er jeg norsk,” det sa jeg. Og de sa: ”Du?! Aldri.” og jeg sa: ”Jo det er jeg”. Og det var fordi jeg var på et seminar i Italia, og så står jeg på Marcusplassen i Italia. Og jeg var sliten, og jeg var aleine, og jeg var trøtt, og det var varmt, og det var så mange mennesker. Jeg ventet på hydrofoilen som jeg skulle ta til flyplassen. Og jeg tenkte at ”Åh, jeg vil hjem til Norge, jeg vil ha litt frisk luft, jeg vil ikke ha så mange mennesker rundt meg!” Jeg tenkte ”Oh my God, jeg har blitt norsk!”.

Nå bor jeg på landet, og det trodde jeg aldri jeg skulle gjøre. Aurskog-Høland. Det har vært en stor ting i mitt liv, å flytte til Aurskog-Høland. Der er det masse space, og luft, og jeg er veldig glad i det.

Jeg har diskutert mange ting med familien, de fra Spydeberg, og særlig med kvinnen der, Inger. Hun har sagt det som virkelig satte meg på riktig spor. Og det er jo at – fordi de har jo også vært litt sånn nomadiske og har flyttet litt her og litt der, og nå studerer hun igjen, som 67åring, blir ferdig med sin doktorgrad i Texas, det hun begynte med da jeg ble kjent med henne. Hun er et fantastisk menneske. Hun sa: ”Your home is with you! Du har alle de hjemmene”. Det spiller ingen rolle hvor hjemme er. Jeg har alltid sagt at vi skal dra hjem til Texas i ferien. Og når jeg er der, så kan jeg si at vi skal hjem til Norge. Det tror jeg er en veldig viktig ting å huske på, at hjemmet er det du har inne i deg, det behøver ikke å være avhengig av et hus, eller av et sted. Vi kan ha spesielle følelser overfor det, men det er en god egenskap dette, som kan gi litt mer selvfølelse og selvstyrke. Folk som er litt på flyttefot, og som har et bein her og der, de er ikke halv eller kvart noen ting, de er hele mange ting! Jeg har alltid sagt til mine barn at dere er ikke femti prosent det eller femti prosent det, du er to hundre prosent! Hundre prosent norsk og hundre prosent amerikansk. Og så litt meksikansk.

Jeg vet ikke helt, men jeg bor her nå. Jeg er forankret her, jeg har gutta mine her, og et barnebarn. Men jeg kommer sikkert til å reise litt rundt. Til litt varmere strøk om vinteren!