Dissenterloven
Dissenterloven, formelt Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken var en lov fra 1845 som tillot etablering av kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke. Loven var virksom helt til 1969, da den ble erstatta av Lov om trudomssamfunn og ymist anna.
Bakgrunn
Etter at kristendommen hadde tatt over for den norrøne religionen på 1000-tallet hadde kirken et fullstendig religiøst hegemoni i Norge. Den katolske kirke var enerådende fra til reformasjonen i 1537; bare i de siste årene før denne omveltningen var det noe luthersk aktivitet i Norge. Med reformasjonen tok Den norske kirke over, og i 1569 bestemte Frederik II at alle som ville reise inn i Norge måtte bevise at de var lutherske kristne. Det var ingen religiøs toleranse å spore: I 1555 ble to bønder brent på bålet i Hamar for sin Mariafromhet, og i 1575 ble Ingeborg Kjeldsdatter hudstrøket for det samme.
Med Christian Vs Norske Lov av 1689 ble det fastslått at kongen var kirkens overhode, og kirketukten ble strengere. Samtidig måtte man i løpet av dette og neste århundre gi en del dispensasjoner. Ved bergverk, glassblåserier og festningsverk trengte man ekspertise fra utlandet, og en del av de som ble hentet inn var katolikker. De fikk lov til å oppholde seg i riket, men kunne ikke drive noen offentlig religiøs aktivitet.
Da den norske Grunnloven ble vedtatt i 1814 ble denne situasjonen videreført. Den evangelisk-lutherske religion forble statens offentlige religion. Det ble også slått fast at jøder, jesuitter og munkeordener ikke hadde adgang til riket.
Konventikkelplakaten opphevet
I 1818 kom det et forslag om at kvekerne skulle få rett til å organisere seg. En del nordmenn som hadde vært i krigsfangenskap i England under Napoleonskrigene hadde nemlig konvertert. Stortinget sa nei til dette.
I 1833 kom det neste forslaget, denne gang mer omfattende. Det ble nå foreslått «fri Religionsutøvelse for alle christelige Religionssecter». Men Det teologiske fakultet uttalte seg negativt, og kirkekomitéen fremmet aldri forslaget for Stortinget. Allikevel fikk arbeidet en virkning, idet Stortinget valgte å oppheve konventikkelplakaten. Dermed fikk medlemmer av Den norske kirke fri forsamlingsrett, og grunnlaget for lovlig frikirkelig aktivitet innenfor rammene av Statskirken var lagt. Regjeringen stoppet dette både i 1836 og 1839, men i 1842 vedtok Stortinget opphevelsen for tredje gang og regjeringen måtte bøye seg.
Dispensasjoner
Samme år som konventikkelplakaten ble opphevet kom den første dispensasjonen for samfunn utenfor Den norske kirke. Kvekerne fikk da lov til å organisere seg. I 1843 fikk Den katolske kirke en tilsvarende dispensasjon, og St. Olav menighet i Christiania ble grunnlagt. Det var lagt en del begrensninger på aktiviteten, blant annet ved at de kun fikk betjene utlendinger og nordmenn som hadde konvertert i utlandet.
Dissenterloven vedtatt
Det var stor uenighet om spørsmålet, men i 1845 ble dissenterloven sanksjonert. Dermed hadde alle kristne utenfor Den norske kirke rett til å organisere seg. Den allmenne plikten til å være medlem av Statskirken ble samtidig opphevet, og nordmenn kunne dermed melde seg inn i et annet trossamfunn. Man kunne dermed ta imot konvertitter, men det var lenge strengt forbudt for trossamfunnene å aktivt forsøke å omvende noen. Dissenterne fikk heller ikke fulle borgerrettigheter, og kunne pålegges spesielle plikter.
Senere endringer
I 1851 ble jødeparagrafen fjernet, men dissenterloven var fortsatt kun gjeldende for kristne trossamfunn. Jesuitter og munkeordener var fortsatt utelukket fra Norge.
I 1891 kom så en større endring. Ikke-kristne grupper fikk da rett til å organisere seg, og året etter kunne Det mosaiske trossamfunn grunnlegges. Endringen betød også at prester eller forstandere fikk vigselsrett. Noen år senere, i 1897, ble loven endret slik at munkeordener fikk adgang til riket. Forslaget om dette kom fra den første dissenteren på Stortinget, Hans Andersen Gulset. Jesuitter var fortsatt nektet adgang.
Andre begrensninger i loven ble gradvis fjernet. Det som hadde vært mest til hinder for dissenterne, var kravet om å tilhøre Statskirken for å ha visse yrker, de kunne blant annet ikke bli lærere, embetsmenn, dommere eller statsråder.
Først i 1956 fikk jesuitter adgang til riket ved opphevelse av Jesuittparagrafen.