Kvekergravplassen i Stavanger

Storhaug i Stavanger finnes det en gravplass av en ganske spesiell karakter, omgitt av høye murer og stengt med en låst smijernsport - det siste hvilestedet for mer enn 250 kvekere. Gravplassen ble etablert i 1854 og er unik - ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng. At den finnes nettopp i Stavanger, har sin årsak i at byen var det største nedslagsfeltet for kvekerdommen her i landet.

Kvekergravplassen på Storhaug i Stavanger er omgitt av høye murer og stengt med en låst port.
Foto: Knut Rage (2011)

I dag er det få kvekere igjen, ikke bare i Norge, men også på verdensbasis. Slik var det ikke på slutten av 1600-tallet, da kvekerbevegelsen oppsto i England og bredte seg raskt fra land til land - ja, i den grad at en egen stat i USA ble fullstendig preget av bevegelsen, kvekerstaten Pennsylvania som ble opprettet i 1681.

Kvekerne - vennenes samfunn

Grunnleggeren av kvekerdommen regnes som George Fox (1624 - 1691). Han grunnla det han kalte for Society of Friends, Vennenes samfunn - som også er et navn som kvekerne i Stavanger gjerne bruker den dag i dag.

Kvekerne har en stille form for gudstjeneste. De praktiserer en nesten taus andakt, uten liturgi, prest eller sakramenter. En kveker vil gjerne si det slik at alle er prester, og at hele livet er et sakrament. Det blir heller ikke lagt vekt på lærespørsmål, bekjennelse osv. i den grad det blir vektlagt i de fleste kirkesamfunn. For kvekerne er det mer et spørsmål om religion som en metode til søking og åpenhet, lytting og følsomhet for det dypeste i en selv. Navnet “kveker” (av quake = bli rystet, skjelve) skal ha kommet i bruk fordi man gjerne skalv og ristet i følelsesmessig affekt i møtet med det aller helligste. Det sier seg selv at en slik holdning brøt totalt med kirkens lære i samtiden, og kvekerne kom på mange områder i opposisjon til det bestående samfunn - eller rettere sagt, kirken ville ikke vite av dem.

I strid med kirken

Kvekersamfunnet ble etablert i Norge i året 1814. Da kom innpå 20 norske sjøfolk som var blitt tatt til fange av britene under Napoleonskrigene og hadde vansmektet ombord i engelske krigsskip hjem til Norge. Flere av dem var blitt omvendt til kvekedommen. Det skulle ikke ta lang tid før de kom i konflikt med myndighetene i hjemlandet.

Fire år senere ble de første kvekersamfunn opprettet i Norge, i Stavanger og Christiania, etter engelsk og amerikansk mønster, som det første organiserte kirkesamfunnet utenfor statskirken. Og ikke bare det, men de ønsket også å ha sine egne gravplasser. Dermed var det duket for en bitter strid. De norske myndighetene tillot for det første ingen kirkesamfunn utenfor statskirken, og for det andre brøt det med kirkelige seremonier som dåp, begravelser og giftermål. Presset som ble lagt på dem som bekjente seg som medlemmer av Vennenes samfunn var stort - så trykkende at endel av kvekersamfunnet valgte å forlate landet og reiste til Amerika med sluppen ”Restauration” i 1825, som de aller første norske utvandrerne til USA.

Måtte bo i Stavanger og omegn

 
Kvekergravplassen på Storhaug i Stavanger.
Foto: Knut Rage

Etter hvert lettet trykket noe. Kongelige resolusjoner i 1826 og 1829 slo fast at kvekerne kunne praktisere sin tro på visse betingelser, blant annet på det vilkåret at de måtte bo i Stavanger og omegn (selv om noen kvekere bosatt i Christiania fikk spesiell tillatelse). Dermed ble kvekersamfunnet begrenset til Stavanger og Ryfylke - og slik er det i hovedsak fortsatt.

Til gjengjeld ble kvekerne i Stavanger etter hvert relativt tallrike. Etter at Dissenterloven ble innført i 1845 kom det en økning i medlemstallet. Og ikke bare det, men etter hvert kom det også til menn som var vel ansette borgere i byen. På den måten skulle Vennenes samfunn komme til å spille en betydelig rolle i Stavangers næringsliv, i ideelle organisasjoner og politisk virksomhet. Det var ikke lenger noen skam å bekjenne seg til kvekerdommen, til tross for at vennesamfunnet fremdeles sto i krass opposisjon til de kirkelige myndigheter.

Men også på dette området gikk det seg til, som det heter. Kvekerne fikk løyve til å bruke Stavanger domkirke til fredsforedrag, og ved en anledning var det stappende fullt i Domkirken under et foredrag, forteller Hans Eirik Aarek, som har forsket på kvekersamfunnet, i et intervju med forskning.no[1]. - Folk med andre livssyn syntes tydeligvis at det var greit å delta på arrangementene, forteller han videre. – Kvekerne var synlige i lokalsamfunnet. Men samtidig mente mange at de representerte en farlig type kristendom.

Kvekerne var ikke bare synlige i overført betydning av ordet, men også i bokstavelig forstand. I en beretning fra 1860-årene, gjengitt i “Minneboken fra Stavanger”[2], heter det at kvekerne i klesveien fulgte det som var moderne på stifternes tid: “Mænderne bar store, vidbremmede Hatte, og Kvinderne sorte Kyser med hviid Pibestrimmel, Langsjal og sorte folderige Kjoler”.

I 1947 fikk Vennenes samfunn i USA og England Nobels fredspris for sitt fredsarbeid og humanitære engasjement. Fra 1840-årene var det en sterk vekst i menigheten i Stavanger, som avtok mot slutten av 1800-tallet. I dag er det ca. 140 medlemmer spredt rundt omkring i landet.

Kvekerskolen

På 1800-tallet drev kvekerne sin egen skole i Stavanger, i dagens Store Skippergate 4. I dag er den gamle skolebygningen omgjort til en moské. I Asbjørn Klosters tid som lærer ved skolen - mannen som grunnla totalavholdsbevegelsen i Norge - var det byens største privatskole, med tre lærere som i 1852 underviste over 100 elever. At det var så mange elever på skolen skyldtes ikke minst at Asbjørn Kloster var kjent som en ualminnelig dyktig lærer, selv om skepsisen mot ham var stor i begynnelsen, ettersom det ble sagt at han bedrev vranglære. Skoletiden var lang, fra 0900 til 1200, deretter fra 1230 - 1700.

En uventet gave

 
Carl Nymans hus i Stavanger er i dag fredet.
Foto: Knut Rage

Et kort stykke unna står et hvitt trehus i umiskjennelig 1800-talls sen-empirestil. Huset er forsynt med et blått skilt som forteller at det er under beskyttelse av Byhistorisk Forening i Stavanger.

Jorden til kvekernes gravplass ble skilt ut fra denne eiendommen, som i sin tid var en stor gård. Carl Petter Nyman var født i 1816 og var en mangfoldig mann. Han var skipsfører og senere også skipsreder, i tillegg til grosserer, verkseier og fiskeimportør.

På den tiden hadde kvekerne sin egen gravplass på Våland, ikke så langt fra det nåværende Stavanger Museum, men gravplassen var blitt for liten og de hadde behov for en større tomt. Det viste seg å være vanskelig. Og da det var som mest kritisk dukket Carl Nyman opp med et gavebrev på en tomt på Storhaug. Carl Nyman var på det tidspunktet ikke kveker selv - men han var hva man kan kalle en handlingens mann. Stykket var 58 x 38 alen, dvs. 36 x 24 meter.

Et knapt år senere ble han tatt opp som medlem i vennesamfunnet. På sine eldre dager ble han forøvrig rammet av den harde økonomiske krisen i 1880-årene, og alle hans forretninger ble avviklet. Han ligger i dag gravlagt på kvekergravstedet, sammen med flere familemedlemmer.

Vendernes Begravelsesplass

Gravstedet ble tatt i bruk sommeren 1855. Navnet på tomten var “Karel Nymands Gaard Hetland”. Frem til 1870 ble dette den offisielle betegnelsen på gravplassen i vennesamfunnets medlemsprotokoller. Så ble det hetende “Vendernes Begravelsesplass”.

Fem år etter at stedet ble tatt i bruk var det allerede endel graver der. Etter et besøk på gravplassen i 1860 skriver den engelske kvekermisjonæren og botanikeren James Backhouse at “det er et avlangt stykke jord, pent jevnet og pent inngjerdet. Omkring tyve jordfestelser har funnet sted. Det ligger vakkert til, øst for byen.”

I 1875 døde Asbjørn Klosters kone Marie Elisabeth av tyfus. Tre måneder senere fulgte Asbjørn etter. Avisen Stavangeren refererer fra begravelsen: “På gravstedet og rundt den lave muren og oppover mot bakken mot Leervigbryggen er det svart av folk i mørke klær, for det meste menn med ettertenksomme ansikter. (-) Kisten er svart, det er ingen blomster eller andre dekorasjoner. (-) Til slutt ender det hele i stillhet. Det er ingen jordpåkastelse, bare dyp stillhet. - Folk begynner å forlate stedet, først de som står lengst borte. De går ettertenksomt mot byen, side om side, uten å tale. Stillheten har tatt bolig i hjertene deres.” Det forteller sitt og gir et glimt inn i kvekernes måte å leve på.

Omgitt av en høy mur

I 1891 døde Carl Nyman, og gravstedet ble helt og holdent skjøtet over på Vennenes samfunn. Året etter besluttet vennene å bygge en to alen høy mur av klinkerstein på toppen av gråsteinsmuren som allerede omga gravstedet. Det ble også tegnet et kart over gravplassen, som viser at det på det tidspunktet fantes 29 graver her.

