Mikjel Sørlie

Mikjel Sørlie (født 25. desember 1892 i Hedalen, død 15. desember 1976) var lektor og seinere språkforsker.

Han var sønn av bøndene Ivar Sørlie og Marie Lie. Som lærerskolestudent bodde han hos valdrisen Ole Olsen Ulven i Sangengate 16 i Hamar (1910). Han gikk ut av Hamar lærerskole i 1913, tok eksamen artium i 1917 og cand.philol.-graden i norsk ved universitetet i 1924. Hovedfagsoppgaven handlet om Syntaksen i Valdresmålet, og som bifag hadde han historie og geografi. Valdresmålet ble også et seinere tema i Sørlies forskning.

Før han ble forsker på fulltid hadde Sørlie en lærerkarriere som begynte ved Sør-Aurdals fortsettelsesskole, til dels under studiene, fra 1913 til 1916 og 1917 til 1918. Han var så lærer ved Oslo lærerskole fra 1920 til 1924, og lektor ved Gjøvik høyere skole fra 1925 til 1929 før han kom til Bergen. Her var han lektor ved Tanks skole fra 1929, og rektor ved Pihls skole fra 1947 til 1951. Han var også formann i Bergen skolestyre fra 1937 til 1946.

Fra 1951 til 1958 var Sørlie professor i nordisk målvitenskap ved Universitetet i Bergen; han tok avskjed av helsegrunner og flytta tilbake til Oppland og Lillehammer. Sørlie hadde nemlig tatt doktorgraden i språkvitenskap i 1932 med avhandlinga Bergens bynavn. Dette var et forskningsoppdrag gitt ham av Bergens historiske forening, og først trykt i deres skriftserie i 1931. Sørlie publiserte vesentlig om språkforhold i Valdres, Bergen og Færøyene, men tok også avstikkere til andre steder som i boka Om Odda-målet (1959).

Sørlie var rettskrivningskonsulent for Kirkedepartementet fra 1938 til 1952, altså umiddelbart etter viktige språkreformer av 1938 som gikk i samnorsk retning, og fra 1952 til 1958 var han medlem i Norsk språknemnd. Sørlie tok til orde for «toleranse og valgfrihet» i rettskrivningen; synet ble særlig gjort kjent gjennom hans publikasjon Norsk skriftmål (1945).

Sørlie var gift med bergenseren Aslaug f. Nyegård, som var lærer. De er gravlagt i Hedalen.

Kilder og litteratur

Eksterne lenker