Libya

Libya er en republikk i Nord-Afrika, med grenser til Tunisia i nordvest, Algerie i vest, Niger i sørvest, Tsjad i sør og Sudan og Egypt i øst. Det er det fjerde største landet i Afrika etter areal, men et av de med lavest befolkningstetthet - størstedelen av befolkninga befinner seg langs den 1770 km lange kystlinja mot Middelhavet.

Den libyske ørken, som dekker en stor del av landet, er en del av Sahara. Ørkenlandskapet har lite nedbør, og det er stort sett i områder rundt oaser at man finner mindre områder med dyrkbar mark.

Historie

Den eldste historien er i svært liten grad dominert. De første kjente innbyggerne var berbere. I antikken ble området styrt av fønikerne, kartagenerne, grekerne og romerne. Senere tok arabere og osmanere over området. Tidlig på 1900-tallet ble Libya kolonisert av Italia, som samla flere mindre regioner til én koloni.

Under andre verdenskrig møttes de allierte og aksemaktene i harde kamper i Libya. I og med at Italia mista sine kolonier under krigen, ble det strid om hvem som skulle styre Libya. Dette løste seg i 1951, da landet ble et uavhengig monarki med kong Idris som statsoverhode. Monarkiet varte til 1969, da offiserer som var inspirert av revolusjonen i Egypt avsatte kongen. Det ble innført et særegent styresett under ledelse av Muammar al-Gaddafi. Libya ble et slags folkedemokrati, men i realiteten var det al-Gaddafi og kretsen rundt ham som styrte landet som en autoritær stat. Den økonomiske situasjonen var god på grunn av oljeinntekter. Libya var en torn i siden på vestlige land, ikke minst fordi landet fungerte som et fristed for flere terrororganisasjoner. Libya skal også ha deltatt direkte i terrorhandlinger, ikke minst bomba som sprengte et fly over Lockerbie i Skottland i 1988. Libyske myndigheter erkjente i 2002 at de hadde ansvaret for aksjonen.

I 2000-åra brøt det ut omfattende opprør, som etter hvert utløste en borgerkrig. Flere land intervenerte i denne, inkludert Norge som sendte flere kampfly. I 2011 måtte al-Gaddafi erkjenne nederland, og under et forsøk på å rømme landet ble han lynsjet av opprørere. Den ustabile situasjonen førte til at borgerkrigen fortsatte, om enn med nye allianser. Mangelen på en sentralmakt ga mer spillerom til radikale islamister, særlig fra Ansar al-Sharia og ISIS.

Det nasjonale overgangsrådet som hadde ledet kampen mot al-Gaddafi ble utnevnt som ny regjering i løpet av 2011, og året etter kunne et midlertidig parlament utpeke en ny regjering. Det ble gjennomført valg i 2014, men dette førte til en splittelse slik at lndet fikk to konkurrende parlamenter med hver sin regjering, lokalisert i Tripoli og Tobruk. Gjennom press fra FN og andre ble det i 2016 danna en samlingsregjering. Fortsatt krigføring har forhindra nye valg, men i 2021 ble det innsatt ny regjering etter forhandlinger med FN som pådriver.

Den forholdsvis korte avstanden til Europa har ført til at Libya har blitt et senter for illegal innvandring fra Afrika til Europa.

Befolkning

Det var per 2022 omkring 6,8 millioner innbyggere i Libya. Før krigen brøt ut var det lav barnedødelighet og forventa levealder på 78 år, men dette endra seg i gal retning. To tredjedeler av befolkninga er under 30 år, og helsetilstanden i befolkninga er betydelig forverra som følge av ødelagt infrastruktur.

Det store flertallet er sunnimuslimer, men det finnes også en kristen minortet. Det er omkring 60 000 koptiske kristne; dette kirkesamfunnet har røtter tilbake til førislamsk tid. Det er også omkring 40 000 katolikker, fordelt på ett bispedømme for italienere og ett for maltesere. Det er også en liten gruppe anglikanere i Libya. Det er restriksjoner på å drive kristen misjon og å spre kristen litteratur, men ut over det er det stort sett høy toleranse overfor den kristne minoriteten.

Området har siden 3. århundre f.Kr. eller tidligere hatt et jødisk samfunn, som i praksis ikke lenger eksisterer. I 1945 begynte en serie pogromer, og i 1948 var den jødiske befolkninga redusert til omkring 38 000 mennesker. Da landet ble uavhengig i 1951 flykta en stor andel av dem, og etter Suezkrisa i 1956 forlot de aller fleste av de gjenværende landet. På slutten av 1956 bodde det bare omkring 100 jøder i Libya.

Etnisk er 97 % arabere eller berbere, fordelt på flere stammer. Noen berbere lever fortsatt nomadisk, men de fleste har slått seg ned og er arabisktalende i tillegg til sitt eget morsmål. I sør er det en del tuareger, og i sørøst finner man det nomadiske folket teda. Arabisk er offisielt språk. I de større byene brukes engelsk en del som fellesspråk, og blant eldre innbyggere er det en del som snakker italiensk.

Libya og Norge

Hovedstaden Tripolis ble tidligere regna som en av de såkalte barbareskstatene, hvor det foregikk omfattende sjørøveri. En rekke norske sjømenn opplevde å bli tatt som slaver, og en del av dem havna i dagens Libya.

Av politiske årsaker har det vært lite samkvem mellom Norge og Libya i nyere tid. Enkelte libyske fond har plassert penger i Norge, og en del norske selskaper har investeringer og anlegg i Libya. Blant annet fikk Saga Petroleum lisenser i oljesektoren i 1990-åra, og disse ble senere overtatt først av Norsk Hydro og så av Statoil. Yara kjøpte seg i 2009 inn i mineralgjødselproduksjon i landet.

Da det i 2011 ble satt i gang en FN-sanksjonert intervensjon i borgerkrigen, leda av NATO, var Norge et av de første landene som stilte med styrket. Norske kampfly av typen F-16 ble stasjonert på Kreta, og deltok i angrepstokt mot Libya i perioden mars–august 2011.

Den libyske ambassaden i Stockholm er sideakkreditert til Norge, mens Norge er representert gjennom ambassaden i Kairo i Egypt. Det er også et norsk konsulat i Tripoli.

Per 2022 var det 881 personer med libysk bakgrunn bosatt i Norge.

Litteratur og kilder

• Libya i Store norske leksikon.
• Libya på Wikipedia på bokmål og riksmål.