Kriminell lavalder

Kriminell lavalder er den aldersgrensa som er satt for at en person skal kunne idømmes straff av en domstol for kriminelle handlinger. Siden 1987 har lavalderen vært femten år.

Steinkjer-avisa Indherreds-Posten for 1. juli 1891 fortalte om en 10 års gutt som kom med dampskipet fra Ytterøy hvor han var dømt for å å forgrepet seg på et ur. For dette var han dømt til å motta 13 slag ris ved fengselet i Steinkjer. Avisa argumenterte for å få i stand en oppdrageranstalt - i stedet for at så unge skulle bli stemplet som forbrytere.

I Christian Vs Norske Lov var det ingen kriminell lavalder. Allikevel utvikla det seg en rettspraksis der man dømte barn under konfirmasjonsalder mildere enn voksne. Første gang vi fikk en eksplisitt kriminell lavalder var i straffeloven av 1842. Der ble grensa satt til ti år. For personer – begrep som 'barn' eller 'mindreårig' brukes ikke i lovteksten – på mellom ti og femten år, altså opp til konfirmasjonsalder, var det begrensninger i rettens adgang til å idømme straff.

I straffeloven av 1902 ble lavalderen satt til fjorten år. Dette ble stående til 1987, da den ble heva til femten. I straffeloven av 2005 er lavalderen på femten år videreført. Som hovedregel skal ikke personer på mellom femten og atten år idømmes fengselsstraff, i henhold til FNs barnekonvensjon. Dersom det er strengt nødvendig kan de allikevel idømmes fengselsstraff, men denne skal da sones i egne ungdomsfengsler.

Det er alderen på tidspunktet da forbrytelsen fant sted som gjelder. Dersom en person dagen før sin femtenårsdag begår en alvorlig forbrytelse, kan det altså ikke idømmes straff.

Inndragning og erstatning

Inndragning regnes ikke som straff, men som en tilbakebetaling av fortjeneste fra kriminell virksomhet. Dette kan dermed brukes også mot barn under femten år, for eksempel ved at man inndrar tyvegods eller penger tjent på salg av tyvegods eller narkotika fra mindreårige.

Barn under atten år har også erstatningsansvar dersom de forsettlig eller uaktsomt volder skade på eiendom eller person. Forsett eller uaksomhet må bedømmes ut fra barnets modenhet; en fjortenåring har større mulighet til å overveie mulige konsekvenser enn en seksåring. Andre omstendigheter kan også telle; det er større grunn til å kreve erstatning for rampestreker enn for uhell under lek. Det må også gjøres en rimelighetsvurdering på beløpet; da barn normalt ikke har egen inntekt er det grenser for hvor stor erstatning man kan kreve. Foreldrene har også et erstatningsansvar, som er begrensa oppad til 5000 kroner for hver enkelt skade. Dette gjelder selv om foreldrene på ingen måte kan klandres for hendelsen.

Litteratur og kilder

• Kriminell lavalder i Store norske leksikon.
• Faksimileutgave av Den norske straffelov 1842/1874, Universitetet i Bergen.
• Barns og ungdoms erstatningsansvar, Paragrafen.no.