Løkken kobberverk
Løkken kobberverk ble grunnlagt i 1654 i dagens Orkland kommune (tidl. Meldal kommune, og la grunnlaget for tettstedet Løkken Verk. Det har også vært kjent som Meldal kobberverk. Kobberverket var lenge det nest største i landet, etter Røros. Det ble nedlagt så sent som i 1987.
Det første malmfunnet ble gjort i 1646 på gården Løkken. Det skal ha vært skredderen Lars Olufsøn som fant malmen, mens broren Arent Olufsøn ble den som satte igang skjerping i 1654, og som delte førstefinneretten med Peder Erkisson Niure. Allerede året etter tok lagmann Nicolaus Paulsen over rettighetene og etablerte det første partisipantskapet. I privilegiene av 13. mai 1657 fikk verket en cirkumferens på tre mil. Det ble anlagt smeltehytte på Svorkmo i 1656, og etter funnet av en ny forekomst på Høidal i 1659 ble det også smeltehytte ved Grutseter.
På 1700-tallet ble drifta påvirka av general Armfeldts felttog mot Trondheim i 1718 Det andre Norgesfelttoget under store nordiske krig, og senere av de fallende kobberprisene fra 1736. Drifta gikk lenge med underskudd, inntil det endelig snudde i 1761. Innen 1777 hadde man kommet hele 166 meter ned under dagen. Der stoppa det opp, for de traff ei vannåre som stengte av de rike forekomstene i dypet. Lenger oppe var det fattigere forekomster, og igjen ble det underskudd.
Napoleonskrigene og nødsår førte igjen til vansker. Inflasjonen løp løpsk, og partisipantene valgte å selge verket. Christan Andersen Lorck kjøpte på auksjon for 11 400 riksdaler, og gikk inn i samarbeid med Hans Carl Knudtzon som tok halvparten av verket og fordelte dette mellom sine seks barn. Inflasjonen fortsatte å være et problem, og kobberprisene falt igjen. I 1845 ble drifta stoppa, og i 1848 ble verket solgt til Jenssen & Co., H. Hoë & Co. og Hans Thomas Knudtzon. Sistnevnte var en av sønnene til Hans Carl Knudtzon. De danna interessentskapet Løkken Kobber- og Kisværks Interessentskab.
I 1851 la verket om til svovelkisdrift, der kisen ble solgt som råmateriale for svovelsyreproduksjon. I de neste førti åra ble det tatt ut omkring 40 tønner kis i året, noe som var en temmelig beskjeden produksjon. I 1891 ble driften stoppa etter fall i både prisene på både kobber og svovelkis. Gruva ble i 1896 solgt til Ørkedal Mining Co. for kr 30 000. Dette selskapet hadde etablert seg på Dragset i 1867/1868, og hadde også kjøpt opp andre gruver.
Fra 1904 og fram til nedleggelsen i 1987 ble verket drevet av Orkla Grube-Aktiebolag. Det skifta navn til Orkla Industrier A/S i 1974, og var det første selskapet i det som nå er industrikonsernet Orkla. Det ble raskt en kraftig økning av innsatsen, og innen 1910 var folketallet på stedet mangedobla. Bare fryd og gammen var det ikke; både branner og arbeidskonflikter skapte problemer. På plussida kom oppdagelsen av forlengelsen av malmåra, og gruvevirksomheten ble flytta til Fagerlia. Fagerlibanen ble anlagt for å frakte malm til oppredningsverket.
Da Orklaprosessen ble innført på smelteverket i Thamshavn i 1931 førte det til at man kunne ta ut mer svovel og andres stoffer, og at man kunne ta ut omkring en halv million tonn renmalm i året. Med opp mot 1500 ansatte ble Orkla Grube-Aktienbolag det største gruveselskapet i Norge. Thamshavnbanen åpnet i 1908 for å frakte kobberkis fra Løkken til Thamshavn ved Orkdalsfjorden. Den er nå museumsjernbane.
Under andre verdenskrig var det kamp om råvarer til krigsindustrien. Tyskerne trengte både svovel og kobber, mens de allierte ville stoppe eksporten. Bombing ble drøfta, men Londonregjeringa overtalte britene til å prøve sabotasjeaksjoner. Flybombing kunne for lett ramme sivile, slik det skjedde på Rjukan. Den 4. mai 1942 ble det utført en sabotasjeaksjon mot verket, og det ble flere aksjoner i 1943 og 1944. De retta seg stort sett mot Thamshavnbanen, der de fleste lokomotivene ble ødelagt.
I 1950-åra lette man etter ny malm, ettersom den kjente forekomsten snart var uttømt. Det ble funnet drivverdige forekomster lenger vest, på større dyp. Astrupsjakta gikk ned til hele 669 meter under havnivå da den var ferdig i 1972. Svovelproduksjonen på Thamshavn ble nedlagt i 1962, og smelteverket ble ombygd til et ferrosilisumverk. Det ble bygd opp et nytt anlegg for produksjon av kobber- og sinkkonsentrat i 1974. I 1970-åra sank lønnsomheten igjen, nok en gang på grunn av fallende kobberpriser. Fornying av materiell gjorde drifta mer kostnadseffektiv, og gruva ble en av de mest moderne i Norge.
Allikevel var det ikke nok, og i 1980-åra var ikke drifta lønnsom. Den ble holdt i gang i håp om prisøkning, men da man ikke fant nye forekomster og prisene igjen falt på kobber og sink i 1985 sto skrifta på veggen. I 1987 ble gruva nedlagt etter 333 års drift.
Produksjonen av kobber fra etableringa til 1845 var 11 300 tonn. Det ble tatt ut 24 millioner tonn kis med to prosent kobber, 2 prosent sink og små mengder gull og sølv.
Orkla Industrimuseum ble åpna på gruveområdet i 1986 som en stiftelse med navnet Museene på Løkken. Navneendring til Orkla Industrimuseum kom i 1996. Nyansatte i Orkla blir gjerne sendt til Løkken for å lære om selskapets historie. Gammelgruva drives som besøksgruve. I den vestlige gruva brukes de dypeste delene til detonering av bomber og eksplosiver som må destrueres. Ellers er det meste av gruveanlegget fylt opp med vann, og brukes til rensing av forurensa gruvevann.
Se også
Litteratur
- Løkken Verk på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Løkken gruve i Store norske leksikon.
- Informasjon fra utstilling, Orkla Industrimuseum (mottatt på e-post fra museet).