Leksikon:Veivesen
Veivesen. Magnus Lagabøtes landslov (VII, 43–46) fastslår som prinsipp at veivesen skal begrenses til vedlikehold og forbedringer av allerede eksisterende veier. Vedlikeholdsarbeidet skulle utføres av bøndene og beskrives i loven som en kommunal oppgave. Kongens ombudsmann skal ha overoppsyn med veistellet. Landslovens bestemmelser gjentas nesten ordrett i C.4. no. lov (VI, 40–42).
Utviklingen i samfunns- og næringsliv samt militærvesenets økende behov for gode kommunikasjoner utover 1600-tallet medførte etter hvert en mer aktiv holdning til veivesenet fra statsmaktens side. På statens initiativ ble den første kjerreveien i landet anlagt mellom Bragernes og Kongsberg i 1620-årene, og i den følgende tiden ble nye veier anlagt, eller gamle utbedret, fram til festninger eller mellom by og land.
I 1665 ble det utnevnt to generalveimestre i Norge, en for det nordafjelske (s.d.) og en for det sønnafjelske (s.d.). Generalveimestrene hadde generell plikt til å føre tilsyn med veistellet, men særlig ansvar skulle de ha for festningsveiene og hovedveiene mellom by og land, kongsveiene. Veimestrenes lønn ble utlignet gjennom en fast avgift på alle gårdbrukere, veimestertollen, først på 4 skilling, senere i stadig økning. Veimestertollen ble innbetalt til en såkalt veikasse, som ble bestyrt av veimesteren. Bøter for misligholdelse av plikter i forbindelse med veivesenet skulle også innbetales til veikassen. På 1700-tallet ble det bestemt at veikassens midler, foruten å brukes til veimesterens og hans medarbeideres lønn, skulle dekke erstatning ved ekspropriasjon og anleggsomkostninger. Mot slutten av 1700-tallet ble det stundom også bevilget penger til veivesenet over statskassen. Veikassens inntekter ble innkrevd av fogden og lensmannen. Utbetalinger fra veikassen skjedde etter veimesterens anvisning. Han skulle også føre veikassens regnskap og ble underlagt revisjon av stiftamtmannen.
Generalveimesterembetene ble opprettholdt helt fram til 1824. Embetene var blitt opprettet ved reskript av 7. og 17. juli 1665, nærmere retningslinjer kom i instruks av 27. mars 1674. Samtidig kom det også bestemmelser om amtmennenes oppgaver i veivesenet, men retningslinjene var ikke tilstrekkelig klare, og kompetanseforholdet mellom amtmenn og veimestre skulle bli et stridsemne. Myndighetene hadde muligens tenkt seg at veimestrene skulle stå for den tekniske delen av veistellet, mens amtmannen særlig skulle ta seg av forholdet mellom vegvesenet og lokalbefolkningen. I virkeligheten ser veimesteren ut til å ha blitt nærmest enerådende når det gjaldt hovedveiene. Bygdeveiene fikk han derimot mindre innflytelse over. Ved slutten av 1700-tallet ble det uttrykkelig sagt at veimesteren verken skulle svare for stiftamtmann eller amtmann. I mangt sto han direkte under kanselliet som skulle approbere større veiarbeider. Ved midten av 1700-tallet sto veimesterembetene en tid ubesatt. I 1789 ble Peder Anker utnevnt til generalveiintendant. Han skulle ha det øverste tilsyn med veivesenet i landet. Det ble ikke tilsatt nye generalveiintendanter etter hans tid. Rundt århundreskiftet ble det utnevnt stadig flere veimestre, således var det i alt 7 veimestre i Norge i 1813.
Veiloven av 28. juli 1824 ga amtmannen eneansvaret for veivesenet i amtet. Han kunne utnevne såkalte veiinspektører som hjelpesmenn, dessuten kom lensmennene til å tjene som tillitsmenn for veivesenet i hvert bygdelag, som igjen ble inndelt i roder med rodemestre. Avgiften til amtets veikasse skulle fra nå av utlignes på matrikkelskylda.
Helt fra middelalderen var det bøndene selv som hadde måttet utføre det nødvendige veiarbeidet, og den kommunale siden ved veivesenet kom til å bestå gjennom hele foreningstiden. Statens mer aktive forhold til veivesenet fra 1600-tallet av betydde at det ble lagt nye og tunge byrder på bygdefolket, samt at det ble bygd opp statlige forvaltningsorganer med ansvar for veistellet. Det ble gitt nye bestemmelser om arbeidsplikten for alle deler av landet. Arbeidspliktsystemet holdt seg ut hele perioden, men etter hvert ble det mer vanlig at bøndene omgjorde arbeidsplikten i en pengeavgift som ble utlignet på matrikkelskylda. S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |