Båtleie eller båtlott. Ved sesongfiskeriene i Nord-Norge fikk båteieren en godtgjørelse, enten som andel ved utbyttefordelingen (se lott) eller en sedvanemessig leie, især for mindre båter. Det vanlige var at båteier var identisk med høvedsmannen, og båtleie var da den eneste godtgjørelse han fikk ut over vanlig karslott. I eldre tid betaltes gjerne ekstra segellott, i nyere tid dro man stundom ett garn som segelleie. Båtleie endret seg en del med tid og sted. En fembøring kunne få 1/2 eller 2/3 lott og gjerne fisken av ett garn, åttringen 1/3–1/2 lott. Deltok åttringen i et seinotlag (se synkenot) var det ofte 1 lott til fordeling på 4 båter. Ved fast hyre kunne åttringen få 8–12 speciedaler, fembøringen 12–30 speciedaler (1870). Fra Finnmark på 1600-tallet kjennes båtleie på 3 våger fisk årlig. For håkjerringfiske og Ishavsfangst gjaldt andre regler enn i det regulære kystfisket, idet båten gjerne holdt redskap, undertiden også kost; dessuten var det ofte tale om større og dyrere fartøy. En spesiell form for båtleie forekom i Finnmarksværa, der en del handelsmenn drev stor utleie av båter til tilreisende fiskere fra Nordland og Troms. Her ble det gjerne beregnet 10% eller 1/2 lott for åttring og 1/7 av bruttoen for fembøring; dessuten sikret eieren seg ofte forkjøpsrett til fangsten. H.D.B.
|
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
|