Hans Eirik Aarek skriver i sitt hefte om kvekergravplassen på Storhaug[3] om kvekergravstedet at byen hadde begynt å rykke innpå, både med bygging av boliger og industri. Samtidig kunne holdningen til dissentere være både fordømmende og det som verre var, man hadde hatt upassende og ubehagelige episoder både på den gamle gravplassen og ved møtehuset. Så kanskje man følte trang til å beskytte seg ved å skape et rom av stillhet og ro rundt de ting og aktiviteter som var verdifulle for familiemedlemmene, skriver Aarek.

Samtidig ble det utarbeidet retningslinjer for hvordan selve gravplassen skulle se ut. Idealet var kvekergravsteiner slik man fant dem i England og USA, med enkle og like steiner som sto på høykant, ut fra den tankegangen at alle skal være like i døden. Men i Stavanger viste det seg at det ikke var fullt så enkelt å få til. Likevel var det prinsippet om det enkle som skulle gjelde også her.

For eksempel kom spørsmålet om blomster på banen. Men årsforsamlingen 1896 slo fast at “Spørgsmål om det burde tillades nogen der faar sine Døde på Vennernes Begravelsesplads at pryde Kisten med Blomster og Krandse. Besluttet: det tillades ikke.” Heller ikke monumenter av noe slag var tillatt. Ikke engang ved Asbjørn Klosters grav.

På slutten av 1920-tallet ble gravplassen ytterligere isolert fra omverdenen. Nå ble det stengt med en smijernsport. Muren var hele tiden gjenstand for reparasjoner og påbygging.

Som årene går er gravplassen mindre og mindre brukt, og det er heller ikke til å unngå at et visst forfall setter inn. Det er heller ikke ført noe ordentlig kart over hvem som ligger gravlagt hvor.

Utetter 1970- og 1980-årene ble forfallet mer og mer tydelig, det kom klager fra naboene om dårlig stell og forvokste trær på gravlunden, og over at uvedkommende tok seg inn og oppholdt seg der. Etter hvert kom kommunen inn i bildet, og i 1986 sa kommunen seg villig til å overta drift og vedlikehold av gravstedet. Ved 150 års-markeringen i 2004 fremsto gravlunden som velstelt, vakker på sitt vis, et sted for stillhet og refleksjon bak høye murer, med støyen fra storbyen som en fjern og uvedkommende larm.

Unike gravsteder

 
Gravplassen i Muségaten i Stavanger.
Foto: Knut Rage

Kvekergravstedene i Stavanger er unike. Ingen andre byer i Norge har noe lignende. Som nevnt fantes det en egen kvekergravplass før gravlunden på Storhaug ble tatt i bruk. Her finner man graver fra 1821 - 1854. I alt ca. 30 personer ligger gravlagt her. Ingen av de synlige gravene er merket med navn.

I dag legger man knapt merke til gravstedet når man går eller kjører forbi. Det ligger inneklemt mellom to hus, og man finner bare noen få støtter.

Men forhistorien til denne første kvekergravplassen i Stavanger var dramatisk nok. I 1821 døde de ett år gamle tvillingbarna til lederen for kvekersamfunnet, Elias Tastad. Elias ønsket at presten skulle begrave barna uten de sedvanlige seremoniene. Men det ville selvsagt presten ikke, og Elias besluttet at han ville gravlegge dem selv, ut fra sin overbevisning som kveker.

Dermed gravla han barna på dette stedet, bare for å bli stilt for retten og dømt til å grave opp barna igjen og gravlegge dem i vigslet jord. Inntil så ble gjort ble han ilagt dagsbøter. Men Elias sto på sitt - og saken ble først avgjort av høyesterett tre år senere. Da ble Elias frikjent.

Omfattende arkiv

Kvekersamfunnet har uten tvil vært et skrivende folk. I Statsarkivet i Stavanger finner man ikke mindre enn ca. 6 meter med arkivstoff. Arkivet er ordnet i samarbeid med Aarek. Materialet er svært omfattende, bare det å bla gjennom katalogen tar sin tid. Det er dette arkivet som har dannet underlaget for Aareks arbeid med en doktorgradsavhandling og hans bøker om kvekerne.

Referanser

  1. Tar vare på kvekernes arv. Nettstedet www.forskning.no 24.03. 2010.
  2. Minneboken om Stavanger. Stavanger, 1958, s. 118
  3. Hans Eirik Aarek: Kvekergravstedet Øvre Haukeligt 39, Stavanger. Kvekerforlaget, 2011

Litteratur og kilder

  • Samtaler og e-post-utveksling med Hans Eirik Aarek
  • Hans Eirik Aarek: Kvekergravstedet Øvre Haukeligt 39, Stavanger. Kvekerforlaget, 2011.
  • Privatarkiv Vennenes Samfunn, Statsarkivet i Stavanger
  • Nettstedet kveker.no
  • Minneboken om Stavanger. Stavanger, 1958.
  • Knut Rage: «Kvekergravplassen i Stavanger - et unikt gravsted», i Historie nr 1 2012.