Løvenskiold

Løvenskiold er ei dansk-norsk slekt med tyske aner.

Løvenskiolds familiegravsted på Ullern kirkegård i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Opprinnelse

Eldste, kjente stamfar er Herman Leopoldus (død 1696), som ser ut til å ha kommet til Christiania i 1674. Sønnen Herman Leopoldus (1677–1750) kjøpte i 1739 adelskap med navnet Løvenskiold ved å betale et beløp til kongens privatkasse, partikulærkassen.[1] Gjennom hans to sønner Herman Løvenskiold (1701–59) og Severin Løvenskiold (1719–76) ble slekta delt i henholdsvis en norsk og en dansk gren.

Herman Leopoldus den eldre ble en rik og velansett kjøpmann, mens sønnen eide blant annet Bolvik Jernverk og Holden Jernverk. Fossum Jernverk eide han fra 1734 sammen med Peder og Carl Deichman, og fra 1739 som eieeier. Fossum er sammen med flere andre eiendommer fortsatt i slektas eie.

Våpenskjold

Før adlingen hadde Leopoldus-våpenet en løve i skjoldet. Hjelmtegnet var en pelikan som hakker seg i brystet for ungene i et rede. Dette var et såkalt «talende våpen» fordi leo er løve på latin.

Adelsvåpenet kan heraldisk beskrives («blasoneres») slik: I blått en opprett sølv løve med rød tunge og gull klør. På kront hjelm en oppvoksende sølv løve med rød tunge og gull klør. I stedet for hjelmen, hjelmtegnet og hjelmkledet brukes også bare en rangkrone på toppen av skjoldet.

Slektsvåpenet er malt, i siste del av 1700-årene, på brystninger i Solum kirke og Mælum kirke ved Skien.

Den danske friherregren hadde et sammensatt våpen med hjerteskjold og flere skjoldfelter.

Kjente medlemmer av slekta Løvenskiold

 
Kanselliråd Herman Løvenskiold (1701–1759), som var stamfar for den norske greina.

Fotnote

  1. Albert Fabritius: Danmarks Riges Adel, København, 1946, side 52.

Kilder

  • Danmarks Adels Aarbog, København 1949, s. 297-312.
  • Axel Løvenskiold og Herman L. Løvenskiold: Slekten Løvenskiold, Oslo 1974 (tegnet stamtre)
  • Axel Løvenskiold og Herman L. Løvenskiold: Slekten Løvenskiold gjennom 300 år i Norge, Oslo 1974
  • Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976), side 31 (fargebilde) og 161 (omtale og skjold)