Velbyrdig eller velbåren, dvs. av god byrd eller slekt, ble til et stykke ut på 1600-tallet bare benyttet om adelige. Høyvelbåren var forbeholdt folk av fyrstelig avstamning. Etter hvert fikk disse betegnelsene en noe videre anvendelse, høyvelbåren ble brukt om alle særlig fornemme personer, og velbyrdig kunne også brukes om ikke-adelige. Det var samtidig en tendens til å gradere velbåren noe høyere enn velbyrdig. Iflg. den rangordning som ble utarbeidet i enevoldstiden, skulle til- og omtaleformer ordnes som følger: Høyvelbåren, høy- og velbåren, høyedel og velbåren, høyedel og velbyrdig, og for de laveste rangklassene veledel og velbyrdig.
På 1600-tallet forekom benevnelsen ærlig og velaktet, som helst ble brukt om kgl. ombudsmenn som verken var adelige eller hadde akademisk dannelse, f.eks. fogder, senere brukt også om aktede bønder og borgere. De som hadde akademisk dannelse, ble gjerne kalt vellærde, og personer av det høyere borgerskap ble omtalt som velfornemme. Det kan bemerkes at etter som fogdenes sosiale status ble hevet, ble det også vanlig å kalle dem velfornemme. S.I.
|
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
|
