Leksikon:Husmann
- Se også artikkelen Husmann i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.
Husmann. Betegnelsen husmann er kjent helt fra middelalderen (norrønt húsmaðr, m.), og da som senere hadde ordet flere betydninger.
I. Husmann ble brukt om en person som var innlosjert hos en bonde (det samme som innerst) eller hadde skaffet seg husvære på dennes grunn uten at han drev noen form for selvstendig jordbruksvirksomhet. I denne betydning finnes husmenn ennå i dansk-norsk lovgivning ved slutten av 1600-tallet.
II. Husmann kalte man i middelalderen også den mann som leide hus av en gårdeier i byen. Denne definisjonen overlevde ikke 1500-tallet.
III. Mot slutten av middelalderen forekommer også husmann i betydningen rydningsmann.
IV. I skattelister fra 1500-tallet og første halvdel av 1600-tallet rubriseres husmann ofte sammen med ødegårdsmenn, dvs. brukere på de skattemessig sett dårligste gårdene. På gårder som var delt i flere bruk, ble ofte én av brukerne satt i høyere skatteklasse, og de andre regnet som husmenn. Husmann er her med andre ord en rent skatteteknisk betegnelse. (O. Foss: Lørenskog bondesamfunn og forstad s. 100; A. Holmsen: Eidsvoll bygds historie I s. 284.)
V. På 1600-tallet synes husmann enkelte steder også å ha vært brukt i betydningen kårmenn (se føderåd) eller om personer som har stått i et kårlignende forhold til gårdbrukeren (S. Dyrvik: Etne-soga I s. 393ff.). I manntallene fra 1664–66 er dette vanlig.
VI. Husmann i betydningen plassmann dukker opp på 1500-tallet, men den «moderne» husmann hører i første rekke til tiden etter 1650. Som sosial betegnelse er det nye husmannsbegrepet svært upresist, det rommer store variasjoner, og bare innenfor ett og samme bygdesamfunn kan husmannbetegnelsen omfatte en svært heterogen befolkningsgruppe. Felles formelle karakteristika for de fleste husmenn er imidlertid at de bodde på umatrikulert grunn, plassene var altså ikke skyldsatt, og de betalte derfor ordinært ikke skatt til staten. Framveksten av det moderne husmannsvesenet fant sted særlig på 1700-tallet og ble avviklet etter 1850, men kulminerte på forskjellig sted til forskjellig tid.
Utviklingen av husmannsvesenet hadde i første rekke sammenheng med befolkningsveksten utover 1700-tallet, som medførte knapphet på jord og økte klasseskiller i bygdesamfunnet. Gårdløse folk ble gjerne husmenn når de giftet seg; gifte tjenestefolk var like uvanlig som ugifte husmenn. Framveksten av nye næringer som for eksempel skogbruk synes å ha vært av betydning for lokaliseringen av husmannsplassene. Avviklingen etter 1850 skyldtes dels moderniseringen av jordbruket med blant annet nye driftsmåter og dermed redusert behov for arbeidskraft, dels industrialisering, byvekst og utvandring som ga avløp for befolkningsoverskuddet. Mange husmannsplasser ble dessuten solgt fra gården og omgjort til selvstendige småbruk.
Husmenn kan deles i to grupper: arbeidshusmannen og bygselhusmannen. Arbeids-husmannen er best kjent fra Østlandet og Trøndelag. Han måtte ofte selv rydde plassen i utmarka til gården, og leien ble gjerne betalt i form av arbeidsytelser. Ut over det måtte han arbeide for daglønn på gården når han ble tilsagt. Husmenn uten jord hadde bare tomt med hus eller tomt til eget hus. Blant dem fant man mange dagleiere og andre arbeidere i usle kår, men også for eksempel håndverkere og verksarbeidere som ikke var så avhengige av det plassen kunne kaste av seg.
Bygsel-husmenn er typisk for Vestlandet. Plassen var liten, ofte bare en tomt, og leien ble for det meste betalt i penger, ettersom arbeidsytelsen helst var ubetydelig. Bygsel-husmannens hovedvirksomhet lå i høyere grad utenfor gårdsarbeidet, i håndverk, fiske o.l. Sosialt sett var avstanden mellom gårdbrukerne og husmennene kortere på Vestlandet enn østpå. Husmenn i kystområdene kalles stundom strandsittere, inne i landet stuemenn eller bakkesittere.
Lovgivningen grep sent inn i forholdet mellom husmann og bonde. En meget husmannsvennlig forordning av 1750 ble trukket tilbake i 1752, og en ny, mer moderat av 1792 fikk liten praktisk betydning. Først husmannsloven 1851 regnet skriftlig, tinglyst kontrakt som hovedregel, og beskyttet husmenn blant annet ved å sette en øvre grense for arbeidsplikten. K.J./S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |